lokalhistoriewiki.no

Manuela Ramin-Osmundsen

Manuela Ramin-Osmundsen (født 15. juli 1963 på Martinique) er jurist, og var fra oktober 2007 til februar 2008 barne- og likestillingsminister i Jens Stoltenbergs andre regjering. Hun ble den første statsråden i en norsk regjering med ikke-europeisk bakgrunn.

Øya hun ble født på, Martinique, er et fransk oversjøisk dèpartement, så innbyggerne der er franske statsborgere og øya er til tross for beliggenheten i Karibia en del av EU. Ramin-Osmundsen vokste opp i Antony nær Paris, dit familien flytta da hun var liten. Hun utdanna seg til jurist ved Université Paris II.

I 1991 flytta hun til Norge, og hun studerte her spesialpedagogikk ved Høgskolen i Oslo. Hun ble gift med Terje Osmundsen, som var personlig rådgiver for Kåre Willoch.

UDI og MUF-saken

Ramin-Osmundsen begynte i 1995 i en stilling i Utlendingsdirektoratet (UDI), med integreringspolitikk som arbeidsfelt. I 1998 ble hun første leder for det nyoppretta Senter mot etnisk diskriminering (SMED). Formålet med det statlige senteret, som ble nedlagt i 2005, var å kartlegge diskriminering og å yte rettshjelp til enkeltpersoner med mente seg diskriminert på bakgrunn av tro, hudfarge eller etnisk opphav. Ramin-Osmundsen leda senteret fram til 2002. Hun gikk da over i en stilling som assisterende direktør i Utlendingsdirektoratet. Den 17. mars 2006 ble hun direktør der. Det ble en kortvarig ansettelse, for allerede den 22. mai samme år måtte hun trekke seg etter at det ble klart at UDI hadde brutt med politiske retningslinjer.

Bakgrunnen for hennes avgang var de såkalte MUF-sakene. MUF'erne var kurdiske flyktninger fra Irak som kom til Norge mellom 1998 og 2000. De fikk en spesiell flyktningstatus, midlertidig opphold uten rett til familiegjenforening, forkorta MUF. De fikk ikke innvilga asyl, men fikk oppholdstillatelse ett år av gangen, og altså uten rett til å hente familie til Norge. Dette var en ordning som ble innført i 2000, og som hadde gått gjennom flere endringer. I 2003 ble det klargjort at for å få bli i Norge måtte MUF'ere ha vært i jobb i minst ett år per 1. april eller 1. mai 2005, og at de som ikke klarte å oppnå dette kravet ville miste oppholdstillatelsen.

Da avskjæringsdatoen for MUF'erne var nådd, var det klart at det var omkring 300 som ikke oppfylte kravene. Av disse var det 197 som fikk innvilga oppholds- og arbeidstillatelse av UDI, med bakgrunn i sterke menneskelige hensyn. Dette var i strid med forskriften fra Kjell Magne Bondeviks andre regjering, og den sittende regjeringa hadde ikke gitt noen ny forskrift. Vedtakene ble fatta mens Trygve G. Nordby var direktør i UDI, men det ble fanga opp først etter at Ramin-Osmundsen hadde tatt over. Hun hevda å ikke ha kjent til vedtakene, men etter sterkt press valgte hun å ga av som direktør. Det ble aldri avklart om hun faktisk visste om saken, men det ble påpekt at hun som assisterende direktør da vedtakene ble fatta burde ha kjent til den. En uke senere fikk hun permisjon fra vervet styremedlem i Norges Røde Kors, der Trygve G. Nordby var generalsekretær.

Statsråd

Etter å ha gått av som UDI-direktør ble hun løst fra åremålet, og begynte som rådgiver i globalavdelinga i Utenriksdepartementet. I august 2007 gikk hun over i det private næringsliv som rekrutteringsansvarlig i Manpower. Der ble hun bare i to måneder, ettersom hun i oktober samme år ble utnevnt til statsråd. Dette utløste protester. Fra flere hold ble det påpekt at det var nokså kort tid siden hun måtte gå av fra en lederstilling i staten. Det ble også problematisert at hun hadde blitt norsk statsborger bare et par uker for utnevnelsen. Norsk statsborgerskap er en forutsetning for å være statsråd, og enkelte mente at det måtte ha blitt gitt spesialbehandling. Men realiteten er at hun, ettersom hun flytta i Norge i 1991, hadde langt over den nødvendige botiden. Som fransk EU-borger var det også en forholdsvis enkel prosess, og hun hadde søkt om statsborgerskap omkring sju måneder i forveien. Det er mulig at saken gikk noe raskere enn vanlig, men behandlingstida ligger temmelig nær gjennomsnittet for slike saker. Til sist må det nevnes at en del utfall mot henne åpenbart var rasistisk motivert. En del kommentarer var av en slik art at Politiets sikkerhetstjeneste vurderte trusselsituasjonen som noe som kunne bli alvorlig.

En av de store sakene i hennes tid som barne- og familieminister var forslag om endringer i ekteskaps- og adopsjonslovgivning, samt enkelte andre lovområder, for å likestille homo- og heterofile par. Hun gikk tidlig ut med full støtte til endringene, og avviste at det var behov for ytterligere utredninger. I forbindelse med denne saken ble det trukket fram at hun er katolikk. I høringsuttalelser hadde Den katolske kirke vært helt avvisende til endringene. Biskop Bernt Eidsvig fikk en henvendelse fra pressen, og sa at han ville be Ramin-Osmundsen om en samtale. På prinsipielt grunnlag uttalte han at det måtte være vanskelig for en katolikk å lede en slik prosess, og at dersom han hadde vært i den situasjonen ville han ha trukket seg. Denne saken måtte utsettes, fordi Ramin-Osmundsen av helt andre grunner måtte trekke seg dagen før den skulle behandles i Stortinget.

Saken som felte Ramin-Osmundsen var utnevnelse av nytt barneombud. Reidar Hjermann nærmet seg slutten på sin første åremålsperiode. Alle tidligere barneombud hadde fått sitte en andre periode, og Hjermann ønska forlengelse. I februar 2008 avgjorde Ramin-Osmundsen at han ikke fikk nytt åremål, og at Ida Hjort Kraby ble nytt barneombud. Det ble stor oppmerksomhet omkring dette, og pressen stilte spørsmål om hvorvidt Hjermann ble nekta forlengelse fordi han hadde uttalt seg kritisk om regjeringas politikk. Da det så ble klart at Ramin-Osmundsen var en nær venn av Kraby, slik at statsråden trolig var inhabil, kom det enda flere kritiske spørsmål. Ramin-Osmundsen orienterte statsministeren først seks dager etter utnevnelsen. Hun fortalte da at hun hadde hatt en samtale med deres felles bekjente Anne Lise Ryel, og at de hadde oppfordra Kraby til å søke etter at hun først hadde trukket en søknad. Den sene orienteringa av statsministeren, kombinert med avvikende og til dels uryddige svar, førte til at Ramin-Osmundsen samme dag som orienteringa trakk seg som statsråd. Kraby trakk seg også fra stillinga hun nettopp hadde fått, mens Ryel trakk seg som nestlederkandidat i Oslo Arbeiderparti. Anniken Huitfeldt ble ny barne- og likestillingsminister.

Senere karriere

Ramin-Osmundsen arbeida de neste åra i forskjellige stillinger i helsevesenet, til dels med arbeidsoppgaver knytta til diskriminering og likeverd. I 2018 begynte hun i en stilling Drammen kommune, der hun ble til 2020. Per 2021 er hun leder for kommunikasjon og samfunnskontakt ved Diakonhjemmet.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Manuela_Ramin-Osmundsen&oldid=1666405»