Skysstasjon
Skysstasjon var knyttet til den tidligere skyssplikten om påla bønder å skaffe kongen, adelen og høyere embetsmenn fri skyss. Denne ble innført allerede på 1100-tallet og den frie skyssen varte fram til den ble opphevet i 1816 til fordel for en betalingsskyss, og senere utover dette århundret ble det gjort lovendendringer som skulle fremme etableringer av skysstasjoner.[1]Skysstasjonene var innenfor denne ordningen en offentlig subsidiert gård hvor reisende kunne få hest eller vogn for sin videre ferd, ofte kombinert med et gjestgiveri for mat og overnatting.
Skyssvesenet i Norge går langt tilbake i tid, og ble opphevet ved lov av 25. mai 1951. Skysstasjonene fantes over hele Sør-Norge, men enkelte ble særlig berømte som samlingssted for engelske og andre reisende – som Tofte kongsgård og Hjerkinn på Dovrefjell.
På 1800-tallet var det graderte skyssgårder: Faste skysstasjoner hadde hester klare kontinuerlig som i Sverige, mens tilsigelses-stasjoner måtte ut til bønder og skaffe hester når reisende ankom, ofte med to-tre timers ventetid. Ofte var det mer enn en dagsreise mellom de faste stasjonene, til de reisendes irritasjon.[2] Man kunne klage skriftlig på skysstasjonen i dens postbok, men klager ble sjelden fulgt opp med særlige sanksjoner, i motsetning til i Sverige.[3]
Referanser
- ↑ Rogan, Bjarne: Det gamle skysstellet. Reiseliv i Noreg frå mellomalderen til førre hundreåret, Det Norske Samlaget, 1986, side 75
- ↑ Bayard Taylor, En reise i Norge i 1857, New York/London 1857, Frifant Forlag 2009, side 21, 26-28, 32-33.
- ↑ Bayard Taylor, En reise i Norge i 1857, New York/London 1857, Frifant Forlag 2009, side 21, 33.