Myklesaken i det norske rettssystemet

Etter utgivelsen av Sangen om den røde rubin i 1956 ble Agnar Mykle og direktøren i Gyldendal, Harald Grieg, tiltalt etter straffelovens § 211 nr.1b, for utgivelse av utuktige skrifter. Det ble ført straffesak både mot dem og mot boka. Etter dom i Oslo byrett 10. oktober 1957 ble de tiltalte frikjent på grunn av rettsvillfarelse. Boka ble derimot gjort ulovlig og restopplaget inndratt. Det ble slått fast at romanen var utuktig. Boka og satsen til boka skulle etter ordre fra Riksadvokaten øyeblikkelig beslaglegges hos forlaget og i alle landets bokhandler. Dommen ble anket og opphevet av Høyesterett 9. mai 1958. I denne artikkelen om Myklesaken i det norske rettssystemet presenteres sakens gang mellom ulike rettsinstanser. Framstillingen er basert på arkivmaterialet etter rettssaken som fins i Oslo politikammers arkiv i Statsarkivet i Oslo.

Agnar Mykle

Sangen om den røde rubin

Romanen, som kom ut 30.oktober 1956, er Agnar Mykles mest kjente. Den er den midterste i en planlagt trilogi om hovedpersonen Ask Burlefot. Den tredje boka kom aldri ut. Handlingen foregår i løpet av et par studieår på Handelsskolen i Bergen 1938-1940, og hovedpersonen var ifølge forlagets konsulent Sigurd Hoel «åpenbart en meget nær slektning av forfatteren». Boka dreide seg om «en ung manns sorger, gleder og langsomme modning». Konsulenten fant fortellingen levende, underholdende og til tider besettende, samtidig som den var varm og sympatisk. Han betegnet Mykle som «vår erotiske skildrer nummer en», med skildringer fulle av «saft, kraft og lidenskap».

Førsteopplaget var på 4000 eksemplarer. Den store oppmerksomheten rundt rettssaken fikk fart på trykkepressen. I midten av mars 1957 var boka trykt i 29 000 eksemplarer, 2/3 trykt etter nyttår.

Saksdokumentene finnes i statsarkivene

Høyesterett har avlevert arkivsaker fram til midten av 1980-tallet til Riksarkivet. Arkivet har mange serier med protokoller der man finner dommer, voteringer med videre. Saksdokumentene finnes imidlertid ikke i Høyesteretts arkiv. De ble sendt tilbake til den instansen der saken startet. Fra 1890-tallet av ble sivile saker, eventuelt via lagmannsrettene, returnert til tingrettene. I lagmannsretts- og tingrettsarkivene er dommene bevart i egne serier med domsprotokoller. Straffesaker ble returnert til det politikammeret som startet saken. Dermed er det i politiets saksmapper, som er avlevert til statsarkivene, at man kan følge sakene fra begynnelse til slutt.

I arkivet etter Oslo politikammer ligger dokumentene i Myklesaken samlet. Dokumentlisten i sak 2085/57 (O.J.P. nr. 349-57) har i alt 57 poster. Etter høyesterettsdom av 9.mai 1958 ble saken returnert til Oslo politikammer, via Riksadvokaten og Statsadvokatene i Oslo. Myklesaken har 15 sider med grønne ark for «oversendelsespåskrifter». Her kan vi følge papirenes gang fra instans til instans. Bortsett fra et eksemplar av Lasso rundt fra Luna og to eksemplarer av Sangen om den røde rubin ser saksdokumentene ut til å ha kommet helskinnet gjennom sin vandring mellom rettsinstansene fra mars 1957 til mai 1958. Blant de ulike prosesskrivene og dommene ligger også flere mapper med utklipp fra ukeblader og aviser, som viser hvordan boka ble mottatt.

Det anonyme brevet

Dokument nr. 7. i saksmappen er ei avskrift av et anonymt brev datert 21.januar 1957 stilet til Kirke- og undervisningsdepartementet. Brevet var kommet inn til Oslo kriminalpoliti via Justisdepartementet, Riksadvokaten og Statsadvokatene i Oslo. Politiet ble bedt om å gjøre forlaget kjent med skrivet.

Det anonyme brevet, som er undertegnet «Skadeskutt», ser ut til å ha utløst Myklesaken. Det kom fra en kvinne som mente at hun var omtalt i boka og ble kjent igjen av andre. Hun kunne ikke forstå at man kunne skrive om levende mennesker på denne måten uten å be om tillatelse. Det var ikke så hyggelig «å være på folkemunne». Ifølge henne lot også mange av de andre kvinneskikkelsene i boka seg gjenkjenne. For sin egen og andres skyld anmodet hun departementet om å forby og inndra boka. Hun håpet at «Kirkens menn» ville gjøre noe med saken. Unge piker som leste boka, ville få «inderlig avsky overfor menn». Og boka ville være direkte skadelig for barn.

Riksadvokatens begjæring om inndraging av boka og påfølgende siktelse

25. februar 1957 sendte Oslo politikammer etter Riksadvokatens ordre begjæring til Oslo forhørsrett om beslagleggelse av boka. Dette ble imidlertid avslått av forhørsretten to dager senere, blant annet fordi boka allerede var spredt i så mange eksemplarer. Dagen etter avslaget skrev Riksadvokaten til Statsadvokatene i Oslo og ba om at saken måtte komme for retten snarest mulig.

Den 4.april sendte Mykle en redegjørelse om sitt litterære program til sin forsvarer, høyesterettsadvokat J.B. Hjort. Riksadvokaten hadde sagt seg enig i at man ikke kunne nøye seg med å ta for seg løsrevne kapitler i Sangen om den røde rubin, men måtte se boka i sin helhet. Mykle mente imidlertid at man måtte ta for seg hele verket før man kunne felle noen endelig dom – ikke bare Lasso rundt fru Luna, men også det kommende bindet i hans utviklingsroman. Han ville følge Ask Burlefot fra hans aller første barndom til hans «frigjorte manndom». Generelt ville Mykle gjøre opprør mot «det usynlige jernteppe av forbud og tabuer som hindrer menneskene i å leve et rikt og verdifullt liv. Dette jernteppe fins dels ute i samfunnet, dels inne i mennesket selv». Et rikt kjærlighetsforhold kan ifølge Mykle være «den vakreste og muntreste båtfart på livets elv; men kjærligheten kan også være opphavet til katastrofe og fullstendig forlis.»

Politiet tok ut tiltale mot Mykle og Grieg 29. april 1957. I tiltalen etter straffelovens § 211 nr. 1b ble det påstått at boka Sangen om den røde rubin måtte anses utuktig fordi vesentlige partier av boka var dominert av «ytterliggående skildringer av kjønnslige opplevelser som beføling og slikking av kjønnsorganene og samleier i varierende stillinger og situasjoner med fremhevelse av detaljerte og individuelle særegenheter ved de kvinnelige partneres kjønnsorganer og disses reaksjoner». Som eksempel henviste man til sidene 34-39, 80-83, 94-95, 101-102, 112-116, 129, 131, 138-141, 192-193, 214-216, 262-263 og 306-308, som var avmerket i et vedlagt eksemplar av romanen. Det ble etter straffelovens § 36 også nedlagt påstand overfor forfatteren og forlaget om inndragning av utbyttet ved utgivelsen. I medhold av straffelovens § 323 ble det videre nedlagt påstand om inndraging av boka.

Den røde rubinen i byretten

Hovedforhandlingene i Oslo byrett startet 16.september og fortsatte til 30.september 1957. Når retten skulle avgjøre om romanen var utuktig, ble det framhevet at skriftet måtte ses som en helhet, og at man ikke isolert kunne vurdere skildringene av erotiske opplevelser. Boka ble derfor i sin helhet lest i retten. De tiltalte og professor Francis Bull, som var formann i styret i Gyldendal Norsk Forlag, avga forklaring. Det ble ført 16 vitner. En omfattende dokumentasjon skulle belyse norsk og utenlandsk praksis på området. Et betydelig antall bøker utkommet i Norge, av både norske og utenlandske forfattere, ble fremlagt, og norske lover og rettspraksis ble sammenlignet med situasjonen i andre land. Anmeldelser av Sangen om den røde rubin i en rekke norske aviser ble også lagt fram. Sitater fra aviser både i de største byene og i mindre byer ble gjennomgått. Einar Hovdehaugens anmeldelse i Lillehammeravisen Gudbrandsdølen 1.desember 1956 setter boka i perspektiv: Han mente Mykle i sin tidligere diktning hadde vært «ein overdrivi erotoman». De to siste romanene ble betegnet som en «litterær Kinsey-rapport». Skogvokteren i D. H. Lawrence’s Lady Chatterleys elsker var «ein søndagsskuleelev mot den unge Ask Burlefot». Selv en fordomsfri leser måtte reagere på denne «fråssing i kjønnsliv».

Saken fikk stor offentlig interesse fordi den ble regnet som en viktig prinsippsak av stor betydning for trykkefriheten og dermed åndsfriheten. De tiltalte påpekte at det var gått mer enn 70 år siden påtalemyndighetene sist hadde grepet inn mot et litterært verk. Åndslivet ville bli skadelidende dersom en fellende dom skulle sette grenser for «alvorlig arbeidende kunstneres utfoldelse av sitt talent». Retten påpekte at det var viktig for samfunnet at lovgiver eller domstoler ikke satte grenser som var i strid med ånden i grunnlovens § 100. Man mente imidlertid at denne sakens mulige skadevirkninger for åndslivet var overdrevet. Det kunne neppe hevdes at «de dommer som i 1880-årene ble avsagt i sakene mot Hans Jæger og Christian Krohg har hatt alvorlige følger for åndslivet i den følgende tid.» Retten spurte om «sedelighetsfølelsen ikke lenger kan anses beskyttelsesverdig?» Hadde straffelovens paragraf 211 sluttet å eksistere for litteratur som kunne betegnes som kunst? De tiltalte framholdt at i tillegg til at loven ikke hadde vært anvendt (Desuetudo), hadde det vært ei samfunnsmessig utvikling som tilsa at et litterært skrift ikke skulle kunne være rettsstridig i relasjon til strl.§ 211.

Retten anså det ikke som tvilsomt at det dreide seg om et verk av litterær verdi. Men det ble slått fast at det var domstolene, og bare domstolene, som kunne avgjøre om et skrift kunne betegnes som utuktig, uansett hvilken litterær verdi litteratursakkyndige tilla verket. Det var riktignok av betydning for retten om skriftet kunne regnes som skjønnlitterært. Dette avgjorde hvilken leserkrets det ville ha, og det var oppfattelsen av utuktighet innenfor en slik lesekrets retten måtte ta stilling til. De tiltalte hevdet at boka hadde en moralsk tendens og at de inngående skildringene var kunstnerisk nødvendige, blant annet for å skape den kontrastvirkningen forfatteren ville gi mellom sterke og likevel utilfredsstillende seksuelle opplevelser og den dype og ekte kjærlighet (den røde rubin). Også konsulenten, Sigurd Hoel, hadde vært enig i at skildringene litterært forsvarte sin plass og sin detaljrikdom.

I saken ligger også brev som Mykle hadde mottatt under rettssaken, fra kvinner som roste boka og skrev at den hadde virket positivt og frigjørende for dem til glede både for ektemann og familieliv. Det gjelder blant annet et brev datert 20.september 1957 fra ei kvinne som skrev at «Kjærligheten var guddommelig for henne med alle dens grener». Hun hevdet at en dom ville skade både henne og alle andre kvinner. Det ville bety «at det guddommelige er stygt, så stygt at det ikke engang kan skrives om det. Da seirer den altså den lille djevelen som sitter i alle oss kvinner at vi i grunnen er med på noget stygt».

Beslgsordre fra Oslo kriminalpoliti, utstedt 10.10.1957. Foto: Statsarkivet i Oslo

Dom i byretten

Ved dom i Oslo byrett 10. oktober 1957 ble de tiltalte frikjent. De objektive vilkår for straff etter straffelovens § 211, nr. 1 b hadde vært til stede. Men retten var av den oppfatning at de ved utgivelsen av boka begge hadde «vært i en undskyldelig rettsvillfarelse». Tendensen hadde lenge gått i retning av større åpenhet både i norsk og utenlandsk litteratur, og det kunne være vanskelig for den enkelte å avgjøre «hvor vi nå står». Det var gått mer enn 70 år siden det var reist sak om et skjønnlitterært verk, og man manglet domspraksis for at det fremdeles eksisterte en grense og veiledning i hvor denne grensen gikk. De tiltalte hadde dermed «vært i god tro». Fordi det ikke forelå noen subjektiv skyld, ble de også frifunnet når det gjaldt påtalemyndighetens påstand om inndragning av fortjeneste etter straffelovens § 36.

Det ble i den enstemmige dommen derimot slått fast at Agnar Mykles roman Sangen om den røde rubin var utuktig i lovens forstand. Dette til tross for at retten hadde brukt «den meget rummelige målestokk» som det var riktig og forsvarlig å bruke for et verk på et høyt litterært nivå.

Til tross for at boka allerede var spredt i ca. 60 000 eksemplarer, ble den inndratt etter straffelovens § 323. På denne måten ville retten gi uttrykk for at de anså den som utuktig og som et «forbryterisk skrift». Boka og satsen til boka skulle etter ordre fra Riksadvokaten øyeblikkelig beslaglegges hos forlaget og i alle landets bokhandler. Oslopolitiet beslagla samme dag satsen og sendte ut telegram til alle landets politikamre om å beslaglegge bøkene. Politiet gikk fra bokhandler til bokhandler og gjorde også beslag i Narvesen-kiosker med videre.

Dommen opphevet av Høyesterett

Gyldendal Norsk Forlag A/S v/styrets formann professor Francis Bull erklærte på stedet anke til Høyesterett over den delen av dommen i tingretten som gjaldt inndraging av boka og trykksatsen. Forsvaret prosederte på at § 100 i Grunnloven måtte gå foran sedelighetsvernet. Grunnloven og straffeloven måtte tolkes som forsvar mot kommersiell pornografi, og kunne ikke brukes mot seriøs litteratur. Straffelovens § 211 hadde vært sovende så lenge at den ikke kunne oppfattes som gjeldende. Etter sakene mot Jægers Fra Kristianiabôhemen og Kroghs Albertine var straffelovens § 211 ikke anvendt på skjønnlitterære verk. Sangen om den røde rubin var ikke noe utuktig skrift.

Riksadvokat Andreas Auli fremholdt at formålet med tiltalen hadde vært å utforske hvor grensene for krenkende skrifter gikk. Mykles skildringer av seksualakten var pornografiske og måtte underlegges samme lovregler som kommersiell pornografi. Aulies kriterier for hva som var pornografi var: kikkeraspektet, variasjonsbredden i den seksuelle aktiviteten, måten sexscenene var ordnet på og ikke minst fokuseringen på kvinnelig begjær.

Høyesterett, som behandlet saken i plenum, kom i dommen 9.mai 1958 til at boka i sin helhet ikke var utuktig, selv om isolerte avnitt kunne kvalifisere til det. Den internasjonale liberaliseringsprosessen var trukket inn i vurderingen. Gyldendal ble frifunnet for inndragingskravet.

Høyesterett mente de hadde prosessrettslig kompetanse til å vurdere om et skrift var utuktig. Bestemmelsene i straffelovens § 211 nr. 1b kunne anvendes også på litterære verk av kunstnerisk verdi. Uttalelser fra litterært sakkyndige kunne vektlegges, men det kunne ikke være avgjørende for domstolene. Det måtte legges vekt på oppfatningen i den voksne lesekretsen som var romanens målgruppe. Det ble slått fast at utuktighetsparagrafen ikke var i strid med grunnlovens § 96 og § 100, men den måtte i kraft av disse fortolkes med stor varsomhet for å verne borgerne og ytringsfriheten.

Trykkefriheten mot sømmelighetsvernet

Myklesaken gir innblikk i 1950-tallets puritanske rettsvesen og samfunn. Forfatterens skildringer av kvinners seksuelle begjær synes å ha vært særlig provoserende. Saken reiser spørsmålet om grensene for ytringsfriheten i litterære verk. Rettssaken skapte debatt langt utover Norges grenser og Sangen om den røde rubin er blant Norges mest oversatte bøker. Selv om Mykle ble frikjent, skal all oppmerksomheten ha gitt ham en knekk for livet. Mykles bruk av «levende modeller» og krenking av privatlivet var omdiskutert. Men det var litteraturens rett til å skildre seksualitet som sto mest sentralt. Da Kriminalloven av 1842 ble brukt i sakene mot Jæger og Krogh var det første gang den ble brukt mot skjønnlitteratur. Myklesaken ble i stor grad et spørsmål om hvordan forbudet mot utuktige skrifter i straffelovens § 211 skulle veies opp mot grunnlovens § 100. Høyesterett opphevet byrettens dom, men de sluttet seg til prinsippet om at det er rettsinstansene som skal vurdere om et bokverks litterære kvaliteter rettferdiggjør bruken av seksuelle virkemidler. Dermed ble prinsippet om at domstolene kunne gripe inn og sensurere kunsten og litteraturen stående. Dette var grunnlaget for saken mot importen av boken Sexus av den amerikanske forfatteren Henry Miller i 1959 og saken mot Jens Bjørneboes Uten en tråd i 1967.

Kilder og litteratur

Kilder

• Statsarkivet i Oslo, Oslo politidistrikt, Jca 3620 Domsakter i straffesaker, 1958 nr. 1240 i Arkivportalen
• Norsk Retstidende 1958, s. 479 (Mykle).

Litteratur

• Erling Sandmo, Høyesterett i norsk historie 1905-1965, Siste ord, Cappelen Damm 2006.
• Wikipedia: Agnar Mykle.
• Heger, Anders Mykle: Et diktet liv, Gyldendal 1999 i Bokhylla.
• Sigmund Aas & Thomas Vestgården: Skammens historie. Den norske stats mørke sider 1814-1914. Cappelen Damm 2014.
• Upublisert manuskript av Bente Hartviksen, "Mykles røde rubin på vandring i det norske rettssystemet", 2014