Kåre Willoch

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Willoch ble i 1965 handelsminister for andre gang i Per Bortens regjering. På bildet er han nummer fire på høyre side av bordet. Faksimile fra Aftenposten 13. oktober 1965.

Kåre Isaachsen Willoch (født 3. oktober 1928 i Oslo) har gjennom mange år vært en ledende Høyrepolitiker. Han var statsminister fra 1981 til 1986, og har siden vært en sentral samfunnsdebattant. Hans valgkampdebatter med Gro Harlem Brundtland som motstander, de såkalte «Gro og Kåre-debattene», var noe nytt i det offentlige ordskiftet, og bidro til større engasjement i politikken.

Slekt og familie

Han er sønn av disponent Haakon Isaachsen Willoch (1896–1955) og Agnes Christine Saure (1895–1994). Faren var bror av marineoffiser Odd Isaachsen Willoch og tremenning av Sigurd Willoch, og tilhørte slekta Willoch.

Broren Erik Willoch ble luftfartsdirektør, mens broren Jan Willoch var formann i Riksmålsforbundet.

Dne 30. april 1954 ble han gift i Oslo med Anne Marie Jørgensen (f. 1929), som er datter av orgelbygger Josef Hilmar Jørgensen og lærer Anette Tolvine Wirstad.

Kåre Willochs deltok i serien Hvem tror du at du er?, der deler av hans slekt ble presentert.

Willoch giftet seg med Anne Marie Jørgensen (1929) 30. april 1954. Hun var datter av orgelbygger Jørgensen. De har tre barn sammen.

Liv

Kåre Willoch vokste opp på Oslos vestkant, i et middelklassehjem. Under andre verdenskrig var han en tid i Uppsala i Sverige som flyktning. Han avla examen artiumUllern gymnas i 1947. I 1948 gjorde han så militærtjeneste i Tysklandsbrigaden.

Deretter studerte han sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo. Han ble cand.oecon. i 1953. I studietida, perioden 1951–1952, hadde han jobb som sekretær i Norges Rederforbund. Etter studiene jobba han fra 1954 til 1963 som konsulent i Norges Industriforbund.

Den politiske karrieren starta, som for så mange andre, lokalt. Han ble medlem av bystyret i Oslo i 1952, og satt der til 1959. I 1954 ble han vararepresentant til Stortinget for Oslo. Ved stortingsvalget 1957 trakk veteranene C.J. Hambro og Herman Smitt Ingebretsen seg, og Willoch rykka opp på lista og ble valgt inn. Han satte raskt sitt preg på Høyres arbeid på Stortinget. I 1950-åra utarbeida han et program for selveierdemokrati, som ble sentralt i Høyres økonomiske politikk. Willoch ble partiets hovedtalsmann i økonomiske spørsmål, og han kom inn i finanskomiteen på Stortinget. Der satt han til 1963. Samme år ble han generalsekretær i Høyre, under forutsetning at han ville få avløsning etter stortingsvalget 1965.

1963 var også året Willoch første gang satt i regjering. Det ble en kortvarig opplevelse, for John Lyngs regjering satt bare fra august til september det året. Willoch var statsråd ved Handels- og skipsfartsdepartementet. I 1965 kom han tilbake til samme departement i Per Bortens regjering.

Våren 1970 ble Willoch valgt som formann i Høyre, etter å ha vunnet over Erling Norvik og Lars T. Platou. Han gikk da ut av regeringa, mindre enn et år før Borten måtte levere sin avskjedssøknad i mars 1971. Willoch ble sittende som partileder fram til 1974, da Erling Norvik tok over. De to var på mange måter forskjellige, men utfylte hverandre svært godt. Som en følge av dette styrka Høyre sin oppslutning gjennom 1970-åra. Samtidig slet Arbeiderpartiet med indre konflikter og manglende entusisasme i velgermassen. En snakker også om en internasjonal høyrebølge på slutten av 1970-åra og begynnelsen av 1980-åra. Ved stortingsvalget 1981 gjorde Høyre et svært godt valg, og Willoch ble statsminister i den første rene Høyreregjeringa siden 1928. I 1983 ble Kåre Willochs regjering endra til en trepartiregjering da Kristelig Folkeparti og Senterpartiet kom inn i regjeringa. Fra å være en mindretallsregjering med bare Høyre, gikk regjeringa Willoch over til å bli en flertallsregjering da de to andre partiene ble med.

I Willochs tid som statsminister ble det gjennomført en rekke endringer som satte varig preg på samfunnet. Kringkastingsmonopolet ble oppheva, lukkevedtektene ble liberalisert og ikke minst ble boligmarkedet deregulert.

Ved stortingsvalget 1985 mista trekløveret Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet flertallet i Stortinget. Willoch kunne allikevel fortsette som statsminister. Men i 1986 ble det strid om bensinavgifter i Stortinget. Willoch stilte kabinettspørsmål, og da Fremskrittspartiet stemte mot avgifta sammen med Arbeiderpartiet måtte regjeringa gå av. Kort tid etter ble Rolf Presthus lansert som Høyres neste statsministerkandidat.

I 1987 så det ut til at Willoch skulle bli generalsekretær i NATO, men han tapte for den vesttyske kandidaten.

Willoch forlot Stortinget i 1989, og tok stillingen som fylkesmann i Oslo og Akershus. Der var han til han gikk av for aldersgrensa i 1998. Han begynte så på sin «pensjonistkarriere» som samfunnsdebattant, både som deltaker i fjernsynsdebatter, som skribent i aviser og som forfatter av flere bøker. Han ga blant annet ut sine politiske memoarer i tre bind. Det vakte oppsikt at Willoch, som i så sterk grad var knytta til konservative holdninger, nyorienterte seg i blant annet miljøpolitikken og Midtøstenspørsmålet. I 1990-åra ble han en tydelig talsmann for palestinernes rettigheter. Dette var et stort skifte fra den holdning han hadde i 1986, da hans regjering nekta PLO å etablere informasjonskontor i Norge. Holdningsendringa gjorde ham naturlig nok upopulær blant en del, men det førte også til at han ble sett på med stor respekt av mange som tidligere hadde vært arge motstandere, og at han ble oppfatta som en statsmann av den gamle typen, og som en som var villig til å tenke nytt i nye situasjoner, framfor å holde fast ved det man alltid hadde ment.

Fra 1999 til 2001 var Willoch direktør for Fridtjof Nansens institutt, og fra 1998 til 2000 var han styreformann i NRK. Han ble kommandør med stjerne av St. Olavs Orden i 1996.

Litteratur