Gro Harlem Brundtland
Gro Harlem Brundtland (født 20. april 1939 i Bærum) var Norges første kvinnelige statsminister. Hun er lege, og var fra 1998 til 2003 generaldirektør i Verdens helseorganisasjon (WHO). Som stortingsrepresentant, statsråd, statsminister og leder av Arbeiderpartiet satte hun preg på norsk politikk fra midten av 1970-åra.
Slekt og familie
Hun er datter av lege Gudmund Harlem (1917–1988) og konsulent Inga Brynolf (1918–2005). Faren tilhørte slekta Harlem.
Den 9. desember 1960 ble hun gift med forsker Arne Olav Brundtland (1936–2024), som var sønn av lektor Knut Brundtland (1898–1984) og Else Ragnhild Hoel (1902–1974). Paret fikk fire barn. Fra 1966 til 1998 bodde Brundtland-familien i Theodor Løvstads vei på Bygdøy i Oslo.[1]
Hennes søster Hanne Harlem var justisminister i Jens Stoltenbergs første regjering.
Tidlige år
Da Gro Harlem Brundtland ble født i 1939, var hennes far medisinstudent, og hadde praksistid på Bærum sykehus. Familien bodde i Oslo, hvor hun vokste opp. Krigen som brøt ut rett før hennes ettårsdag, skulle komme til å prege barneårene. Foreldrene var aktive i motstandskampen, og den lille jenta ble sendt til sin mormor, advokat Margareta Sandberg i Stockholm, mens foreldrene ble med regjeringa Nygaardsvold til Tromsø. De vendte tilbake til Oslo, og dattera kunne komme tilbake til dem og bodde med foreldrene til juni 1943. Da begynte nettet å stramme seg, og Gro Harlem og broren Erik ble brakt til Sverige av mormora. Sent på høsten 1943 flykta også foreldrene til Sverige.
Etter krigen begynte Gro Harlem på Ruseløkka skole, der hun tidlig ble med i arbeiderbevegelsens barneorganisasjon Framfylkingen. Werna Gerhardsen var leder der, og sammen med senere sekretær i Oslo Arbeiderparti og statsråd Rolf Hansen var hun en viktig rollemodell for Gro Harlem. Foreldrene var nære venner av Einar og Werna Gerhardsen, og Gudmund Harlem var fra 1955 til 1965 statsråd i Gerhardsens regjeringer.
Gro Harlem gikk på gymnaset på Hegdehaugen skole. Der var hun med på å grunnlegge Sosialistisk Gymnasiastlag. Etter examen artium i 1957 begynte hun på medisinstudier på Universitetet i Oslo, hvor hun i 1957 ble medlem i Sosialistisk Studentlag. Etter en tid gikk hun inn i Arbeiderpartiets studentlag. Det var i studietida at hun ble forlova med Arne Olav Brundtland, som var aktiv i Høyre.
Karriere
I 1963 avla hun medisinsk embetseksamen. Etter turnustida reiste hun til USA, og i 1965 ble hun Master of Public Health ved Harvard University. Hun dro så tilbake til Norge, og ble assistentlege ved Helsedirektoratets Hygienekontor i 1966. Fra 1969 til 1974 var hun assisterende overlege ved Oslo Helseråds avdeling for skolehelsetjenesten. Fokuset på forebyggende helsearbeid og samfunnsmedisin hang sammen med at hun utdanna seg som lege ut fra et sosialpolitisk engasjement.
Da abortstriden tok til omkring 1970 var hun ansatt ved Oslo Helseråd, og hun jobba også på helsestasjonen for mor og barn i Christies gate og hun var medlem av abortnemnda ved Aker sykehus. Hun var opptatt av å informere om prevensjon og å gjøre dette tilgjengelig, for om mulig å forhindre flest mulig uønska svangerskap. Men hun mente også at når spørsmålet om abort kom opp måtte kvinna sjøl ha det endelige ord. Regjeringa Bratteli kom i 1974 med et forslag som åpna for sjølbestemt abort.
Den 31. august 1974 ble Gro Harlem Brundtland innkalt til statsministerens kontor, og hun har fortalt at hun da trodde det dreide seg om abortsaken. Hun ble derfor overraska da Bratteli ba henne om å bli statsråd i Miljøverndepartementet, som hadde blitt oppretta i 1972. Som miljøvernminister kom hun i flere tilfeller i konflikt med andre statsråder. Bjartmar Gjerde hadde trukket Brundtland fram som mulig statsråd, men kom som industriminister og senere olje- og energiminister i strid med henne i flere saker. Det var under Brundtlands tid som miljøvernminister at sur nedbør ble satt på dagsorden, og hun hadde også blant annet vern av Hardangervidda og utblåsningen på Bravo-plattformen i 1977 på sitt bord.
Regjeringa som Brundtland gikk inn i hadde flere kvinnelige medlemmer enn noen tidligere regjering. Mens det fra 1945 til 1965 hadde vært ei kvinne i regjeringa, var det fra 1974 tre. I 1975 ble Brundtland valgt som nestleder i Arbeiderpartiet, og hun ble da den første kvinna i en så høy stilling i partiet. Hun ble valgt inn på Stortinget i 1977.
I 1979 mista hun statsrådposten. Endringene i regjeringa kom som følge av det dårlige kommunevalget det året. Brundtland hadde ikke skyld i det; tvert imot hadde hun vært en av partiets mest populære talere i valgkampen. Årsaken til at Brundtland måtte ut var at partileder Reiulf Steen skulle inn - valgnederlaget ble tilskrevet blant annet dårlig samarbeid mellom statsminister Odvar Nordli og Steen, og man mente det var bedre om begge satt i regjering. Da det ble ansett som uheldig at både leder og nestleder i partiet satt i regjering, måtte Brundtland gå.
Brundtland ble dermed stortingsrepresentant. Hun satt i Finanskomiteen 1979–1980, og høsten 1980 ble hun leder i Utenrikskomiteen. Tidlig i 1981 så det ut til at Arbeiderpartiet skulle lide nederlag i valget det året. Høyresida hadde framgang, og regjeringa Nordli slet. Nordlis helse var også en utfordring. Den 29. januar ble det klart at Nordli kom til å gå av. 1. februar hadde sentrale personer i Arbeiderpartiet møte hjemme hos Trygve Bratteli, der man drøfta hvem som skulle ta over. Flere hadde pekt på Brundtland som mulig etterfølger. Rolf Hansen, som hadde vært Brundtlands rollemodell i barne- og ungdomsåra, var invitert til møtet, og Nordli mente han var rette mann til jobben. Men Hansens forslag var at Brundtland skulle ta over roret, og slik ble det.
Den 4. februar 1981 kunne Gro Harlem Brundtland tiltre som landets første kvinnelige statsminister. Hun var også den yngste statsministeren landet hadde hatt, bare 42 år gammel. Hun var populær blant mange, og hennes reiser rundt om i landet ble omtalt som signingsferder. Brundtland var den første statsministeren alle kjente på fornavn; det ble naturlig å omtale henne bare som Gro. Samtidig var det flere vanskelige saker hun måtte ta tak i. Alta-utbygginga var en av de tyngste; her møtte Brundtland som tidligere miljøvernminister seg sjøl i døra. Det var også indre konlikter; deler av fagbevegelsen var skeptisk til å ha ei ung kvinne som statsminister, og hun hadde et vanskelig forhold til Reiulf Steen. I april 1981 trakk han seg som leder, og Brundtland tok over hans plass. Senere samme måned kom hennes første fjernsynsdebatt med Kåre Willoch; duellene mellom disse to skulle sette preg på det politiske klimaet i 1980-åra.
Arbeiderpartiet hadde som nevnt ikke store forventninger til valget i 1981. Da Brundtland tok over statsministerposten hadde partiet 31 % i målingene. Det gikk noe bedre enn det; 37%nbsp;% ble resultatet. Men dette var ikke nok; flertallet AP hadde hatt sammen med Sosialistisk Venstreparti siden 1973 fikk tapt. Dermed måtte Brundtland gå av, og Kåre Willoch ble statsminister med en ren Høyre-regjering. Brundtland gikk tilbake til Stortinget, hvor hun var selvskreven leder for opposisjonen og leder i Utenrikskomiteen. I 1982 kom rapporten fra Palme-kommusjonen om sikkerhetspolitikk. Brundtland hadde vært medlem av kommisjonen, og det var først og fremst hennes fortjeneste at de borgerlige partiene ble med på en omlegging av norsk sikkerhetspolitikk. I 1983 ble Brundtland leder for en verdenskommisjon for miljø og utvikling i regi av FN. Rapporten Our Common Future ble lagt fram i 1987, og bare preg av det globale perspektivet hun hadde vært opptatt av som miljøvernminister.
Under valgkampen i 1985 var det igjen dueller mellom Gro og Kåre - nå var folket på fornavn også med Kåre Willoch. Brundtland var på offensiven, og AP økte fra 37 til 41 %. Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet hadde siden 1983 hatt en koalisjonsregjering; den fortsatt, men de mista sitt flertall og ble avhengige av støtte fra Fremskrittspartiet. Da det i 1986 kom et kraftig fall i oljeprisen måtte det komme innstramminger, i en tid hvor det private forbruket og låneopptaket hadde nådd nye høyder i «jappetida». I tariffoppgjøret ble det raskt klart at det ville bli konflikter, og man fikk raskt den største lockouten siden 1931. Arbeiderpartiet bestemte seg for å stemme mot regjeringas innstrammingsforslag, og regjeringa var ikke villig til å inngå kompromisser. Da saken om økt bensinavgift kom opp stemte Arbeiderpartiet mot, og her hadde Willoch ikke støtte fra Fremskrittspartiet. Willoch valgte å stille kabinettspørsmål på saken, og da han tapte avstemninga begynte Brundtland å forberede en ny regjering.
Den 9. mai 1986 tiltrådte Brundtlands andre regjering. Åtte av atten statsråder var kvinner, den største kvinneandelen i noe lands regjering til da. Det var ikke en enkel situasjon å ta over i, for man lå an til et underskudd i utenriksøkonomien på 30 milliarder kroner i 1986. Kroneverdien ble nedskrevet med 12 %, og det kom innstrammingstiltak som hadde økt arbeidsledighet som bivirkning. Selv om det var noen år igjen til 1992, da EF skulle etablere sitt indre marked, var dette også en sentral sak for regjeringa. Det var viktig å sørge for at Norge ikke fikk handelshindringer, og Brundtland arbeida for å sikre at handelssamarbeid mellom de atten landene i EF og EFTA, det som senere ble EØS.
I valget i 1989 gikk det dårlig for Arbeiderpartiet, som endte på 34,3 %. Høyre, KrF og SP fikk til sammen flertall, og Jan P. Syse ble statsminister. På grunn av uenighet mellom de borgerlige partiene om forhandlingene med EF gikk SP over til å støtte en ny Arbeiderparti-regjering, og Syse måtte gå av. Dermed ble Brundtlands tredje regjering danna den 3. november 1990. De fikk på plass en avtale med EF som åpna det indre markedet for EFTA-landene. Men saken stoppa ikke der, for det ble klart at både Finland og Sverige ønska medlemskap i EF. I april 1992 kunne Brundtland, etter diskusjoner i Arbeiderpartiet, fortelle at hun gikk inn for at også Norge skulle søke om medlemskap. Hun fikk i november 1992 støtte fra to tredjedeler av delegatene på partiets landsmøte. På samme landsmøte annonserte hun at hun ville trekke seg som leder i partiet. Hun valgte å være åpen om at hovedgrunnen til dette var en tragedie som hadde ramma familien: Hennes yngste sønn hadde etter å lenge ha slitt med psykiske problemer endt sitt eget liv. Thorbjørn Jagland ble valgt til ny partileder, mens Brundtland fortsatte som statsminister.
I valget 1993 gjorde Arbeiderpariet det bedre, og fikk 36,9 %. Senterpartiet ble nest største parti på grunn av EU-kampen, og det ble Anne Enger Lahnstein som markerte seg som Brundtlands hovedmotstander i tida fram mot folkeavstemninga om EU-medlemskap 1994. Den endte med flertall for nei-sida. Brundtland hadde på forhånd vært klar på at hun ville følge resultatet, og selv om hennes side tapte sto hun fortsatt sterkt som statsminister.
Den 23. oktober 1996 annonserte Brundtland at hun ville gå av, og at Thorbjørn Jagland tok over som statsminister samme dag. Før valget i 1997 takka hun nei til plass på lista, og stilte i stedet som kandidat til jobben som generaldirektør i WHO. Den stillingen hadde hun til 2003.
Hun har etter dette sittet i styret i UN Foundation og hun har vært Health Policy Fellow ved Harvard University. Hun har også hatt flere andre verv for FN, og hun har mottatt en lag rekke priser for sitt politiske virke.
Etter at hun gikk av i WHO har Brundtland vært en populær taler, og på grunn av hennes helt spesielle plass i nyere norsk politisk historie er hun en kilde til inspirasjon for mange, og særlig for unge jenter og kvinner som vil inn i politikken. I 2011 ble dette bakteppe for at Brundtland høyst ufrivillig kom i søkelyset, ettersom det ble klart at hun hadde vært et hovedmål for Terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011. Hun holdt tale for ungdommene i AUF samme dag, men terroristen kom for sent fram til Utøya, slik at hun allerede hadde forlatt stedet da angrepet begynte.
Referanser
Litteratur
- Helle, Egil: Gro Harlem Brundtland i Norsk biografisk leksikon.
- Stortinget: Gro Harlem Brundtland.
- Gro Harlem Brundtland på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Gro Harlem Brundtland i Historisk befolkningsregister.