Tjæremile

Tjæremile, eller tjøremile er et anlegg for å produsere tjære. Milebrenning sørger for oppheting og destillasjon uten lufttilgang av trevirke. Et biprodukt ved kullbrenning kan være framstilling av tjære, se også kullmile, som fungerer etter de samme prinsipper. Tjæren ble utvunnet av kjerneveden og røttene til furu (tyrirøtter). Tjærebrenning i miler var derfor mest utbredt der det vokser furu, som på Østlandet og i Trøndelag, men også i Nord-Norge, som Bardu og Nordreisa.

Olav Viken (1895-1963) ved tjæremila si i Billingsdalen i Skjåk Almenning. Guttene er nevøene Asbjørn Nyhus (t.v.) og Lars Nyhus.
Foto: Kristian Stakston (rundt 1948).
Stabling av tjæremile i Reisadalen.
Foto: Nord-Troms museum (rundt 1930).

Etymologi

Ordet «tjære» kommer fra norrønt tjara, trolig med grunnbetydningen 'kommet fra trær'.

Ordet «mile» kommer trolig av latin miliarium ‘tusen’, som viser til den store mengden oppstablede stokker.

Bruk

Det finnes beskrivelser av tjæremiler helt tilbake til 1100-tallet, og bruken hadde sitt høydepunkt på 1800-tallet. De gikk ut av vanlig bruk tidlig på 1900-tallet.

Fra 1100-tallet var tjæring av kirker og skip lovregulert. I Gulatingsloven fra 1100-tallet bestemte at en leilending ikke måtte brenne mer enn han trengte for å tjærebre egne fartøy, da eksport var prioritert da den var stor og viktig. I 1277 ble det innført tiende på tjære.

Tjæren ble blant annet brukt til impregnering av båter og hus. Det var den tidens impregnering. Stavkirkene, og andre bevarte bygninger fra samme tid er bevart takket være tjæreimpregneringen.

Utforming

 
Brenning av mile i Reisadalen.
Foto: Nord-Troms museum (rundt 1930).
 
Tjæretønnene fløtes ned over Reisaelva.
Foto: Nord-Troms museum (rundt 1930).

Plasseringen av milene var viktig, den måtte ligge et sted hvor det gikk greit å få fram tyrirøttene og furustokkene, og tilsvarende får kjøre bort tønnene med den ferdige produserte tjæra til slutt. Videre måtte ikke stedet vare utsatt for vind. Det var ønskelig å ha vann i nærheten, slik at tønnene som skulle ta imot tjæra ikke tørket inn av sol og vind før tjæra var klar.

Tjæremilene ble bygget med et rundt, traktformet underlag. De ble lagt i en liten skråbakke slik at en halvpart, eller noe med er gravd inn i bakken og den andre halvparten, eller noe mindre ble bygd opp av runde kjepper med stolper under, denne delen ble kalt «brystet». En variant var tjærehjell, ofte ved produksjon i større skala, som var en utgravd hule lagt inn i en skråning.

Riktig skråningen av bunnen kunne justeres i nedgravingen i bakken, jo lenger bunnen ble gravet ned, desto bedre. Om dette arbeidet ble gjort godt, og med mange fururøtter i nærheten, kunne bunnen brukes flere ganger. Bunnen i mila måtte være tett, ofte med bjørkenever, slik at tjæra kunne renne nedover i det skrånende underlaget. Bunnen hadde form som en trakt med et hull i midten, hvor tjæren samlet seg og renne gjennom og ned til en renne under laget av en uthulet stokk som ledet tjæren ut av mila. Denne ble kalt «roen» og ble fortrinnsvis laget av en rettvokst, kvistfri ungfuru.

Stablingen av stokkene som utgjorde selve mila var et stort arbeid, både å forme trestokkene og stable dem riktig. Dette arbeidet ble ledet av en erfaren tjærebrenner. Det underste vedlaget skulle bestå av forholdsvis rette, lange kabber, som ble lagt med lengderetningen radiært, som stråler ut fra sjakta i sentrum av milebotnen. På dette underlaget ble det lagt stadig mer tyrived, så tett som mulig, inntil mila fikk en kuppelform, Etter hvert som mila vokste, ble stablingen avrundet og fikk en form som en noe flattrykket halvkule. For å redusere lufttilgangen ble mila dekket med flak av torv med lyngsiden ned, bortsett fra en åpning et lite stykke opp fra foten hvor den ble tent. Deretter ble også denne åpningen dekket til.

Etter hvert som varmen bredde seg inn i mila, var det viktig å passe på at det var riktig varme og med minimal tilgang av luft. Da smelter tjæra ut av veden. Den ideelle temperaturen på tjæra er rundt 40 °C.

Se også

Kilder og litteratur