Leksikon:Lagting

Lagting (norrønt logqingi, etter 1300 stundom også kalt logqing). 1600–1700-tallets lagmannsdomstoler, som også ble kalt lagting, må ikke forveksles med middelalderens lagting, som kan føres tilbake til slutten av rikssamlingstiden. De eldste lagtingene var store landsdelsrepresentasjoner, som både varetok lovgivende, dømmende og politiske funksjoner. Rundt 1300, trolig som følge av Håkon V’s domstolreform, ble det dessuten spaltet ut en rekke mindre såkalte lagting knyttet til de enkelte lagmannsembetene, Disse nye middelalder-lagtingene kan på sett og vis sies å peke framover mot foreningstidens lagting. Også de underliggende provinsene (skattlandene) fikk i løpet av middelalderen egne lagting, Jemtland så sent som ca. 1480, mens Islands gamle allting beholdt navnet selv om det etter 1300 ble omdannet til et representasjonsting. For provinsene ble lagting viktige organer for varetagelsen av provinskommunalt selvstyre. (Om lagtingskretsene, se lagdømme.)

Når det gjelder de norske fastlands-lagting er det først og fremst domstolsfunksjonen som har vært gjenstand for nærmere forskning (J.A. Seip: Lagmann og lagting.) Lagtinget som lovgivende organ er det gjort mindre med. Stort sett har man nøyd seg med å «konstatere» at lagtingets legislative kompetanse ble svekket som følge av statsveksten i høymiddelalderen, og at kongemakten i økende grad tok i bruk andre fora, så som riksmøter og senere riksrådet, for å få godkjent lover. Men ennå så sent som i Magnus Lagabøtes tid var det konstitusjonelt nødvendig å forelegge den nye landsloven for de respekive lagting til godkjenning for at den kunne regnes som gyldig.

Lagtingets politiske funksjon kjenner vi enda mindre til. Men den bør ikke undervurderes. Lagtinget var fra første stund et viktig møtested mellom kongemakt og landsdelsrepresentasjoner, og vi må tro med myndighet til å fatte vedtak som var bindende for begge parter. Riktignok overtok nye og riksdekkende organer de fleste av disse politisk-representative funksjonene i høymiddelalderen, men fortsatt må vi regne med at lagtinget har vært et samtaleforum øvrighet-allmue utover i senmiddelalderen, skjønt vi vet lite om dette. Etter reformasjonen ser vi i alle fall at denne funksjonen for en tid har fått ny aktualitet. Det gjelder særlig for de to lagtingene nordafjells, Gulatinget og Frostatinget, hvor det ikke sjelden er blitt holdt forhandlinger mellom landsdelsrepresentantene og øvrigheten, og hvor det til og med er blitt avfattet recesser og såkalte retterbøter; med andre ord en form for lovgiving. Østafjells var situasjonen en noe annen, der synes den gamle lagtingstradisjonen også å ha vært svakere. For hele landet gjelder det at herredagene fra slutten av 1500-tallet overtok de fleste av disse politiske «kommunikasjons»-oppgavene.

I løpet av senmiddelalderen ble det gamle lagtinget som domstol gradvis undergravd av den nye kollegiale lagmannsdomstolen, som ved slutten av 1400-tallet hadde utviklet seg til en ny domstol: lagmannsretten. Lagmannsretten besto av lagmannen og en fast domsnemnd, svært ofte identisk med byrådet. Denne domsnemnda ble i det 16. århundre også betegnet som lagrette (s.d.), liksom utvalget av lagrettemenn på det gamle lagtinget. Det må også føyes til at lagmannen dømte både på lagting og i lagmannsretten. Etter hvert fortrengte lagmannsretten de gamle lagtingene. Særlig i Øst-Norge, hvor som nevnt den gamle lagtingstradisjonen aldri hadde vært sterk, synes lagtinget tidlig å ha kommet i skyggen av lagmannsretten, selv om eksempelvis lagmannen i Oslo ennå etter 1600 holdt rettsmøter på det gamle eidsvollslagtinget.

Fra midten av 1500-tallet begynte også myndighetene å betegne de øst-norske lagmannsrettene som lagting, en betegnelse som fikk landsomfattende utbredelse i det følgende århundret (Denne navneskikken synes å være anerkjent i C.4. no. lov I, 1 og smst. note 1). Lagmannsretten ble nå fastere knyttet til byene og fikk faste sesjoner. Mot slutten av århundret ble det gjennom en rekke kongelige forordninger bygd opp et hierarkisk rettsapparat med en fast instansordning, slik at kompetanseforholdene mellom de forskjellige domstolene, som tidligere hadde vært svært uklare, nå ble klargjort.

Stattholderens instruks av 1588 inneholder bestemmelsen om at lagmennene skal avsi dom i hvert sitt lagsogn før saken stevnes for overlagting (s.d.) eller herredag (s.d.), dersom saken ikke er for stor eller vanskelig. Påbudet ble innskjerpet i et åpent brev til lagmennene i 1589 (NRR II s. 697 og III s. 64). Året etter ble bygdetingene påbudt å dømme i alle saker, dersom de ikke var for store, før de ble innstevnet for lagmannen (NRR III s. 134f.). Bestemmelsen, som la nye byrder på bygdetingene (s.d.), framtvang opprettelsen av et nytt embete i 1591: sorenskriverembetet (s.d.). Således ble det omkring århundreskiftet bygd opp en ny tingordning omkring lagmannsretten. Ved kongelig forordning av 1607 trådte rådet ut av lagmannsretten. Rådet alene skulle fra nå av dømme i byens saker og kom til å utvikle seg til en ny domstol, rådstueretten (s.d.), som utgjorde en mellominstans mellom bytinget og lagtinget. (NRR IV s. 211f.).

Med rådets uttredelse av lagmannsretten mistet denne sin kollegiale karakter. Rådet ble nå erstattet av en lagrette bestående av alminnelige borgere og bønder. All juridisk ekspertise ble samlet hos lagmannen. Grunnlaget var dermed lagt for det nye lagtinget. Lagmannen var blitt embetsdommer, og hans embetsdistrikt, lagdømmet eller lagsognet, var identisk med lagtingskretsen. Som en følge av domstolsreformen og det nye lagtinget forsvant de gamle lagting.

Den tingordningen som var utviklet i løpet av 1500-tallet, ble stadfestet i C.5. no. lov. Her pålegges lagmannen å dømme i alle saker, kriminelle som sivile, som innankes fra underdomstolene. Loven fastsetter tre lagtingssesjoner i året, som lagmennene skal kunngjøre i hvert sitt lagdømme. Alle dødsdommer i draps- og trolldomssaker skal stadfestes av lagmannen og rådstueretten i de byene som har lagting. Før det er gjort, kan ingen dødsdom eksekveres (C.5. no. lov 1–3–7; 1–4–21, 22, 23, 25, 26; 1–5–21, 22; 1–22–53). (Iflg. reskr. 31/3 1688 skulle det innhentes kongelig resolusjon til eksekusjon i såkalte «dubieuse Livssager».) Bestemmelsen om stadfestelse av dødsdommer ble ved forordning av 31. mars 1719 utvidet til å gjelde også andre «livssaker». Reskr. av 23. mars 1736 fastsetter at alle livs- og æressaker skal innankes for lagmannen, uansett om den dømte har anket dommen eller ei. Deretter skal amtmann eller stiftamtmann sende saksdokumentene til kanselliet i København. Først når kongelig resolusjon er falt, kan dommen iverksettes. (Fogtman IV, 1 s. 355. Reskr. er en modifisert stadfestelse av forordn. av 19. august 1735.)

De sivile sakene som ble innanket for lagtinget, var gjerne større økonomiske saker hvor de involverte partene vanligvis tilhørte de høyere samfunnslag. Dertil kom vanskelige arve-, odels- og åstedssaker. Loven rommer ingen generell bestemmelse om tinglysing på lagting, men i Chistorian 5. norske lov heter det at salg, pantsettelse osv. av alt fritt gods, dvs. adelig eller privilegert, skal lyses på lagtinget (C.5. no. lov, 5–3–39).

Fra lagtinget kunne det appelleres til overhoffretten (s.d.). Ved kgl. forordn. av 11. august 1797 ble overhoffretten, rådstuerettene og lagtinget erstattet av stiftsoverrettene (s.d.). S.I.

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.