Stortingsvalget 1945

Stortingsvalget 1945 ble gjennomført den 8. oktober 1945. Forrige stortingsvalg hadde vært i 1936. I 1938 ble stortingsperiodene endra fra tre til fire år. I forrige stortingsperiode hadde det blitt lagt fram forslag til grunnlovsendring på dette punktet av Johan Ludvig Mowinckels andre regjering (V), og den gikk gjennom. Da forslaget også fikk flertall i perioden som begynte i 1936, måtte Stortinget bestemme om det skulle gjelde fra inneværende eller neste periode. Det ble bestemt at den skulle tre i kraft med en gang, og dermed skulle neste valg finne sted høsten 1940. Det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 og den påfølgende okkupasjonen satte en stopper for det.

Etter frigjøringen 1945 ble det oppretta en samlingsregjering, Einar Gerhardsens første regjering. Den skulle sitte fram til valgresultatet var klart. Arbeiderpartiet fikk færre stemmer enn i 1936, men fikk allikevel seks mandater mer. AP hadde dermed flertall alene i Stortinget, og Einar Gerhardsens andre regjering, en ren arbeiderpartiregjering, kunne ta over den 5. november 1945.

Norges Kommunistiske Parti hadde i dette valget sitt beste resultat noensinne. Ved forrige valg hadde de vært et mikroparti med 0,3 % av stemmene; i 1945 fikk de 11,9 % og 11 mandater. For Kristelig Folkeparti var dette det første valget som riksdekkende parti, og også KrF gjorde det godt.

Fire av partiene som hadde stilt i 1936 var ikke med:

• Det radikale Folkeparti (Arbeiderdemokratene) ble oppløst av okkupasjonsmyndighetene i 1940, og ble ikke gjenoppretta med unntak av et listesamarbeid med Venstre i Oppland i noen valg fram til 1957.
• Frisindede Folkeparti oppløste seg selv til fordel for Høyre i 1945.
• Nasjonal Samling ble oppløst ved frigjøringa.
• Samfundspartiet oppløste seg selv i 1940, og lederen Bertram D. Brochmann uttrykte støtte til Hitlers politikk. Partiet stilte til valg igjen i 1949; det ble siste gang. I 1945 deltok en del personer knytta til partiet på lista Nytt Norge.

Gjennomføring

Ved dette valget hadde kvinner og menn som fylte 23 år i løpet av valgåret eller tidligere stemmerett, altså personer født i 1922 eller tidligere. Personer som var umyndiggjort hadde ikke stemmerett. I tillegg hadde også mange som var satt under tiltale eller hadde fått som for landssvik fått suspendert sin stemmerett. Det var nok at det var tatt ut tiltale, endelig dom trengte ikke å foreligge. Det var i 1945 kun disse to faktorer som kunne føre til tap av stemmerett, ut over at personer som var åpenbart ute av stand til å stemme på grunn av rus eller sinnsforvirring kunne bli nekta adgang til stemmelokalet. Det var 38 031 personer som hadde fått suspendert sin stemmerett i 1945; i 1936 var det 2335. Vi kan dermed anta at nær 36 000 av disse var personer som var tiltalt for landssvik.

Det var 1 961 977 personer som hadde stemmerett, hvorav 954 282 menn og 1 007 695 kvinner. Dette tilsvarte 635 stemmeberettigede per 1000 innbyggere. Ved forrige valg hadde det vært 600 per 1000 innbyggere.

Valgdeltakelsen var på 76,36 %. Dette var lavere enn i 1936, da den lå på 84 %. Det ble avgitt 1 498 194 stemmer. Av disse ble 1 485 225 godkjent, mens 12 969 ble forkasta. Den vanligste grunnen til at stemmer ble forkasta var at det var brukt ureglementerte (hjemmelagde) valgsedler eller at det var skrevet noe på valgseddelen utenom det tillatte.

Stemmekretsene var fylkene og byene. Fire steder i landet var kretsene påvirka av endringer i kommunestrukturen under krigen. Jeløy hadde blitt del av Moss, Stavern av Larvik, Hølen av Vestby og Sogndalsstrand av Sokndal. Førstnevnt var en herredskommune som ble del av en bykommune, mens de tre sistnevnte var ladesteder, og dermed bykommuner, som ble del av herredskommuner. Nasjonal Samlings endringer i disse kommunegrensene ble ikke godkjent av Stortinget før i 1946, men ved valget i 1945 ble det bestemt at man skulle forholde seg til endringene i 1943 og 1944 som om de var lovlig vedtatt.

Valgresultat

Det ble valgt 150 stortingsrepresentanter, et antall som hadde ligget fast siden stortingsvalget 1921, og som ikke ble endra før ved stortingsvalget 1973. Arbeiderpartiet oppnådde dermed flertall med sine 76 representanter, selv om de hadde bare 41 % av stemmene. Årsaken til dette er at det velges ulikt antall representanter per stemmeberettiga i de forskjellige fylkene, noe som ved dette valget falt heldig ut for Arbeiderpartiet.

Resultatet kunne lett ha blitt noe annerledes. I Stavanger var det bare én stemme unna at Norges Kommunistiske Parti fikk et ekstra mandat; da ville Arbeiderpartiet hatt halvparten av representantene, med NKP i vippeposisjon. Arbeiderpartiet måtte da enten ha danna en mindretallsregjering eller en koalisjonsregjering sammen med NKP. Det ble oppdaget feil i stemmetellinga i Stavanger, og NKP la inn klage og krevde omvalg. Valgstyrene, både lokalt og nasjonalt, valgte å godkjenne valget til tross for at alt tyder på at NKP hadde rett. Saken ble enda verre av at det ble avlagt vitnemål om at det flere steder mangla lister fra NKP i valglokalene. I Flekkefjord hadde ingen valglokaler lister fra NKP, og valgfunksjonærene avviste muligheten for å skrive partinavnet på blanke stemmesedler. Flere NKP-medlemmer så seg derfor nødt til å stemme på Arbeiderpartiet, og Flekkefjord ble den eneste av Norges seksti kjøpsteder som ikke hadde en eneste stemmer på NKP dette året.

Parti	Stemmeandel (%)	Endring fra 1936	Mandater	Endring fra 1936
Arbeiderpartiet	41,0	- 1,5	76	+ 6
Høyre	17,0	- 4,3	25	-11
Venstre	13,8	- 2,2	20	- 3
Norges Kommunistiske Parti	11,9	+ 11,6	11	+ 11
Bondepartiet	8,0	- 3,5	10	- 8
Kristelig Folkeparti	7,9	+ 6,6	8	+ 6
Sogn og Fjordane fiskar- og småbrukarparti	0,2	+0,2	0	0
Nytt Norge	0,1	+0,1	0	0

Litteratur og kilder

• Arntsen, Jan Magne: «Valgskandalen som trolig frarøvet NKP et stortingsmandat i 1945», arbeiderhistorie.net (pdf).
• NOS X 132 : Stortingsvalget 1945, SSB (pdf).
• Stortingsvalget 1945 på Wikipedia på bokmål og riksmål.

Forgjenger:  Stortingsvalget 1936

Stortingsvalg (1945–)

Etterfølger:  Stortingsvalget 1949