Malmveien (historisk vandrerute)
Den historiske vandreruta Malmveien følger DNTs merkede sti fra Røros til Langen Gjestegård ved porten til Femundsmarka. Ruta er knapt 50 km lang og har overnattingsmuligheter på Marenvollen og Fjølburøsta. Fra Røros på 667 moh. går ruta gjennom lettgått fjellterreng med høyeste punkt på 900 moh., og langs furukledte sand- og grusmoer.
Historie
De eldste sporene etter folk langs Malmveien er mange tusen år gamle. Landskapet i deler av ruta er preget av furumoer og langstrakte egger (eskere). Disse landskapsformene ble dannet på slutten av siste istid, for ca. 10 000 år siden. Langs vann og vassdrag som Feragen, Langtjønna og Femunden er det en rekke spor etter menneskelig aktivitet. På de tørre, selvdrenerede grusmoene langs vassdragene var det fine boplasser og gode fiskemuligheter. Her finnes spor etter bålplasser, skjørbrent stein og kvartsavslag fra tiden 4000-1700 f.kr. (neolitikum). Kvarts ble brukt til å lage pilspisser, kniver og andre nødvendige redskaper.
Fangstkultur
De eldste spor etter mennesker i Rørosområdet er rundt 6000 år gamle. I de mange eggene (eskerne) som består av sand og grus var det lett å grave. Det fant jegerfolket som holdt til her ut, og som et resultat av dette, kan vi i dag se en rekke fangstgraver langs disse ryggene. Flere steder kan det ligge 70-80 fangstgraver på rekke og rad. I det samme området har samisk bruk av ressursene en lang historie. Fangstgravene kan ha vært brukt av samer, men sporene forteller ikke hvem som skapte dem. I senmiddelalderen, på 1200- til 1400-tallet, gikk fangstsamfunnet over til reindriftsnomadismen. Da fulgte hele samene reinens årlige vandringer mellom beiteområdene. Reinen ga mat i form av kjøtt og melk. Den ble brukt som trekkdyr og ga materialer til klær, sko og forskjellige redskaper. Familiene var på den måten selvforsynte. Utover på 1900-tallet endret levemåten seg ved at samefamiliene ble fastboende. Det ble slutt på melkebruket, og det ble heller satset på kjøttproduksjon. Fra nå av var det stort sett mennene i familiene som fulgte og gjette reinsflokkene, mens kvinnene stelte hus og hjem. I dag er området en del av det sørsamiske reinbeitedistriktet Femund sïjte (Femund reinbeitedistrikt). Reinen har sitt naturlige trekk til områdene rundt Femunden vinters tid. God tilgang på lavarter som kvitkrull, gulskinn, grå reinlav og andre plantearter i kombinasjon med forholdsmessig lite nedbør, gjør dette til godt egnet vinterbeite for reinen. Fæmund sïjte er felles vinterbeite for reinflokkene som tilhører både Saanti sïjte (Essand reinbeitedistrikt) og Gåebrien sïjte (Riast-Hyllingen reinbeitedistrikt). Reingjeterne følger reinflokkene på vandringene mellom årstidsbeitene. Hver høst flyttes reinflokkene sørover til vinterbeitelandet. Det er da du helst kan se flokker med reinsdyr i disse traktene, mens streifdyr kan treffes på hele året. Om våren føres reinflokkene til beiteområder lenger nord og vest. De eldste sporene etter mennesker i Rørosområdet viser at det har vært folk i disse områdene for over 6000 år siden.
Kobberverket
Christian IV, konge i Danmark/Norge (1588-1648) var interessert i å finne og utnytte mineralressursene i norske fjell. 30-årskrigen (1618-1648) hadde tappet kongehuset for penger og kongen var derfor interessert i å rette opp økonomien og skape nye verdier. Han sendte ut et kongebrev som ble lest opp fra prekestolene rundt om i landet. I Meldal kirke leste sognepresten Anders Olsen Bruse opp brevet med oppfordring til folk om å lete etter malmforekomster, og melde eventuelle funn til kongen. På den måten fikk han tips om et malmfunn ved Røros. Han informerte svigersønnen Lorenz Lossius, som var skiktmester (forvalter) ved Kvikne kobberverk, om dette. Lossius dro til Røros for å sjekke dette og fant kobbermalm i Rauhåmmåren i 1644. Han bodde hos bonden og fangstmannen Hans Olsen Aasen under letingen. Lossius viste ham malmsteiner han hadde funnet, og ba ham holde utkikk etter tilsvarende steiner. Året etter, i 1645, fant Hans Olsen Aasen malmsteiner under reinsjakt i Storvola. Da Lorenz Lossius fikk vite dette, lette han videre i området og fant en rik malmåre i fast fjell. Gruva som ble startet etter dette malmfunnet ble kalt Storwartz gruve og det ble starten på Røros kobberverk. Joachim Jürgens hadde vært kammertjener hos kongen i Danmark og var interessert i å skaffe seg eierandeler i kobberverket. Det gikk så langt at ved å bruke sin innflytelse hos kongen, klarte han i oktober 1646 å skaffe seg privilegiebrev. Dette ga ham rett til å utnytte ressurser som malm, skog og vann innenfor circumferensen, som omfatter arealene innenfor en sirkel med en radius på fire gamle norske mil (45 km) fra funngruva. På den måten fikk han stor innflytelse i forhold til de ander partisipantene (andelseierne) i Kobberverket.
Kull og malm
Røros kobberverk trengte enorme mengder energi for å bryte malmen løs fra fjellet, og gjennom mange smelteprosesser, foredle malm til kobber. Denne energien fant man i skogen. Kobbermalm har et smeltepunkt på 1180 grader Celsius. Fyring med ved ga ikke nok varme til å smelte malmen. Til dette trengtes det trekull og store mengder oksygen som ble tilført smelteovnene gjennom store blåsebelger drevet med vannkraft. For å skaffe nok kull ble furuskogen i stadig lengere avstand fra smeltehytta på Røros hogd og brent i kullmiler til trekull. Spesielt langs den første og siste delen av ruta er det en rekke spor etter kølmiler/kullmiler.
For å smelte ett lass med kobbermalm trengtes tre lass med køl. Etter hvert som skogen ble hogd ut og transportavstanden til smeltehytta ble større, lønte det seg bedere å transportere malmen nærmere skogressursene. Det ble derfor bygd ny smeltehytte på vestsiden av Femunden i 1743. Smelthytta var i drift fram til 1822. I denne perioden ble malm fra Storwartz gruve fraktet på vinterføre til Nordvika ved Femunden. Det er denne transporten av malm som har gitt vandreruta navnet Malmveien. Om sommeren ble malmen fraktet videre til Femundshytta med prammer. Det foredlede kobberet ble fraktet samme veg tilbake til Røros.
Fløtningsanlegg og buer
Utdypende artikkel: Fløtningskanalen Femunden-Feragen
Fra skogene rundt Femunden hentet Røros kobberverk også tømmer til bygninger og konstruksjoner. For å lette transporten av tømmer fra disse skogene ble det opprinnelige bekkesystemet i Langtjønnvassdraget mellom Femunden og Feragen utvidet. Det ble bygd en fløtningskanal med vassrenner og båtdrag. På den måten kunne tømmeret fløtes i stedet for å kjøres. Arbeidet med fløtningsanlegget sto ferdig i 1764.
Tilgang på skog var en forutsetning for Røros Kobberverks eksistenes. Skogen ble brukt til produksjon av trekull for smelting av malm i smelteovnene, og som tømmer til bygninger og installasjoner. I den første tiden ble tømmeret seilt over Femunden i bunter eller flåter. Deretter gjennom fløtningskanalen til Feragen og videre gjennom Hådalsvassdraget til Røros. Etter at den første dampbåten begynte å trafikkere på Femunden i1887, ble båtene brukt til å slepe tømmeret fram til Nordvika. En lense (lenke) av stokker ble lagt rundt tømmeret og dannet en tømmerbom som ble slept etter båten. I grunne og urene farvann som i Nordvika, over Langtjønna og sjøene langs Hådalen ble det bruk spellfåter for å trekke tømmerbommen. Sist på 1940-tallet ble spellflåtene erstattet med spesielle motorbåter, varpbåter, bygd til dette formålet. Dette var båter med innebygd vinsj som ble ankret opp, eller fortøyd til land mens tømmerbommen ble vinsjet inn. Slik ble tømmeret fraktet etappevis over sjøene. For å holde stokkene i tømmerlensa sammen ble det brukt vidjeband. Furutrær med hull gjennom stammen (bomtall) forteller hvor slike vidjeband ble laget.
Både tømmerhuggerne, fløterne og kjørerne trengte husvære under arbeidet. Det ble derfor bygd buer til dette formålet sentralt i forhold til arbeidsstedet. Langs vandreruta passerer vi flere slike buer mellom Feragen og Femunden. Langtjønnbua er en fløtarbu som ble satt opp i 1890-åra, og var opprinnelig ei ljørbu (bu med åpent ildsted i midten og åpning i taket for røyken). Bua er senere restaurert flere ganger. Hestbetåsbua ble satt opp i 1943 for å huse mannskapene som lå her på tømmerhogst. Den hadde en mer moderne utforming enn mange andre buer, med blant annet omkledningsrom og kokkerom. Et stort framskritt var at tømmerhoggerne som lå her hadde egen kokke. I dag er Hestbetåsbua restaurert og er en av Statskogs utleiebuer. Furubakken ligger ved Langtjønna og er ei kombinert fløtar- og kjørarbu, med stall i tilknytning til bua. Lorthølbua er ei fløtarbu ved starten av fløtningskanalen mellom Femunden og Feragen.
Kromgruver
Røros og kobbermalm er uløselig knyttet til hverandre. I løpet av 333 år (1644-1977) ble det produsert ca. 118 500 tonn kobber fra rørosgruvene. Noe som er mindre kjent, men likevel en viktig del av norsk bergverkshistorie, er at de største forekomstene av krommalm i Norge finnes i fjellene øst for Røros. I 1820 fant Jens Andersen Hitterdal en helt annerledes malm enn det som tidligere var funnet i Rauhåmmåren. Den nye malmen ble undersøkt av bergmester H.C. Strøm som i 1821 bestemte malmen til å være kromitt. Metallet krom var et «ungt metall» som første gang ble bestemt i 1797 av den franske kjemiker og senere professor ved Sorbonne Universitet, Louis Nicolas Vauquelin. Med dette startet en ny epoke med gruvedrift i Rørosområdet. I de spesielle bergartene av serpentinitt fra jordas indre, som Malmveien passerer, ser man flere steder spor etter denne gruvedriften. Avhengig av etterspørselen på verdensmarkedet, varierte driften i kromgruvene. De største uttakene og gullalderen for disse gruvene var under første verdenskrig (1914-1918). I løpet av en periode på 100 år ble det tatt ut ca. 30 000 tonn krommalm fra disse fjellene. Det er over 90 % av det som er produsert av slik malm i Norge.
Setring
Den historiske vandreruta Malmveien starter i Småsetran rett øst for slagghaugene på Røros. Småsetran er en tydelig og viktig dokumentasjon på Rørosbefolkningens todelte næringsgrunnlag, her høstet folk i bergstaden vinterfôr til dyra. Overnattingsstedene langs ruta, Marenvollen og Fjølburøsta, er gamle setervoller. Så snart det ble beite og buskapen kunne slippes i utmarka, flyttet folket til setrene. Ofte kunne de være der til langt ut på høsten for å utnytte fôret fra innmarka. I tillegg var utmarkslåttene, hvor man høstet grasvekster, helt avgjørende for å skaffe vinterfôr til husdyra. Perioden fra midten av 1500-tallet til langt ut på 1800-tallet kalles den lille istid. I denne perioden var klimaet kjøligere og mer ekstremt enn det som hadde vært tidligere i middelalderen, med kalde vintre og mye nedbør. Dette førte til vesentlig kortere vekstsesonger og dårligere avlinger så høyt til fjells. Dyrkamarka på gårdene ga knapt halvparten av behovet for vinterfôr. Resten måtte hentes på slåtteteiger og myrer i utmarka.
Rutebeskrivelse
Den historiske vandreruta starter i Småsetran rett øst for slagghaugene på Røros. Langs Malmveien er det 20 informasjonspunkter som forteller om historien og bruken av området som passeres.
Første dagsetappe:
Ruta følger grusveien, Stikkelsdalsveien, til toppen av Storsteinsåsen der tar stien av til høyre med skilt til Marenvollen. Stien går mot sørøst opp lia og over Skåkåsfjellet. Her har man fin utsikt tilbake mot Røros i nordvest, Storwartz gruveområde i nord, Viglfjella ved grensen til Sverige i øst, mot sør Fjellene Svuku og Elgåhogna i sør og Hummelfjellet i vest. Videre går stien forbi Skåkåstenen (stor flyttblokk), forbi Rundhaugen og krysser Nausterbekken. Stien runder fjellpartiet Klettan. Ved stikrysset øst for dette fjellet går stien etter Gråhøgda og skrår ned på vestsiden før du når toppen. Stien fortsetter til et stidele nord for Langtjønna og fortsetter mot nord til et nytt stidele mot Marenvollen og Fjølburøsta. Etter stien mot nord når man etter 1 km. Marenvollen som er en av DNTs selvbetjeningshytter med 17 senger.
Andre dagsetappe:
Neste etappe går tilbake til stidelet mot Fjølburøsta og følger denne sørøstover langs nordsiden av Tamneshøgda. Etter ca. 3,5 km går stien ned lia, krysser Bjørbekken og stiger på nordsiden opp mellom Gjetberget og Hestfjellet. Her er det fin utsikt over Gjetsjøen og Feragsfjella i nord og Viglfjella i øst. Etter å ha passer Gjeta, bekken fra Gjetsjøen, fortsetter stien mot Gjetsjøhøgda som er rutas høyeste punkt (900 moh.). Deretter ned til vestenden av Fjelltjønna og ned på sørsiden av Falkfangerhøgda. Fra stidelet med lokal merket sti til Feragen, fortsetter ruta 1,5 km. til Fjølburøsta, en gammel seter som åpner som selvbetjeningshytte fra sommeren 2021.
Tredje dagsetappe:
Den tredje etappen av Malmveien går langs seterveien fra Feragsdammen til Fjølburøsta. Etter å ha passert brua over Feragselva tar stien, merket Ljøsnavollen og Langen, av mot Rundtjønna og Feragshåa i sørøst. Her går stien gjennom Langtjønna landskapsvernområde hvor formålet er å ta vare på et særegent natur- og kulturlandskap i tilknytning til Femundsmarka nasjonalpark. Blant annet fløtningsanlegget mellom Femunden og Feragen. Landskapet er åpent med furukledde grusmoer langs Feragshåa og Langtjønnvassdraget. I nordenden av Langtjønna ligger Langtjønnbua (åpen bu, Statskog). Etter å ha passert et reinsgjerde går stien videre mot stidelet til Ljøsnavollen, ca. 1 km. fra ødemarksgården Svartvika. Herfra går stien på østsiden av Langtjønna forbi Hestbetåsbua (utleiebu, Statskog) og sørover til Røstberget. Der tar stien en skarp sving mot vest, passerer nordenden av Kalven og krysser Lorthølrenne ved Lorthølbua, (åpen bu, Statskog). Den siste delen av Malmveien går over Femundsåsen til Langen Gjestegård.
Kulturminner
Oversikt over utvalgte kulturminner langs Malmveien. Se Kulturminnesøk for flere registrerte kultur- og naturminner.
| Kulturminnenavn | Beskrivelse | Kulturminnesøk-lenke |
| Kølmile | Spor etter kullmiler | Kulturminnesøk |
| Bergstaden Røros | Kirken, slegghaugen og Kvitsanden | Kulturminnesøk |
| Storwartzfeltet | Storwartz gruveområde | Kulturminnesøk |
| Lossiusgruva | Første funn av kobbermalm i Rørosområdet | Kulturminnesøk |
| Gjetsjøen kromgruver | Steinvelter etter kromgruver | Kulturminnesøk |
| Fjølburøsta seter | Seter, åpnes som DNTs selvbetjeningshytte i 2021 | |
| Steialderbosetting | Spor etter bålplasser, skjørbrent stein og kvartsavslag | Kulturminnesøk |
| Tømmerrenne og fløtarbu | Fløtningsanlegg mellom Femund og Feragen | Kulturminnesøk |
| Malmveien | Spor etter malmtransport | Kulturminnesøk |
| Linnés rute | Carl von Linné brukte denne under «Dalaresan» i 1734 | Kulturminnesøk |
Kilder
- Forvaltningsplan for Femundsmarka nasjonalpark og Femundslia og Langtjønna landskapsvernområder. Fylkesmannen i Hedmark/fylkesmannen i Sør-Trøndelag, nasjonalparstyret for Femundsmarka og Gutulia.
- Bergverksbyens omland. Om ressursbruk, vern, kultur og natur i Rørosområdet. NIKU temahefte 29: Karoline Daugstad m/flere.1999. (Kari Støren Binne, Eir Ragna Grytli, Kristin Liavik, Lisbeth Prøsch-Danielsenog Odd Inge Vistad).
- Fløtningshistorie Femundsmarka.Med fløterne og tømmerstokkene fra Rogen til Gjøsvika. Tom Johansen og Susanne Jäggi.
- Røros. Verdensarv med kåppår krom og kvitsand. Om fjell, malm, gruver og istidsspor rørosområdet. Knut Wolden. Gråsteinen nr.13 2020.