Leksikon:Norges rikes kansler

Norges rikes kansler var en tittel som sporadisk ble tatt i bruk om de norske kanslerne allerede i Kalmarunionens tid, fortrinnsvis under interregna, som etter Christoffer av Bayerns død i 1448 (DN XXI nr. 446) og etter Christian I’s død i 1481 (DN XXI nr. 593), og som ble fast embetstittel etter 1537.

Det norske kanslerembetet har røtter tilbake til høymiddelalderen. I Magnus Lagabøtes hirdskrå er det fastsatt bestemmelser for kanslerens plikter og rettigheter. Kanslerinstruksen sier at kansleren skal ha lendmanns rang og veitsle, og hans oppgaver består i å oppbevare kongens segl, utferdige de brev kongen ber ham om, føre tilsyn med kronens gods og fungere som kongens sendemann når han blir bedt om det. (NglL II s. 409–410.) Håkon V bestemte i 1314 at prosten ved Mariakirken i Oslo alltid skulle være kongens kansler (DN I s. 127). Gjennom denne forordnigen ble en av sentraladministrasjonens viktigste embeter knyttet til den kongelige kapellgeistlighet.

Kansleren kom til å spille en viktig rolle i norsk statsstyre gjennom det meste av 1300-tallet, skjønt kanskje ikke så framtredende som Håkon V hadde tenkt seg. Dette skyldtes utviklingen av et norsk riksråd, og en riksrådsformannsstilling (drottsete), som i perioder ledet riksstyret. Som følge av den nordiske treriksunionen og etableringen av en unionell sentraladministrasjon i Danmark etter 1400 forsvant mye av grunnlaget for den norske kanslerstillingen.

Når det norske kanslerembetet likevel fikk bestå skyldtes det ikke minst at kansleren fortsatt hadde viktige oppgaver å skjøtte innen rettsvesenet. Selv om riksseglet ble brakt til Danmark i 1398, fikk kansleren beholde et eldre rikssegl fra 1392, som kom til å bli brukt til besegling av landsvist- og gridsbrev (s.d.) til langt inn på 1500-tallet. I tiden som fulgte utviklet den norske kansleren seg til en justiskansler (jf. rikskansler).

Landsvist- og gridsbrevene ble vanligvis utstedt i kongens navn, men under interregna sto ofte riksrådet eller kansleren selv med rådets eller riksforstanderens samtykke som utsteder. Med unntak av et par tilfeller under Erik av Pommern var kanslerembetet i hele senmiddelalderen knyttet til Mariakirkens prosti. Den siste av det selvstendige Norges kanslere, Morten Krabbe, ble sittende også etter 1537 og til han døde i 1542.

Christian III ventet til 1547 før han tilsatte ny kansler i Norge. I den følgende tiden kom dette gamle kanslerembetet til å endre karakter, slik at vi delvis kan tale om et nytt kanslerembete. Det kan være av interesse at det norske riket i det minste symbolsk ble markert ved at tittelen Norges rikes kansler nå ble vanlig. Kansleren fikk i enkelte perioder større betydning enn tidligere, selv om det neppe kan sies at kanslerembetets betydning, hele perioden sett under ett, økte noe større. Dette hadde blant annet sin negative årsak: Etter at det norske riksråd forsvant, ble kansleren den eneste embetsmann for hele riket inntil opprettelsen av stattholderembetet i 1572 (jf. stattholder). (Imidlertid ble kanslerembetet stående ledig de følgende 20 år.)

Fra 1591 fikk kanslerembetet ny styrke fordi kansleren utviklet seg til en slags formann for den norske adelen. Denne nye funksjonen kommer klart til uttrykk i adelens privilegier av 1591, hvor det heter at kansleren skal være født eller bosatt i Norge, at han skal velges av den norske adel med kongens samtykke og at han skal oppbevare og påse at adelens privilegier blir overholdt (NRR III s. 198ff.). En annen sak var det at ikke alle adelens ønsker med henhold til kanslerembetet synes å ha blitt oppfylt. Angående kanslervalget kan det nevnes at den norske adelen i 1656 ba om retten til å presentere tre kandidater til kanslerstillingen, hvorav kongen skulle velge én (Da. Mag. 3. r. 4 s. 285). I hele perioden ble kansleren fritt til- og avsatt av kongen. Et tredje forhold som bidro til å styrke kanslerens posisjon, var det faktum at embetet flere ganger var besatt av menn som kombinerte dyktighet med en framtredende stilling innen adelen. Mest kjent er Jens Bjelke, som var norsk kansler fra 1614 til 1659.

Kansleren fortsatte etter 1547 å ha domsseglet og brev i sin forvaring, og som tidligere hadde han sin hovedfunksjon innenfor rettsvesenet. Stundom kalles han endog justitiarius (NHD 2. r. IV s. 5 og VI s. 9). Nå som før var det hans viktigste oppgave å utstede gridsbrev, også kalt kongsdags- eller fribrev, og landsvistbrev. Men vi kan også se at han pålegges betydningsfulle oppgaver på overlagting (s.d.) og herredag (s.d.). Det er viktig å merke seg at kansleren, som hadde tilhørt det gamle rettssystemet, ble innpasset i det nye rettsapparatet etter reformene rundt år 1600. Blant annet. skulle han påse at kongens vilje med henhold til fullbyrdelsen av straff virkelig ble gjennomført.

Den norske kansleren ble i denne perioden også pålagt mange oppgaver utenfor rettsvesenet, og fikk i denne forstand ofte vide fullmakter av kongen. I et kongebrev av 1549 befales han å føre tilsyn med kirkegodset sønnafjells (NRR I s. 114). Også i lovgivningsspørsmål ble han trukket inn. Således er et kongebrev av 18. januar 1557 ang. revisjonen av Norges lovbok stilet til kansleren (NRR I s. 207). (Disse oppgavene med flere gikk fra 1572 over til stattholderen.) Særlig kjent er Jens Bjelkes kanslertid med henhold til den norske kanslerens mangesidige oppgaver i statstjenesten. Slikt bidro til å styrke kanslerens stilling, men det må understrekes at dette var funksjoner som ble pålagt embetsinnehaveren og ikke embetet som sådant.

Selv om prostestillingen ved Mariakirken forsvant etter reformasjonen, ble de norske kanslerne etter 1547 ofte forlenet med det gamle prostigodset. Således overtok Jens Bjelke Mariakirkens prosti i 1646 som «Befalingsmand over Marie Kirkes Provsti Gods».

Formelt sett fant det altså ikke sted noen større kompetanseøkning for kanslerembetet etter 1547, selv om kansleren faktisk i enkelte perioder fikk større betydning enn tidligere. Det må imidlertid påpekes at kanslerens posisjon i rettsvesenet ble utvidet og forsterket i dette tidsrommet. Faktisk kan han periodevis betraktes som en slags leder av rettspleien. Etter Jens Bjelkes død i 1659 ser kanslerembetet ut til hurtig å ha mistet sin tidligere betydning. Embetet ble opphevet i 1679. S.I.

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.