Myten om Tryntyrken og frimurerne

Myten om Tryntyrken og frimurerne var en konpirasjonsteori som verserte gjennom flere tiår på 1800-tallet. Det fikk en nokså stor utbredelse i 1860-åra, noe som førte til både frykt for å reise inn til Christiania og til opptøyer ved Frimurerlosjen på Grev Wedels plass. Hovedinnholdet i myten var at frimurere fanga, slakta og salta ned barn som de så solgte til Tryntyrken, et nedsettende ord for ikke-kristne og spesielt for muslimer.

I 1869 førte ryktene om frimureres handel med menneskekjøtt til opptøyer ved Frimurerosjen.

Foto: Ole Tobias Olsen (omkr. 1863–1883).

Myten

Vi vet ikke hvor og når myten først oppsto, men den har karakter av å være et vandresagn. Selve konseptet, at et hemmelig selskap og/eller ei religiøs gruppe kidnapper og spiser kristne barn, er kjent fra flere land og perioder. Myter om jøder som ofra kristne barn er for eksempel kjent fra jødeforfølgelser i flere europeiske land i middelalderen. Den spesifikke kombainasjonen av frimurere og Tryntyrken ser ut til å være et fenomen som er spesielt for Norge og Sverige. Den er ikke kjent i Danmark.

Første gang vi ser den nevnt skriftlig er i 1813. Den 21. oktober det året skrev slottsprest Claus Pavels i sin dagbok følgende:

Det har lenge cirkuleret et taabeligt Rygte blant Almuen baade i Byen og paa Landet, at unge og fede Mennesker blive lokkede hen til et Sted i Byen, hvor man slagter og nedsalter dem. En savnet Pige, som man ikke vidste, hvor hun var blevet af, har givet nogle lystige Hoveder Anledning til at sammenføre et Eventyr, som nu er blevet almindelig Folketroe: To Tyrker opholde sig her i Byen, og give en Tønde Guld for en Tønde Menneskekjød og to for et lige Quantum Menneskeblod. Frimurerne ere deres Commissionærer ...

Det er flere ting å ta tak i her: For det første handler det altså om et rykte som har eksistert «lenge», og det er kjent både i byen og på landet. For det andre trodde ikke Pavels på det, men omtaler det som tåpelig. For det tredje har det blitt alminnelig folketro, og det brukes som forklaring på det som kan være en faktisk forsvinningssak.

Den første frimurerlosjen i Norge ble grunnlagt i 1749, så eldre enn det kan ikke den norske versjonen av myten være. At myten ikke finnes i Danmark har ført til at noen har ment at det kan ha oppstått i forbindelse med opprettelsen av unionen mellom Norge og Sverige i 1814, eller det formelle samarbeidet mellom den norske og den svenske frimurerordenen fra 1818. Som vi har sett nevner Pavels det som et rykte som har eksistert lenge allerede i 1813. Pengene de skal ha tjent på denne handelen ble brukt som forklaring på frimurernes velstand. Han navngir også noen enkeltpersoner som hadde blitt trukket inn i ryktene.

Et konkret tilfelle som kan nevnes er omtalt i Trondhjems borgerlige Realskoles alene-priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger den 15. oktober 1859. Det fortelles da at to arbeidsfolk som hadde vært savna en tid, hadde kommet til rette. Det viste seg at Johannes Lerdal og Ole Haverstad hadde passert gjennom Steinkjer to uker tidligere, og var på vei til Namsos der de hadde fått jobb. Avisa forteller videre:

Denne Begivenhed, der har voldet saamegen Uro, opklares altsaa paa en temmelig naturlig Maade, og dette bør man jo ogsaa i Grunden glæde sig over, da det til syvende og sidst dog vilde have været altfor galt, om vorne Folk endnu i vore Dage skulde blive nedsaltede og opspiste af Tryntyrken.

Av dette sitatet får vi ikke bare vite at folk i Trondheim må ha spredd rykter om Tryntyrken. Vi ser også at avisa ikke avviser myten; de forklarer bare at det ikke har skjedd i dette tilfellet, og at man skal være glade for at det ikke skjer «endnu i vore dage». Det finnes en rekke eksempler på varianter av myten fra forskjellige steder i landet, enten i form av forklaringer på hvorfor noen har forsvunnet eller som advarsler mot å reise til byen.

Myten ble en forklaringsmodell på flere ting: Hvorfor frimurerne er så velstående, og hvordan det kan ha seg at folk noen ganger forsvinner i byen. Her er det naturlig å trekke fram fremmedfrykt som en faktor; man lager forklaringer som stemmer overens med egne skremmebilder. Men det handler også om å frita sin egen gruppe – når barn og tjenestepiker forsvinner kan det ikke være vanlige nordmenn som står bak, det må være fremmede grupper. En kan merke seg at dette er ikke noe som er begrensa til tidligere tider; så sent som i 2010-åra opplevde man i USA den såkalte «Pizzagate», en konspirasjonsteori som hevda at personer tilknytta Demokratene drev en pedofiliring fra en pizzarestaurant i Washington. I det tilfellet møtte en person opp med skytevåpen for å tvinge seg inn i kjelleren til restauranten, fullt overbevist om at teorien var sann.

Opptøyene i 1869

Flere artikler i Morgenbladet i 1869 viser at det da var mange som trodde på historiene. De kunne fortelle at det var panikk blant tjenestepiker i hovedstaden, at bønder som kom inn til byen med varer nekta å levere hos frimurerlosjen, og at enkelte ikke ville dra inn til selve byen i det hele tatt med varene sine. Morgenbladet hadde en teori om at ryktet ble spredd av torghandlere som ville begrense varemengden slik at de kunne ta høyere priser.

Den 16. september 1869 gikk det rykter i byen om at det skulle være en pipekonsert utafor losjen på Grev Wedels plass. Det var en god del mennesker som samla seg der utover kvelden. En del begynte å kikke inn gjennom kjellervinduene for å se om de kunne finne bevis for handelen med menneskekjøtt. Poltiiet kom til stedet, og krevde at mengden måtte løse seg opp. Noen av de som nekta å forlate stedet ble pågrepet, og mange i folkemengden fulgte etter politifolkene på vei mot stasjonen i Rådhusgata. Noen av dem begynte å kaste småstein på politifolkene, og ei gruppe prøvde å befri enn av de pågrepne. De som var igjen ved losjen begynte med pipekonserter, men ellers gikk det rolig for seg der. Omkring tjue personer ble innbragt til politistasjonen, og åtte av disse ble satt i arresten. De fleste var sjauere i alderen seksten til tjue år. Rundt halv tolv på kvelden forsvant de siste fra plassen ved losjen.

Neste kveld, fredag 17. september 1869, begynte det igjen å komme folk til Grev Wedels plass. Denne gang hadde politiet sperra av alle gater som førte fram til plassen, og folkemengden ble spredd i Kirkegata, Rådhusgata, Kongens gate og andre gater i området. Også denne kvelden var det mange som ikke etterkom politiets ordre, og omkring seksti personer ble innbrakt til politistasjonen.

Også lørdag 18. september samla det seg folk ved losjen. Det ble nå bare et par hundre mennesker, og de gikk sin vei da politiet krevde det, uten at noen ble pågrepet denne siste demonstrasjonsdagen.

I Morgenbladets artikler framstilles det som at det var mange som ikke trodde på ryktene, men som var det for spenningens skyld. Avisa framstiller det som at få av de fra byen som var med trodde på det, mens bønder og innflyttere var mer naive. Det er usikkert om det er noe i Morgenbladets teori om at torghandlere bidro til å spre ryktet for å øke egen fortjeneste; man kan ikke se bort fra at det kan ha skjedd, og at det forsterka ryktespredninga.

Litteratur og kilder

• Diverse artikler i Morgenbladet, september 1869.
• Emberland, Terje og Arnfinn Pettersen: Konspiranoia : konspirasjonsteorier fra 666 til WTC. Utg. Humanist. Oslo. 2011. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Granrud, Bente: «Frimurere og menneskehandel» i Humanist 1/2000. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Pavels, Claus: Claus Pavels's Biografi og Dagbøger. Utg. C. Floor. 1864. Digital versjon på Nettbiblioteket.