Den Norske Kalottkomite

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Det var kald krig, men Den Norske Kalottkomite svingte seg opp og ble en viktig faktor for utviklingen av samvirket mellom det nordlige Finland, Norge, Sverige og Russland. Mange vansker med utlagte snubletråder til tross; komiteens engasjement satte dype spor, som i sin tur endte opp med avtalen om den Barents Euro-asiatisk regionen. Det transnasjonale arbeidet for og blant Nordkalottens barn ble komiteens neste satsingsområde

Bakgrunn

Samvirke og handel mellom de fire nasjonalstatene på Nordkalotten har lange tradisjoner. Folk har utnyttet hele dette geografiske området og handlet og byttet varer seg imellom. Etter andre verdenskrig ble Sverige og Finland stående utenfor de store forsvarsalliansene, mens Norge ble knyttet til NATO og Sovjetunionen til Warszawapakten – og så ble ferdselsvegene stengt. Finland kom med i Nordisk Råd i 1955 noe som skapte en ny dimensjon, etter som Finland allerede hadde et visst samvirke med Sovjetsamveldet. Da Einar Gerhardsen var på møte i Finland i regi av foreningen Norden i 1962, uttalte han at «Vi skulle hatt russerne med». I 1964 ble russerne invitert og deltok da med kulturelle innslag på møtet som ble arrangert i Sala i Finland.

Oppstarten

Fra 1965 ser vi at alle kalott-nasjonene har dannet sine respektive komiteer: I Finland ble den sterkt nasjonalt preget, med deltagelse av riksdagsmenn fra Nord-Finland med partipolitisk tilhørighet. I Sverige fikk den også partipolitisk, men større grad av regional tilknytning. I Russland ble den sentral-dirigert og knyttet til det internasjonale kontor i Murmansk. Men i Norge ble det dannet en komité med langt større «folkelig» tilknytning.

De som startet arbeidet med Den Norske Kalottkomiteen var selvsagt oppmerksomme på den personlige risiko de løp ved slik å invitere alle nabofolkene i øst til å samarbeide med det for øye å samtale med hverandre for å nå målsettingen om fredelig sameksistens. Den kalde krigen var som kjent i full blomst, og framveksten av denne verkebyllen – helt fra 1948, viser oss at den eskalerer voldsomt. Ser vi med gode briller på 1960-åras Norge, er det mye som kan forklare hvorfor Den norske kalottkomiteen ble nærmest kjemisk fri for sentrale politikere. Den vesentligste årsaken var nok at dersom en norsk politiker ville ha en framtid i politikken, så kunne han ikke ha samvirke på noe plan med russerne.

Samvirketanken

Vi har sett at den første samlinga var i 1964, i Kemi i Finland. Der var det i første rekke næringsutvikling på Nordkalotten som var temaet, og finnene ville da ha et utvidet samarbeide, det ser vi av senere riksdagsmann Hannes Manninens artikkel «Nordkalottens fredsdager» i Timo Kivimäki og Paavo Väyrynens tidsskrift utgitt av Lapplands universitet i 1997. Der understrekes viktigheten av å få med alle fire kalottnasjonene. Men dessverre uteble svenskene. (Manninen ble innvalgt fra Centern eller Suomen Keskusta – det finske Senterpartiet i 1995 og satt som minister i perioden 2003-2007). To år seinere, i 1966 ble det avviklet stevner både i Kalix i Sverige, som blir betegnet som et «kulturstevne» og i Murmansk i Russland, et stevne som vi mangler både program og dokumentasjon fra.

Mål og midler

Hva ville kalottkomiteen? Formann i komiteen gjennom mange år; professor Povl Simonsen sa det slik: «Går vi bakover i historien, så har det alltid vært samkvem mellom folkene på Nordkalotten (…) for folkene i nord har det alltid vært uforståelig, hvorfor ikke naboer og delvis slektninger kan være venner. Derfor er kalottbevegelsens hovedtanke den at freden og vennskapet må begynne med møtet mellom de enkelte, vanlige mennesker. Bevegelsens mål er å skape bekjentskaper, vennskap, interessebånd på kryss og tvers over grensene, slik at Nordkalottens folk en dag vi stå opp og si “Vi er venner, vi vil fred på vår lille del av kloden.” Dette kan man gjøre ved å føre fagfolk sammen med fagfolk, ved å la bildende kunstnere og musikere utøve deres kunst sammen, ved å arrangere sportsstevner, ungdomsstevner, kvinnekonferanser, studiereiser o.s.v. Det er ikke meningen at vårt arbeid skal munne ut i lover og administrative ordninger – det får andre ta seg av – vi arbeider nedenfra blant vanlige folk.» Det ble arbeidet på flere felt: De store Fredsdagene som senere ble til freds og miljødager ble krevende, men derfor også givende. Disse stevnene samla fra 700 til 1000 mennesker og kretset omkring kulturelle aktiviteter så vel som gruppediskusjoner forskjellige grupperinger i mellom.

Stevnenes tema

Det første kalottstevnet ble holdt i 1964 i Kemi i Finland. I 1966 var det to stevner; ett i Kalix i Sverige og det andre i Murmansk på Kola-halvøya. Først i 1968 fikk Norge sitt første stevne; i Tromsø, det ble så fulgt opp av stevnet i Luleå i Sverige i 1971 før finnene overtok stafettpinnen i 1974 og arrangerte det i Rovaniemi. Russland tok igjen ansvaret i Murmansk i 1977. I 1981 var det Alta sin tur, og i 1984 var det igjen i Luleå. Tornio i Finland ble stevnebyen i 1987. Murmansk 1990, Tromsø 1993 og Luleå 1998. Det er verdt å merke seg at 1974-stevnet i Rovaniemi var sterkt preget av politiske innslag i tillegg til de mer kulturelle aspekter. Fra Norge deltok da både seinere ordfører i Tromsø, Arne Nordgård (Sp) og stortingsmann Tor Henriksen (SV) Finnmark. Nordkalotten som atomvåpenfri sone ble sterkt framhevet i stevnets sluttdokument. Fra Murmansk i 1977 sakser vi at der deltok 165 fra Norge hvor komiteen framhever fylkesmann Anders Aune fra Finnmark og stortingsrepresentant Berit Ås (SV). Også her var det atomvåpenvanviddet som sto i fokus. Luleå-stevnet i 1984 ble et av de stevner der Povl Simonsen måtte gå ut og korrigere norske medias framstilling av stevnet, hvem som sto som arrangører og hva som ble drøftet. Blant annet hadde avisa Nordlys en omtale av arrangementet som sa at Sambandet Norge-Sovjetunionen var arrangør og at stevnet også infiltrerte i Luleås 350-årsjubileum – som de facto var en integrert del av arrangementet i regi av Kalottkomiteene, i Luleå representert ved dens svenske grein. I Torneå i 1987 var man kommet inn i et «mildere internasjonalt klima». Blant annet fikk det som følge at LO deltok som observatører ved LO-sekretær Svein Rasmussen. Igjen sto trusselen fra kjernevåpnene i fokus – sammen med advarselen om å utvise varsemd ved utnyttelsen av Nordkalottens sårbare natur. De 10. Freds- og miljødager i Murmansk 1990 er blitt stående som en merkestein i samarbeidet. Det ble et gjennombrudd for hele prosjektet. Nå ble også kravet om stans i prøvesprengningene på Novaja Semlja tatt inn i sluttdokumentet. Dette dokumentet ble som alltid tidligere, sendt Regjering og myndigheter i de fire deltakende land, og dertil tatt opp på høyt politisk plan i Norge etter oversendelsen. Fra russisk så vel som norsk hold er dokumentet kategorisert som et viktig incitament for det som skulle bli kjent som Barentssamarbeidet. (Se hele dokumentet her). De 12. Freds- og miljødager ble holdt i Luleå i 1998 der temaet var «En verden uten atomtrussel». Siden siste hadde både Pakistan og India gjennomført kjernefysiske prøvesprengninger, som medførte at det ble vedtatt en egen resolusjon mot den ekstra trusselen som dette medførte. Sluttdokumentet tok ellers fatt i at den prosjekterte Nordkalottens fredsskole nå måtte forlate diskusjonsstadiet for å bli virkeliggjort.

I det følgende skal vi se nærmere på da stevnene ble avviklet i Norge.

Tromsø 1968

Eka og Idar Ingebrigtsen, samfunnsengasjerte kunstnere.
Foto: Mari Karlstad / Tromsø Museum.

Blant de 15 som sto i spissen og dro i gang kalottstevnet i Tromsø i 1968, finner vi at en tredjedel var kvinner, og at det ellers var god faglig, så vel som politisk spredning:

Lisa Gjessing Andersen, Inger Graff, Eka Ingebrigtsen, Idar Ingebrigtsen, Olaf Johansen, Odd Kjellmann, Kåre Landmark, Magnus Lorentsen, Margot Lorentsen, Einar Ravnbø, Sissel Reichelt, Ole Sundfør, Arne Thorkildsen, Arne Warvik og Jan Østgård. Initiativet var privat, og disse personene rettet en henvendelse til «Kontoret for kulturelt samkvem med utlandet» underlagt Utenriksdepartementet. I svaret som kontoret ga gikk det fram at man «i prinsippet» stilte seg positiv til tiltak på det lokale plan (…) som kunne bidra til å styrke naboforholdet til Sovjetunionen. Da formannskapet i Tromsø fikk seg overlevert stevneplanene, sluttet det seg til dette synet. Det var i prinsippet klart for å kunne drive kalottarbeidet framover – som en privat folkelig bevegelse. Einar Skagen, varaordfører fra Arbeiderpartiet, som var stevneformann, fikk betenkeligheter med opplegget bare tre måneder før; det manglet rett og slett penger til å kunne gjennomføre det storslåtte programmet. Dette var noe de øvrige medlemmer var godt kjent med, og tilpasset til; de var vant med å måtte trå til og ta ting «på sparket» når det «klabbet seg til». Fredag 12. juli 1968 kl. 1700 ble stevnet åpnet offisielt på Alfheim Stadion, og Einar Skagen holdt åpningstalen. Han gjorde et poeng av at dette var et privat-arrangement, uten noen som helst deltakelse fra offentlige myndigheters hold. Her var verken politiske eller andre registrerte organisasjoner involvert i arrangementet, noe som igjen gjorde at man ikke siktet mot retningsbestemte aspekter. Den enkle og gode intensjonen var å gi menneskene i de fire grannelanda anledning til å møtes, diskutere, bli kjent med hverandre for slik å skape grunnlag for bedre kontakt og utvidet samarbeid. Stevnet hadde mennesket i sentrum. Som avslutning appellerte Skagen slik: «Kan så våre respektive lands politikere lære noe av dette stevnes intensjoner, reflektere over, erkjenne og trekke konsekvenser av menneskenes trang og behov for kontakt og samvær, da kan vi se på dette stevne som et viktig skritt mot oppfyllelse av en stor og menneskeverdig misjon.»

Henimot 1000 stevnedeltakere fylte Tromsøs gater og streder i de tre dager stevnet varte. (Se program). I sluttdokumentet (resolusjonen) fra stevnet understrekes betydningen av fredelig sameksistens og de verdifulle kontakter som ble knyttet innen kunst, kultur, vitenskap, utdanning, handel, turisme, faglige spørsmål og idrett. De den gang så aktuelle krigshandlinger i Vietnam var også med i resolusjonen, da dette ble sett på som en alvorlig trussel mot verdensfreden.

Fredsaspektet

Fredshåpet var ikke noe som kun opptok stevnedeltakerne i Tromsø i 1968. Dette er en problematikk som gikk igjen i referatene fra nær alle konferansene, fra den spede start på det som i Manninens før nevnte artikkel er benevnt «fredskonferensen i Kemi 6. juli 1963». I januar 1964 ble det gjort avtale om å intensivere fredsbevegelsenes samarbeide i Nordkalott-området, men også om grensetreff og kulturarrangementer samt fredskonferanser på Nordkalotten. Man ble der enige om å starte med å ha fokus på økonomiske samarbeidsspørsmål.

Dette klargjorde i enda større grad nødvendigheten av å få russerne med i samarbeidsbestrebelsene. Og da «Nordkalottens vänskapsdagar» ble arrangert i august 1964 fra den 24. til 26. for så å bli supplert med «Nordkalottkonferensen» fra den 23. til 25. i Kemi, var også Murmanskområdet invitert – og deltok med kunst- og fotografiutstilling samt et kulturprogram med sanger, pantomimer og russisk folkedans. Men kanskje var det likevel den store ungdomsgruppen under ledelse av fylkesmann Nikolaj Konovalov, som var det viktigste aspektet ved den russiske deltagelsen det året. Fram til 1998 var bevegelsens hovedaktivitet preget av de store fredsstevnene, i hovedregel hvert 3. år.

Overvåking

Povl Simonsen, samfunnsengasjert arkelog. Kommiteens leder i flere år.

Da Lund-kommisjonens rapport om de hemmelige tjenester ble lagt fram i 1996 fikk Kalottkomiteen bekreftet det den hadde forstått om hva som foregikk under stevnet i 1968: «Romavlytting ble foretatt i to tilfeller i Tromsø. Begge ganger dreier det seg om møter i Nordkalottkomiteen forut for Nordkalottstevnet i Tromsø i 1968.» (…) «Under Nordkalott-stevnet i Tromsø i juli 1968 ble det gjennomført telefonkontroll av telefonene til stevnets hovedkontor i Tromsø - Dessuten avlyttet overvåkingstjenesten en telefonlinje som gikk fra hovedkontoret til et russisk passasjerskip der norske og russiske deltakere bodde.»

Den Norske Kalottkomiteen (DNK) fant at dokumentet inneholdt såpass mye upresist materiale at den valgte å påpeke dette i et brev til Stortinget. Kalottkomiteen var nemlig oppført som en organisasjon med tilknytning til og underavdeling av Norges Kommunistiske Parti (NKP). Komiteen ba om innsyn i materialet, men det fikk den ikke annet svar på enn at brevet var mottatt.

Organiseringen

Her følger en liten orientering om hvordan problemene kunne toppe seg i Norge, motsatt det som var tilfellet i Finland og Sverige. Etter det vellykkede stevnet i Tromsø i 1968 var det duket for stevne i Luleå i 1971. Da dette falt sammen med byens 350-årsjubileum ville svenskene kombinere jubileum og fredsstevnet. I Norge hadde man da forsøkt å få politiske organ i Tromsø til å bli med i komité-arbeidet. Men da Tromsø kommune fikk invitasjon til å delta ble det såpass mye kluss gjennom det vedtaket som formannskapet gjorde at man fant det uklokt å inkludere politiske interesser i komiteen. Det viste seg nemlig at det kommunalpolitiske flertall slett ikke ville være en del av et stevne med russere til stede. Dette til tross, den uavhengige folkelige organisasjonsmodellen i Norge gjorde seg nytte både av høyt ansette fagfolk så vel som politikere på høyt plan – blant annet som foredragsholdere. Selv om det å være med medførte store personlige ofre, ser vi at flere av komitémedlemmene sto på over lang tid, gjennom ulike politiske perioder.

Et annet aspekt ved de nasjonale komiteenes forskjelligartede organisering belyses godt ved at når nordmenn var gjester i Finland, så ble det sørget både for opphold og servering av de norske deltakerne. – Motsatt når andre nasjoner var gjester i Norge, da måtte de inviteres hjem til komité-medlemmene på middag.

Alta 1981

Etter Murmansk-stevnet i 1977 var det duket for Nordkalottens VII Freds- og vennskapsdager i Alta i 1980. På grunn av de internasjonale spenninger som følge av Sovjetunionens innmarsj i Afghanistan ble stevnet besluttet flyttet i tid; til 1981. Så kom da også avisa Nordlys med et innspill 15. mai 1981, som liksom for å underbygge hvor skummelt det kunne være å involvere seg i et slikt fredsstevne. Komiteens formann, Povl Simonsen, tok da til motmæle og tilbakeviste hovedinnholdet som i stor grad gikk på at dette var et kommunistisk ledet foretak.

Også dette stevnet ble gjennomført med et omfattende program, både med debatter og kulturelle innspill som ble avsluttet med et sluttdokument som konkluderte slik: «(…) Kalottstevne, appellerer til befolkningen og organisasjonene i dette området om at Kalottbevegelsen må få øket samfunnsmessig og økonomisk støtte for sine idéer og som virksomhet. Vi mener at Fredsdagene er et helt enestående forum for samarbeid mellom borgere i de fire lands nordlige deler. Fredsdagene stimulerer til praktisk samarbeid innom økonomi, vitenskap, kultur og organisasjonsliv. Fram for alt vil Fredsdagene forkynne Nordkalott-befolkningens vilje til å arbeide for en styrking av sikkerheten og freden i så vel sitt eget område som i Europa ellers og hele verden.»

Tromsø 1993

Etter suksess-stevnet i Murmansk som blant annet ble stubbebryteren som banet vei for Barentssamarbeidet var det igjen Tromsø sin tur i 1993. Tromsø-stevnet sto da heller ikke tilbake for det som foregikk i Murmansk tre år før.

Med innføringen av begrepet «Folkets diplomati» søkte man å vise vei videre for samarbeidet over grensene som nå var i ferd med å bli et mer offentlig anliggende på det man gjerne kaller «et høyere plan». Folkets diplomati skulle betegne samvirket «vanlige mennesker» imellom. For det at mennesker kan møtes til utveksling av ideer og uttrykke felles mål og gi en felles stemme til politiske miljø, kan aldri overtas av offentlig virksomhet.

Stevnet fikk da også en helt annerledes mottakelse av det offisielle Tromsø – og Norge enn tilfellet hadde vært på tidligere sammenkomster og innspill fra Kalottkomiteen. Erlend Rian, Høyres ordfører i Tromsø, hilste stevnet og hyllet pionerenes innsats. Fiskeriminister Jan Henry T. Olsen holdt det norske hovedinnlegget om Barentshavets økologi hvor også han ga uttrykk for anerkjennelse av det arbeid som var gjort av Kalottkomiteene, og samtidig tilrådde at «det gode arbeid» måtte fortsette. Norsk presse var også mer positive nå; det ble gitt forhåndsomtaler og reportasjer underveis i stevnet.

Fra stevnets sluttdokument legger vi ellers merke til den relativt sterke kritikk som ble rettet mot alle fire kalottlandene for den sendrektighet og lave graden av engasjement for å få fjernet kjemiske og kjernefysiske våpen i de arktiske områder og Nord-Europa generelt. Samtidig pekte man på nødvendigheten av å bygge ned konvensjonelle våpen – på begge sider av øst-vest-skalaen. På fiskerisektoren var man opptatt av de betydelige overfiskeriene fra flere nasjoner i Barentshavet, men ville også bidra til å få utviklet russernes kystfiske i sin sone.

Av de tilsynelatende mer prosaiske saker møtet tok stilling til, var vanskene med postgangen mellom landene på Nordkalotten. Dette skapte også vansker for småskala handelssamkvem, og måtte derfor få sin snarlige løsning.

Også fra Kalottkomiteen merker man en ledigere stil og et friere språk, samtidig som det understrekes at det man nå benevner Kalott-dagene har velvilje fra myndighetene i alle fire land. Fram til neste møte ønsket man at folkets diplomati ville virke etter intensjonene.

Fredsskole-leir

Etter 1993-stevnet ble det som vanlig avviklet et evalueringsmøte. Her drøftet man mulighetene for å få til en fredsskole for barn og unge. Man så da for seg en ukes-leir hvert år der unge fra hele nordkalotten skulle læres opp til diskusjon om den mangefasetterte freds- og krigs-problematikken. Dessverre manglet man mye på at drømmene kunne gå i oppfyllelse, men det ble da gjennomført fem slike leire, alle i Norge. Finland deltok kun på den første leiren, og den siste, i 2002 var også Sverige fraværende. Røde Kors har stått som arrangør av de siste års leire.

Hvem var de?

Det har vært en del «turnover» i komiteen, men ikke slik å forstå at det kan kalles gjennomtrekk, mer av typen naturlige skifte. Blant de mest kjente er professor Povl Simonsen. Han var den som i egenskap av å være formann i komiteen signerte de fleste brev og avisinnlegg fram til slutten av 1980-tallet. I 1987 kom så Ansgar Fors i en kortere periode, før Atle Melkild overtok og ble sittende framover og inn 2000-åra. Den av kvinnene som har markert seg sterkest i DNK er utvilsom Margot Lorentsen, som var foreningens sekretær fram til 1990, da Olav Lindrupsen overtok det vervet sammen med kassererfunksjonen.

Vi må heller ikke glemme de som var med fra starten, de som dro lasset gjennom alle de politisk vanskelige åra fram til 1998; ekteparet Margot og Magnus Lorentsen. I tillegg tar vi også med (i alfabetisk rekkefølge) at både Viktor Eilertsen, Anne Dalheim Eriksen, Ulla Eskeland, Laila Jernsletten, Astrid Johansen, Karin Karlsen, Oddmund Liahjell, Johannes Olaisen, Eva Nora Olsen, Nils Pedersen, Jorunn Rasmussen, Hugo Rydstrøm, Bjørnar Seppola, Åge Seppola, Bente Simonsen, Povl Simonsen, Ole Sundfør og Hartvig Sætra. Gjennom sin uselviske dugnadsånd holdt de liv i organisasjonen, også ved at de ytte personlige bidrag til en forening som ble driftet uten de store offentlige bidrag.

Betydningen

Dette var en organisasjon som sto på i håp om å få dialogene til å virke som motmakt og inspirasjon. Motmakt i forståelsen av at maktens organer lar seg påvirke – av fornuft, og inspirasjon til å gå et par skritt videre etter hvert som skritt-telleren gikk. Nordkalotten er det eneste området der Russland møter Vesten som var og er «utsatt for» grenseoverskridende virksomhet i den dobbeltbetydning av begrepet vi her ønsker å få fram. Her møtte de Nato-landet Norge, det nøytrale Sverige og Finland med sine spesielle relasjoner til Den Russiske Bjørn. Så var det da også nettopp her at Moskva tillot og lot slike aktiviteter fortsette.

Da Fagbevegelsen kom med i organiserte former fra 1984, fikk arbeidet et mer legalt preg. Det bidro i stor grad til å fjerne kritikernes motstand. Den ros og respektive kritikk som norsk LO via Samorganisasjonen i Tromsø utøvde, bidro til større troverdighet overfor det øvrige samfunn. Fra 1987 ble både russisk, finsk og svensk LO med, og fra 1990 deltok blant andre LO`s internasjonale sekretær, som derved styrket komiteenes uavhengige status ytterligere. Denne utviklingen styrket også mulighetene til å få i gang det nyttige og nødvendige samvirket etter «Det nye Russland».

På et møte der alle kalottkomiteene var innkalt; 15. og 16. november 2002 møtte tre delegater fra Sverige, åtte fra Norge og tre fra Russland til drøftinger på Saga Hotell i Tromsø. På første dags møte ble det lagt fram en oppsummert status som viste at det fra svensk side ikke var planlagt nye aktiviteter. Russerne inviterte til Fredsdager i Murmansk fra 6. til 9. juni 2003 med deltakelse av 10 komitemedlemmer fra hvert av de øvrige land som ville bli innkvartert på hotell Meridian, betalt av Murmansk fylke. Olav Lindrupsen orienterte om den historieskriving om Den Norske Kalottkomite som til da var gjort. På møtets andre dag fortsatte Lindrupsen gjennomgangen av det historiske materialet hvor han spesielt vektla sluttdokumentene, men pekte også på komiteens vanskelig økonomi og den overvåking som komitemedlemmene hadde vært utsatt for. En av russerne; Nikolai Mikhalenko gikk så igjennom historien sett fra russisk side. Her presiserte han at kalottarbeidet egentlig hadde starta på et møte i regi av Foreningen Norden den 25. august 1962. Han pekte så på de mange kriser; Cubakrisen, Tsjekkoslovakia, Afghanistan og Balkan – som ledet til store spenninger stormaktene imellom. Men der det dette til tross ble gjennomført fredsleire og fredsmarsjer med 2000 deltakere på Nordkalotten.

Avslutningsvis pekte han på at i tillegg til å overvinne negative holdninger til naboene, maktet man her å skape grunnlaget for det som kom til å gå under benevnelsen Barentssamarbeidet.

Den svenske delegaten Gustaf Sundstrøm oppsummerte at svenskene manglet dokumentasjon fra tida før 1983. Også i Sverige skrantet økonomien, men Luleå kommune hadde bidratt med 20 000 kroner per år. Folkets diplomati ble satt høyt i den svenske komiteen, det arbeidet hadde gitt komiteen samme status som arbeidet mellom Østersjølandene.

Det ble fattet slikt vedtak:

  • Møtet slutter seg til de dokumenter om kalotthistorien, og det muntlige materiale som er framlagt i møtet. Det enkelte land går gjennom det framlagte materialet. Eventuelle rettelser sendes den norske komité. Etter at eventuelle rettelser er foretatt, sendes materialet til de enkelte komiteer som selv bestemmer hvordan det skal trykkes, distribueres og lagres.
  • Nordkalottsamarbeidet videreføres.
  • Om fredsleirene ble man enige om å videreføre Kalottkomiteenes ungdomsleir under navnet Barents ungdomsleir. Ansvaret for program og avvikling overføres til en gruppe yngre personer som organisatorer. Hvert land oppnevner en representant.
  • Om Fredsdagene i Murmansk 2003 vedtok møtet å endre tittelen til De XIII Freds- og Miljødager. Som program legges til grunn «Betydning av Folkets diplomati for fred og vennskap».

Hele protokollen ble til slutt vedtatt oversendt Hannes Manninen.

  • Undertegnet: Gustaf Sundstrøm, Sverige. Ludmilla Chistova, Russland og Atle Melkild, Norge.

Opptakten

Vi har ikke funnet noen eksakt dato for når den norske komiteen ble stiftet. Men vi har sett at norske delegater var på den første kalottkonferansen, som var i Finland i 1964 og da får vi regne stiftelsen å ha skjedd samme år.

Kilder

Den Norske Kalottkomite: Veger til fred: Kalottbevegelsens historie 1964 - 2005, Tromsø 2005