Nils Vibe Stockfleth (1787–1866)

Nils Joachim Christian Vibe Stockfleth (født 11. januar 1787 i Fredrikstad, død 26. april 1866 i Sandar) var prest, opplysningsmann og språkforsker. Han var blant annet prest i Øst-Finnmark, og kom i Kautokeino i konflikt med læstadianere i bygda i det som ble opptakta til Kautokeino-opprøret i 1852. Da opprøret fant sted hadde han forlatt Kautokeino og overlatt embetet til en annen. Han skrev på samisk og finsk, og underviste i begge språk på Det Kgl. Frederiks Universitet.

Nils Vibe Stockfleth.

Foto: Ukjent

Slekt og familie

Han var sønn av fengsels- og sokneprest og stiftsprost Nils Stockfleth (1756–1794) og Anne Johanne Vibe (1753–1805). På farssida tilhørte han slekta Stockfleth.

Den 21. mars 1825 ble han gift i Vestre Slidre med Sara Cornelia Koren Christie (1802–1869), som var datter av sokneprest Edvard Christie og Marie Christie.

Liv og virke

Faren døde da han var sju år gammel, og han vokste opp med mora og to brødre. De hadde trange kår, og for å kunne studere måtte han både ta opp lån og arbeide ved siden av. Han gjennomførte latinskolen i Kristiansand. I folketellinga 1801 finner vi ham som skoleelev, bosatt i 9. kvartal sammen medmora og broren Johannes. I 1803 avla han examen artium i København, og etter å ha tatt anneneksamen der begynte han å studere jus. Han fikk seg en jobb ved siden av, som ekstraskriver ved Kanselliet.

På grunn av sykdom måtte han avbryte studiene. Etter som han ble bedre fulgte han en del forelesninger, og han gikk også i snekkerlære. I 1808 ble han så opptatt i studentkorpset etter å ha bestemt seg for å satse på en militær karriere. Han avla offiserseksamen i Rendsborg i 1810, og fortsatte med militære studier. Ved siden av ga han privatundervisning. I 1813–1814 gjorde han tjeneste i Slesvigs 1. bataljon, og han var blant annet med ved trefningen ved Sehested i desember 1813.

Våren 1814 ble Norge løsrevet fra Danmark, og på sommeren søkte Stockfleth avskjed fra den danske hæren. Han ble samme år innrullert i den norske hæren som sekondløytnant, og ble plassert i Sønnenfjelske infanteriregiment. Senere avanserte han til premierløytnant. I 1818 ble han overført til Vangske kompani i Valdres, under 2. Akershusiske infanteribrigade. Det fulgte med boplikt i distriktet fra 1820. Han fikk seg jobb ved siden av som huslærer hos sokneprest Edvard Christie i Slidre prestegjeld. Her ble han kjent med prestedattera Sara Cornelia Koren Christie, som han ble gift med i 1825.

Han var prestesønn, og var i ferd med å knytte seg til en annen prestefamilie. Dermed lokka en ny vei i livet, og i 1823 fikk han permisjon for å studere teologi. Han søkte avskjed som offiser i 1824, og avla samme år teologisk embetseksamen i Christiania. I 1825 ble han utnevnt til sokneprest til Vadsø prestegjeld. Det store prestegjeldet omfatta også Nesseby og Vardø sokn, og som en midlertidig ordning skulle han på toppen av det betjene Lebesby prestegjeld. Det nygifte paret etablerte seg nordpå, etter en reise som tok dem nær tre måneder.

I Vadsø begynte Stockfleth å interessere seg for samisk språk, og etter bare et års tid mente han at dette var et språk han kunne beherske. For å kunne gå dypere inn i språkstudiene søkte han i 1828 om å få forvalte bare Lebesby prestegjeld. Det ville gi ham mer tid, men det var også et område der han fikk bedre muligheter til å bruke språket. Det ble en rekke studiereiser og permisjoner i årene som fulgte. I 1831–1833 samarbeida han med professor Rasmus Rask i København og med flere finske forskere. I 1832 hadde han kommet langt nok til at han begynte å forelese i samisk og finsk ved universitetet i Christiania for prestestudenter som planla å jobbe i Nord-Norge.

I 1839 gikk han av som prest, og drev med forskning og undervisning på heltid. Det ble også en del oversettelser til samisk. Takket være gode stipender kunne han også studere finsk i Finland. I 1853 fikk han innvilga pensjon, mot at han fortsatte oversettelsesarbeidet. Posten hans ved universitetet ble overtatt av hans elev Jens Andreas Friis i 1851. På denne tida var han sterkt svekka av sykdom, men han klart å jobbe videre. Oversettelsen til samisk av Luthers postille ble utgitt i 1857. I 1860 ga Stockfleth ut sine memoarer.

Nest etter Knut Leem regnes Stockfleth som en av det nordsamiske skriftspråkets grunnleggere. Han tok i bruk latinske bokstaver, men tilføyde flere nye lydtegn for å kunne gjengi språket bedre. Han fikk også vist variasjonene i språket, ved at han tok utgangspunkt i fjellsamedialekta i Øst-Finnmark, mens Leem hadde forholdt seg til dialekta i Porsanger. Hans samiske katekisme fra 1837 var den første samiskspråklige boka som ble utgitt i Norge siden 1776. Bibeloversettelsen han arbeida med ble ikke ferdig, men Det nye testamentet ble utgitt, samt deler av Det gamle testamente. Jens Andreas Friis fullførte bibeloversettelsen i 1897. At Stockfleth innførte samisk ved universitetet var også av stor betydning. Det førte ikke bare til at prester ble i stand til å kommunisere med samer på deres eget språk, men til at Stockfleths tanke om at samer hadde en rett til eget språk og egen identitet fikk innpass i akademiske kretser. Det kom mye kritikk mot dette synet, og i 1850-åra måtte det vike for den norske nasjonsbygginga.

Når Stockfleth var en av de mest progressive i sin samtid med tanke på samiske rettigheter, er det noe underlig at han fikk en så uheldig rolle i opptakta til Kautokeino-opprøret. Det som skjedde var at biskop Daniel Bremer Juell i Tromsø stift hadde fått alarmerende meldinger fra Kautokeino. Sokneprestembetet var ubesatt, og ei gruppe læstadianere var i opprørsstemning. Det var en svært syk Stockfleth som kom til Kautokeino. Under andre forhold hadde han kanskje vært rett mann for jobben med å skape forsoning, men med sterke giktsmerter var det nok ikke lett å mønstre tålmodighet og forståelse. Da «de omvendte» kom i religiøs ekstase, kjent som «rørelse» eller «lihkadus», ble han så hissig at han slo rundt seg med spaserstokken. Det må også sies at selv om han var progressiv på ett området, var han det ikke på alle områder. Hans katekismeundervisning var hard og streng, og elevene kunne få seg en lusing med Det nye testamente hvis de ikke gjorde det bra nok. En av de som skal ha fått slik behandling var en ung Aslak Jacobsen Hætta, som i 1852 var hovedmannen bak opprøret.

I filmen om Kautokeino-opprøret fra 2008 spilte Bjørn Sundquist rollen som Stockfleth.

Foto: Jarle Vines

Stockfleths reaksjon førte til at konflikten ble forverra, og i tida som fulgte ble flere arrestert for å forstyrre gudstjenesten. Ikke bare ble de ilagt fengselsstraffer, de ble også avkrevd saksomkostninger som ble innkrevd gjennom beslag av reinflokker. Dermed vokste problemene. Etter fem måneder tok Stockfleths tidligere elev Fredrik Waldemar Hvoslef over som sokneprest i Kautokeino, og Stockfleth forlot bygda.

Han skulle få et møte til med Kautokeino. En av de som hadde skapt uro under Stockfleths gudstjenester var Rasmus Rasmussen Spein, og han ble i februar 1852 dømt og sendt til Christiania tukthus. I 1853 ble han alvorlig syk, og da han lå for døden ble det sendt bud etter Stockfleth. Dermed ble det den forhatte presten som tok imot Rasmus Speins bekjennelse og ga ham nattverden en par timer før han døde.

I filmatiseringa av Kautokeino-opprøret (2008) ble Stockleth spilt av Bjørn Sundquist.

Stockfleth ble utnevnt til ridder av Dannebrogordenen og geistlig medlem av den svenske Nordstjerneordenen. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og av det finske Suomalainen Kirjallissden Seura.

I folketellinga 1865 finner vi Nils Vibe Stockfleth og hans kone på plassen Fagerlund under prestegården i Sandar, og der døde han året etter.

Stockfleths gate i Oslo fikk navn etter ham i 1879.

Litteratur og kilder

• Nils Vibe Stockfleth i Historisk befolkningsregister.
• Niemi, Einar: Nils Stockfleth i Norsk biografisk leksikon.
• Nils Vibe Stockfleth på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• «Sogneprest Stockfleth» fra NRK Sapmi, publ. 2008-01-11, lest 2017-02-07.
• Steen, Adolf: Kautokeinoslekter. Oslo. 1952. {bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2010102505006}}.