Povl Simonsen
Povl Simonsen (født 7. februar 1922 i Sorø på Sjælland, død 5. mars 2003 i Tromsø) var professor i arkeologi ved Tromsø museum, Universitetsmuseet. Han ble tilsatt ved museet i 1951, ifølge ham selv, som en følge av tilfeldigheter: Da den danske arkeologi-ekspedisjonen til Asia ble avlyst, fant han det litt interessant å søke den ledige stillingen som konservator i Tromsø. Her ble han, og satte dype spor etter seg, som forsker og professor, formidler, administrator og inspirator, men også som samfunnsengasjert medmenneske.
Forskeren
Den unge konservatoren startet sin «forskningskarriere» i nord med det for øye at han bare skulle være her en kort periode. Nord-Norge var nok eksotisk, men at det skulle holde nysgjerrigheten hans våken resten av livet, hadde han selv ikke trodd. Men ifølge Reidar Bertelsen fikk han snart syn for denne delen av Nord-Europas eventyrlige muligheter. Det første som vakte hans interesse var Kirkeværet på Sandøya i det som den gang var en del av Tromsøysund kommune. Så tok Karlebotn ham, dette fjerntliggende og litt ugjestmilde stedet innerst i Varangerfjorden i Nesseby kommune. Og liksom for å sette prikken over i-en, i 1955 kom han til Svalbard som deltaker i en internasjonal ekspedisjon.
Karlebotn-prosjektet ble etter hvert Simonsens store hovedprosjekt, men supplerte det med undersøkelser på Sørøya i Vest-Finnmark. De som hadde gått foran i Karlebotn: Anders Nummedal og Gutorm Gjessing hadde stor fascinasjon for de mer enn 10000 år menneskene hadde satt spor etter seg i området. Det Simonsen gjorde var å vise til en tilsynelatende ubrutt tidsfølge gjennom hele steinalderen der Sæleneshøgda, Gropbakkeengen, Nordli og Karlebotnbakken ble til viktige stadier i hans kronologiske byggverk, men også i den beskrivelsen av samfunnets utvikling som han ga basert på sitt usedvanlige rike materiale. Sammen med resultatene han fant fra Advik, Gressbakken og Nyelv, lenger øst i fjorden, ble hans undersøkelser helt grunnleggende for hvordan vi oppfatter nordnorsk steinalder. Selv så han på de altererende oppfatninger som kom etter ham, som en naturlig følge av han var den første i løypa – og at han skapte et miljø av selvstendige kolleger rundt seg.
De mange kunstuttrykk som finnes etter steinaldermenneskene ble systematisert av Povl Simonsen, og var et av flere yndlingsemner han beskjeftiget seg med. Publikasjonene hans fra disse studiene strekker seg fra 1955 og fram til 2000. Det er da også ham man kan takke for at kunnskapen omkring denne bergkunsten etter hvert ble anerkjent som unike i global sammenheng. For både variasjonene og det lange tidsrommet de er blitt til gjennom, er spesielt.
Simonsen la også for dagen en genuin interesse for de lange linjer som synes å gå fra steinalderen fram til dagens samiske befolkning. Han undersøkte, spurte og grov seg fram til mer og mer kunnskap om yngre boplasser, graver og andre kulturminner som hadde klar tilknytning til samisk fortid. Den samme arkeologen ble da også kontroversiell når han framholdt nye synspunkter på de rasemessige, språklige og levesett-teorier som hadde rådet grunnen fra slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Hans synspunkter omkring det mer moderne syn om at rase ikke var en meningsbærende kategori, og at de andre aspektene ble sett som fenomener under dynamisk endring, åpnet for et mangfold av nye og spennende spørsmål. Men de ble altså sett på med uro av dem som ville ha orden og litt lettere kategorier å forholde seg til.
Hans innsats relatert til kraftutbygginga av Alta-Kautokeinovassdraget ble skjellsettende for de politiske ettervirkningene av utbygginga, og han åpnet også nye forskningstemaer. Hans rapporter fra denne delen av sitt arbeid strakk seg over fem bind – dvs. bind fem ble han ikke ferdig med før han døde.
Forskninga han gjorde på Sandøya, helt nordvest i Tromsø ble ikke publisert før etter mer enn 25 år; i 1980. Han var tålsom slik professor Simonsen. Først og fremst skyldtes dette at han ventet på at resultatene fra de store by-utgravingene var blitt gjennomarbeidet, slik at han derved kunne nyttiggjøre seg av nøyaktige gjenstandstypologier, for å bestemme dateringer av funnene sine fra Kirkeværet. Slik ble det ikke han som fikk den posisjon han kanskje fortjente på dette feltet. Men for ham var nok fag viktigere enn posisjon og ære.
I 1973 tok han imidlertid på et stort tverrfaglig prosjekt; Helgøyprosjektet hvis hovedmål var å undersøke et typisk grenseland mellom norrøn og samisk bosetning fra slutten av jernalderen og inn i ny tid. Her kom arkeologi, historie, etnologi, sosialantropologi, og vegetasjonshistorie til å arbeide tett sammen gjennom en årrekke for å utrede hvordan folkegruppene hadde forholdt seg til hverandre gjennom århundrene i et distrikt nord for eller i ytterkanten av Hålogaland. Arbeidet med dette, sammenholdt med funn fra Kirkeværet og andre mindre prosjekt fra Nord-Troms førte til hans store verk Fiskerbonden i Nord-Troms 1300-1700 fra 1980, som fortsatt er den mest omfattende undersøkelsen av et norsk fiskevær.
En annen av Povl Simonsens store fortjenester er hans «oppdagelse» av fenomenet gårdshaug. På sitt første besøk til Røst i Lofoten la han merke til det spesielle fenomenet at gårds- og fiskeværbosettinga langs kysten hadde ført til opphopninger av kulturlag. En tidligere konservator, Hans Egenæs Lund hadde interessert seg for fenomenet og kalt det for gårdshauger. Mens andre forsøkte å forklare dem som uttrykk for unormale tilstander her oppe «i det kolde nord», så Simonsen med sitt vidsyn, at gårdshaugene var å ligne med fenomener av samme form andre steder i verden; Vendsyssel, Friesland, og «selvsagt» i Midtøsten. Fra 1962 ble det iverksatt systematiske utgravinger i gårdshaugene av yngre kolleger. Den første var Gerd Stamsø Munch, som tok fatt på Grunnfarnes på Senja. Etter henne kom mange flere i gang med samme feltstudier, som ligger i skjæringa mellom flere vitenskaper; arkeologi, historie, zoologi og botanikk for å nevne noen.
Altautbygginga førte ham inn i en opphetet strid der faget ble en politisk rolle til del. Så også da han deltok i ekspedisjonen til Svalbard i 1955. Der havnet han i en langvarig balansering mellom fag, nasjonal og internasjonal politikk. Som kjent utfordret Sovjetsamveldet Norges posisjon som «herrer» på det som fra å ha hett Spitsbergen, nå het Svalbard. Hans første undersøkelse ble da karakteristisk nok i Russekeila, som er ved munningen av Isfjorden, hvor det var en russisk fangststasjon fra 17-1800-tallet. Han ble en sentral faglig diplomat og organisator i det internasjonale forskningsmiljøet med størst aktivitet gjennom 1970- og 80-tallet. Et av de siste store prosjekt han var med på organiseringen av her var for en norsk utforskning av russiske fangstminner mot slutten av 1980-åra.
Formidleren
Gjennom sitt helstøpte engasjement og forståelse av nødvendigheten av å formidle vitenskap til allmuen ble han naturlig en av pådriverne bak grunnleggelsen av tidsskriftet Ottar i 1954. Ottar er da også blitt en av Tromsø museums grunnpilarer. Simonsen ble kjent for sitt gode og lett tilgjengelige språk, og gjennom hans mange populærvitenskapelige artikler viste han også at han maktet å vekke interesse for kulturhistorie i sin alminnelighet. Med en lyttende skare foran seg, var han helt i sitt ess, da kom hans sterke engasjement og sansen for dramatisk oppbygging av fortellinga til sin rett.
Formen han benyttet seg av – i så vel faglitteratur som lokalhistoriske framstillinger bryter klart med de mer formalistisk orienterte konkurranseregler for forskningsverdenens publiseringer, noe noen og hver som er opptatt med formalia kan legge seg på minnet – om de vil forstå virkningen språket har på allmuens forståelse av vitenskapen(e). For øvrig har Simonsen også gitt ut Fortidsminner nord for polarsirkelen, som er ei lita bok som så å si banker dette inn i bevisstheten – ganske i sær på før nevnte formalister. Boka er en veiledning til reisende som først og fremst ser etter fortidens spor i landskapet.
Læreren
Povl Simonsen ble professor i arkeologi i 1972, nokså nøyaktig fem år før Tromsø museum ble en del av Universitetet i Tromsø. Da ble han nødt til å velge – museet eller universitetet. Valget falt på museet, men mye av ham ble likevel sittende igjen i universitetets vegger. Blant annet ble forelesningene han holdt i løpet av 1970-åra utgitt i en serie på fire bind under tittelen Veidemenn på Nordkalotten. I tillegg markerte man hans innsats her ved å kalle den pent smykkede plassen foran arkeologisk institutt for «Povl Simonsens plass». Vi kan også trygt slå fast at det faktum at det per inngangen til 2000-åra er i overkant av 50 arkeologer i virksomhet i landsdelen, for en stor del kan tilskrives Povl Simonsens innsats ved instituttet. – I betraktning av at han var den eneste da han kom dit, sier i grunnen det meste. Dertil kommer at hans vide kontaktnett, i Norden, Russland og Europa for øvrig sammen Canadiere og amerikanere for øvrig bidro i sterk grad til det sammensatte arkeologiske fagmiljøet ved Universitetet i Tromsø. Kontrasten mellom det globale og det nære, ja direkte landsdelsrelevante var et av Povl Simonsens mer utpregede varemerker.
Institusjonsbyggeren
Den posisjon Povl Simonsen ga sitt fag, har i stort monn vært det som la grunnlaget for landsdelens om lag 20 arbeidssteder med arkeologer per 2010. Hans posisjon som leder av Tromsø museum ble selvsagt styrket ved at det i løpet av hans virketid i løpet av 50-, 60- og 70-åra ble tilført stadig nye oppgaver til museet som i sin tur førte til at det måtte ansettes fagfolk. Arkeologifaget ble styrket på grunn av forvaltningsoppgavene som hadde opphav i kulturminnene i Nord-Norge og på Svalbard, og museets rolle som fødselshjelper for det aller meste som ble startet opp innen fagfeltet i nord skal heller ikke glemmes når Povl Simonsens innsats minnes.
Innkorporeringen av museet i universitetet arbeidet han intenst for. Han så hva det kunne bli, og bety, både for museet og for det framtidige universitetet.
Povl Simonsen pensjonerte seg i sitt 70. år i 1992. Sammen med kona Erna, valgte han å bli i landsdelen – han var blitt nordlending. I 1998 ble han også Kongens fortjenstmedalje til del.
Samfunnsbyggeren
En av de riktig store innsatsene Povl Simonsen gjorde for landsdelen – ved siden av å være den ubestridte ener i det nordnorske arkeologiske fagmiljøet, var å lede kalottkomiteen gjennom nær alle 1980-åra. Vi finner ham som leder av Den Norske Kalottkomiteen under de fire kalott-nasjonenes store arrangement av Freds og vennskapsdagene i Alta fra 26. til 28. juni 1981, og da det blåste og stormet som verst under komiteenes festarrangement i Luleå i 1984 var det også han som sto fram og begrunnet nødvendigheten av å stå sammen mot dem som «pustet til hatets flamme». Det store ved hans engasjement kan ses på som en følge av å ha et så godt grep om fortida, som igjen bestemte hans syn på mulighetene for framtida.
Kilder
- Bertelsen, Reidar: «Povl Simonsen, en skapende og lekende forsker, 1922-2003» i Håløygminne hefte 2 - 2003 84. årg. 21. bind
- Den Norske Kalottkomite