Urnes stavkirke
Urnes stavkirke ligger på gården Ornes på sørsiden av Lustrafjorden i Luster kommune og stammer fra rundt 1140. Dendrokronologisk datering viser at tømmeret i kirken ble hugget i årene fra 1129 til 1137 og kirken kan derfor være bygd litt senere, muligens omkring år 1140.
Den er arkitektonisk og kunsthistorisk unik blant de 28 stavkirkene som fremdeles er i Norge.[1] Den er en av de eldste og best bevarte stavkirkene, og er et resultat av fremragende håndverk. Den er rikt dekorert med treskjæringsarbeider, og interiøret har et spesielt omfattende dekor.[2] Den står på sin originale tuft, og ble overtatt av Fortidsminneforeningen i 1881 da Urnes og Solvorn sogn ble slått sammen, men med klausul om at menigheten fortsatt skulle få bruke kirkegården som gravplass og ha rett til å bruke kirken til gudstjenester to ganger i året.
Bygningen
Urnes stavkirke er bygget som en langkirke med et rektangulært skip og et smalere kortilbygg. Både skipet og koret har hevet søylebåret midtrom omgitt av lavere omgang på alle fire sider. Søylene (stavene) er smykket med figurrike og fantasifullt skårne terningskapitéler.
En antatt opprinnelig apside ble revet og koret ble utvidet mot øst omkring 1600. Den eldste kjente takrytteren ble satt opp i 1663, men ble fornyet både i 1685 og 1703. Ved restaurerigen i 1902 ved Jens Zetlitz Monrad Kielland ble de dekorerte gavlene ble bordkledd for å hindre at de skal bli ødelagt.
Fra middelalderen er store deler av konstruksjonen bevart: grunnstokker, sviller, hjørnestaver, omgangens tiler og stavlegjer. Takkonstruksjonen og de hevede midtrommene med staver og avstivningssystem er også opprinnelige.
Etter reformasjonen ble koret forlenget i 1601 og takrytter ble satt opp 1704. Altertavlen er fra 1699, prekestolen fra 1695, vestgalleri og dekorasjoner likeledes fra 1600-tallet. Skråstiverne i interiørets østvegg er fra 1684–1685. I kirken finnes to Limoges-lysestaker (fra Nouvelle-Aquitaine i Frankrike) fra 1200-tallet av høy kvalitet.
Urnesstil
Navnet urnesstil ble først brukt av Haakon Shetelig i 1909. Han ga den navn etter formspråket på skurden på Urnesportalen. Karakteristisk for den er bruken av løkkekomposisjoner og at portalen gir er uaksialt og asymmetrisk helhetspreg. Andre trekk er et spill mellom en bred og en smal motivlinje, vide og ofte sirkelformede løkker, lange smale motiver, jevn og gradvis smalere linjeføring, og omriss som er bueformet uten linjeknekk.
Urnesstilen er en utløper av vikingtidens stilarter og daterer disse delene av kirken til ca. 1050–1100. Motivkretsen er stiliserte dyr i kamp, med kroppene sammenslynget som båndornamenter i sterkt relieff.
Urnesportalen er den eneste noenlunde komplette som er bevart. Utenom denne er stilen også i bruk på Torpo stavkirke og finnes også på noen fragmenter fra Bjølstad stavkirke.
Restaureringer
Galleri
Urnes stavkyrkje, del av samlingen Universitetes geografiske undervisningsmatriell.Foto: Nasjonalbiblioteket
Tegning av Urnes stavkyrkje i Norske bygninger fra fortiden. 1. række, N. Nicolaisen (1860-1866).
Tegning av Urnes stavkyrkje i Norske bygninger fra fortiden. 1. række, N. Nicolaisen (1860-1866).
Tegning av Urnes stavkyrkje i Norske bygninger fra fortiden. 1. række, N. Nicolaisen (1860-1866).
Tegning av Urnes stavkyrkje i Norske bygninger fra fortiden. 1. række, N. Nicolaisen (1860-1866).
Alterstake i Urnes stavkyrkje. Tegning fra Norske bygninger fra fortiden. 1. række, N. Nicolaisen (1860-1866).
