Tromsø Forbrukerlag av 1926
Tromsø Forbrukerlag av 1926 ble så å si bygd på ruinene av Tromsø Forbrukerlag. Stiftelsesmøtet ble avviklet søndag den 24. oktober 1926 i Folkets Hus’ store sal. Dette er i røynda det som seinere ble til Tromsø Samvirkelag, det vil si at de gode kooperatører i Tromsø ikke per se ville overta konkursboet etter det opprinnelige Forbrukerlaget som kom i drift fra 1923 - og gikk konkurs i oktober 1926. Likevel altså - laget fikk samme navn, tok tilbake samme butikklokale og kjøpte sogar den gamle vekta som kanskje var den egentlige grunnen til konkursen. I «styre og stell» finner vi at mange av de som hadde stått i bresjen for Forbrukerlaget også var de som dro lasset denne gang. Spesielt vil vi trekke fram Erik Vangberg, som ble med i lagets alle omskiftelige tider. Men dette laget har hatt mange ildsjeler, både organisatorer og blant de ansatte har det vært «glødet» for kooperativ tenkning og vandel. Byen og distriktets arbeiderbevegelse har til alle tider stått last og brast med «koopen», selv om det ikke skal underslås at kampen om hegemoniet også her ga seg sine utslag.
Ny giv
Konkursboets formann Hjalmar Høyem var den som hadde tatt initiativet til re-starten av laget. Og på møtet i etasjen over Forbrukerlagets butikk i Folkets Hus, fenget han forsamlingen med sine pedagogisk tilrettelagte argumentasjonsrekker for nødvendigheten av å fortsette kooperasjonsgiven i ishavsbyen. De frammøtte ble oppfordret til skyte inn minst kr. 20,- til formålet på konto i Tromsø Sparebank. 33 personer registrerte seg som andelshavere på dette møtet. Så ble det valgt en komité med formål å skaffe kapital, og forberede etableringen av butikken. Her fikk Høyem selskap av Erik Vangberg, B. Sigveland, Ivar S. Haugli og Hilmar Hillesøy.
«Nytt» Forbrukerlag på Tromsø
5. november 1926 la komiteen fram resultatene av sitt forberedende arbeid. Konkursboet kunne overtas for kr 3000,- hvorav 2000,- måtte ”handgis”, og resten over to måneder. Beslutningen måtte være bostyret i hende innen 6. november – så her var man snart på overtid. Møteledelsen opplyste at en av lagets medlemmer stilte seg villig til å låne laget de nødvendige 2000,-. Om det var det generøse tilbudet fra gårdbruker og beredvillig kreditor David Paulsen som gjorde utslaget vet vi ikke, men møtet besluttet – enstemmig – å ta i mot tilbudet fra boet. NKLs mønstervedtekter ble vedtatt brukt som lagets, og dermed var det klart til å bli innmeldt i firmaregisteret.
Lagets første styre
Seks styremedlemmer ble valgt, der politibetjent Ivar S. Haugli, Tromsø ble formann og typograf Karl Nilsen, Tromsø nestformann. Lærer Hjalmar Høyem, Tromsø ble lagets første forretningsfører og disse ble også med i styret: bonde David Paulsen, Tromsøysund, verftsarbeider Ole Paulsen, Tromsø og tømmermann Erik Vangberg, Tromsø. Dette styret registrerte Tromsø forbrukerlag i firmaregisteret hos byfogden i Tromsø den 17. desember 1926.
Betjening
Det nystiftede kooperativet annonserte etter butikkdame, som kunne se fram til en månedsgasje på kr. 80,-, mens budet nok måtte nøye seg med 30 kroner og i henhold til annonseteksten ønsket man ei «vaskekone til billig penge».
«Ny» butikk
Malermester Alfred Nilsen fikk jobben med å lage nytt butikkskilt. Han malte to lerretsskilt med gullfargete bokstaver på sort bunn: «Forbrukerlaget – tilsluttet NKL», og mottok 110 kroner som honorar for jobben. Kildene oppgir ikke når nybutikken ble åpna, men av sammenhengen forstår en at det må ha vært i 1927.
Dårlig butikk med vankelmodig vekt ga ny ledelse …
Årsmøtet i februar 1928 konstaterte at laget gikk med underskudd. Skulle man fortsette? Medlemmene ga seg selv en prøvetid på et halvårs tid lenger. Analysen var klar: Kredittsalget måtte ned, og prisene måtte justeres, selv om det gikk på bekostning av mange kooperatørers forståelse av handelsnæringens profittjag. Svinnet måtte man også holde et våkent øye med. Sluttligen gjorde man det grepet som til syvende og sist ble det som berget laget. Man koblet seg til NKLs revisjonsavdeling. Etter at distriktsrevisoren kom på besøk i mars 1928 tilrådde han laget å tilsette bestyrer i full stilling. I tillegg anbefalte revisoren å skifte ut vekta som var årsak til det betydelige varesvinnet. Datidens vektvidunder av merket Berkel var svindyr, men noen av styremedlemmene spleisa på ei, og inngikk en leieavtale med Forbrukerlaget.
Lærer Høyem, som til da hadde vært deltidsansatt som bestyrer, gikk av og inn kom den da 24-årige Johan Leithe som var førstebetjent ved Bodø Samvirkelag. Leithe tiltrådte stillingen den 11. september 1929.
Flere tiltak
Styret iverksatte flere vervekampanjer. Det ble delt ut 5000 løpesedler på byens gater og streder. Skriftlige henvendelser ble gjort til de organisasjoner man anså å stå i nært forband til kooperative tenkesett. Derfor fikk Samorganisasjonen (LO i Tromsø), Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet slike brev. Det ble avholdt flere verve- og foredragsmøter i Folkets Hus, som igjen var eid av de tre foranstående organisasjoner.
En visergutt med tæl
Odd Tommesen var visergutten som fire år etter at Leithe kom, ble betjent og bestyrerens stedfortreder. Da Odd ble konfirmert fikk han 25 kroner satt på bok i NKLs innskuddsavdeling. Litt seinere gikk det samme styret til innkjøp av et kurs i dobbelt bokholderi fra Norsk Korrespondanseskole. Den unge Tommesen ble satt på skolebenken for forbrukerlagets regning. Men måtte selv bekoste bøkene. For å holde motivasjonen oppe fikk han seinere 10 kroner i månedlig lønnspåslag. I september 1933 ble han ansatt som handelsbetjent. Offensiv personalpolitikk bar gode frukter, også den gang.
Brann og medlemsverving
I slutten av september 1932 brøt det ut brann i Folkets Hus. Først ble det leid lokaler hos møbelhandler Overvaag i Storgata, og seinere i Sagatun på Prostneset. Nå ville man ha flere medlemmer, blant annet med den målsetting å få etablert en filial. I løpet av 1933 klarte man en nær fordobling av medlemstallet til 250, og året etter nådde man opp i 397 medlemmer. Sist i 1932 ble filialen i 3. etasje i Loe-brygga etablert. – Dette var et ikke så reint lite sjakktrekk av styret. I Loe-brygga var allerede lagret hjelpemidler og utstyr for landbruket – og inngått avtaler med andelshaverne i Tromsøysund Meieri om at forbrukerlaget også skulle forestå salg av høy, fôrmel, kunstgjødsel og såvarer. Den strategiske «deal» til tross, denne handelen opphørte høsten 1934 – uten at kildene sier noe om årsaken(e).
Krigsberedskap
I 1939 hadde forbrukerlaget 650 medlemmer. Økonomien var god og i bedring. Storgata 92 hadde fin plassering og man vurderte kjøp. Samtidig kom det henvendelser fra kjøttsamvirkets organisasjon, S/L Nord-Norges Salgslag sitt hovedkontor i Harstad om laget var interessert i å omsette kjøtt- og pølsevarer. Da tok laget opp med styret i Folkets Hus om de kunne overta lokalitetene til Johannesens Farvehandel. Den saken ble stilt i bero ved krigsutbruddet høsten 1939. Per 1. januar 1940 hadde laget 44% egenkapital av status.
Krigstid med rekordomsetning
Tromsø by ble besatt av tyskøsterrikske fallskjermtropper, natt til 13. juni 1940. I framstillingen om Forbrukerlaget i jubileumsåret 1996, blir tobakkmangelen framstilt som et av de store problemkompleks under okkupasjonen som varte til 8. mai 1945. En gjennomgangsmelodi er at NKL hadde egen tobakksfabrikk, så derfor skal tromsøværingene ha beklaget seg over den lille kvota forbrukerlaget deres ble tilgodesett med. Men i øvrig belyses også lagets formidable omsetningsøkning fra 1939 til 1944 som var på hele 208 %. Dette skal det ha vært bestyrerens teft og interesse for laget som la grunnlaget for. Han foretok et par turer per år til Oslo, Bergen eller Trondheim for å spe på sitt ellers slunkne varelager. Det vanlige kjøpeutbytte på den tida var 3%, men i «kronåret» 1944 fikk medlemmene 6% utbytte av sine innkjøp! Innskuddskapitalen økte også, med 160% i samme periode. Det var kanskje ikke så mye å bruke penger på?
Fred
I 1945 avsatte man fondsmidler pålydende om lag 200 000 kroner! Så Tromsø-kooperatørene hadde all grunn til å være fornøyd med den siden av krigen. Nå begynte leitinga etter egnete lokaler. Man ville blant annet ha en filial sør for sykehuset (dagens UNN). Første filialetablering skjedde i kjelleren hos Erik Vangberg (!) i Conrad Holmboes vei 17. Denne viste seg å bli en suksess, og omsatte snart for like mye som hovedbutikken «nede i byen». I 1946 organiserte NKL en innsamling til krigsskadde samvirkelag, basert på årsomsetningen i 1944. Derfor ble Tromsø Forbrukerlags andel så stor som kr. 2.100,-. I 1949 tegnet laget 10 andeler i Fiskernes Redskapsfabrikk og økte også antallet aksjer i Tromsø Fryseri og Kjøleanlegg fra tre til fem.
På medlemsmøte 6. november 1954 ble det bestemt å endre navn til Tromsø Samvirkelag. 22. mars samme år flyttet laget inn i egen forretningsgård: Samvirkegården i Havnegata.
Kilde
- Hansen, Leif-Harry: Fra landhandel til stormarked : Forbrukersamvirket NORDs historie, Tromsø 1996]