Vis-Knut
Vis-Knut, egentlig Knut Rasmussen Nordgaarden (født 14. desember 1792 i Svatsum i Gausdal, død 16. mai 1876) var bonde, lekpredikant og «mirakelmann».
Nordgaarden var epileptiker, fikk sitt første religiøse syn under et sykdomsanfall, og begynte å holde religiøse møter. Han ble motarbeidet av flere prester, men også av haugianerne på teologisk grunnlag.
Å nei da, jeg er bare som du og mange andre. Dere har samme evner, dere som jeg. Men dere har forsømt de, så de får ikke vokse, å, vi tuller oss mye bort med mat og drikke og klær og alt det ytre, må du vite. Men jeg var plaget av sykdom jeg, så jeg ble nødt til å snu øynene mine innover i meg selv; og det er Gud å takke og ikke meg, at jeg er slik. Men det har ofte vært tungt, da jeg var ung. Det var to røster, skal du vite, og den ene ville narre meg; og dem var så like hverandre at jeg, stakkaren, ikke greide å skille de fra hverandre. Men så sa jeg den vonde fra meg. Og nå skal han ha takk. Nå kommer han ikke mer, for nå vet han at det nytter ikke heller, - jeg kjenner fanden nå | ||
Dette er Knuts egne ord og vitner om en mann som ikke satte seg selv høyere enn andre, historiene rundt hans liv forteller derimot noe helt annet.
Bakgrunn
Knut Rasmussen Nordgaarden ble født den. 14 desember 1792 i Svastum i Gausdal. Han var barn nummer seks i en ungeflokk på ni. Moren hans ble ikke særlig fordelaktig beskrevet, og det sies Mari var en kvinne som ikke gjorde så mye av seg, men beskrevet som
tufsvori, eintenkt og godtrugi | ||
Hans far Rasmus var stor og sterk, en rise, og det sies at han aldri fant aldri sin likemann for sin styrke i bygda.
Knut sin oppvekst var preget av alvorlig sykdom, han fikk sine første epileptiske anfall som seks mnd gammel. Dette førte til at han tidlig falt utenfor og ikke kunne utfolde seg som andre barn. Han fant som ungdom lite eller ingen interesse i å herje med de andre når det kom fyll og slåssing. Han hadde i utgangspunktet tungt for å lære, men lett for å lære ting utenat – han lærte det han hørte. Han var på mange måter en ensom fugl og enkelte betegnet hans personlighet som å være
rykket ut av ville ura | ||
En slik annerledeshet første til at han tilbragte mye tid sammen med sin mor, hvor han til slutt lærte å lese ved hjelp av huspostillen. Knut sier selv det var huspostillen som ble min skole. Dette var en vanskelig periode der Knut ble dratt mellom religion og stadige forsøk på å bli kvitt epilepsien med de rådene som fantes. Disse var ofte forbundet med trolldom. Blant annet forsøkt han å håndtere epilepsien med tre dråper menneskeblod fra tre forskjellige mennesker med dårlig helse på en brødsmule og spise den. Eller ta et hjerte av en orm om våren før gjøken sier ko-ko. Knut selv tok relativt lett på dette og sa
Ein gjer mangt i naudi | ||
Det store omskifte
Knut hadde lenge hatt en stor tilhengerskare, men det var året 1818 som skulle bli det store omskiftet. Nå fikk Knut en åpenbaring som gav han klare retningslinjer for hva han skulle forkynne. Han var blitt 26 år og en indre stemme manet ham til å brenne trolldomsamuletten, nå skulle gud være hans eneste medisin. Han ble umåtelig populær og helbredet mange, men de som hadde brukt trolldom kunne han ikke ta i.
Å ta seg betalt var vanskelig for Knut. Det sies han ikke kunne ta i penger, men at folk hadde med ytelser kan ikke betviles. Selv om det nok var vertsfolket som beriket seg på dette, må det likevel ha dryppet noe på Knut.
Søndag 7. juni ble det oppstyr i Svastum kirke, presten måtte søke ly i sakristiet for ved altergangen hadde det blitt sunget fra den nye salmeboken noe Knut ikke tålte. Han fikk nå et voldsomt anfall, og det hele roet seg først etter det hadde blitt sunget fra den gamle salmeboken.
To dager senere i kirken, mens klokkene klang og kameraten sang gikk Knut inn i en lang meditasjon. Ut av denne hendelsen kom de åtte bud som befalte til moralsk skjerping og varsko mot opplysningstidens inntog i liturgien, noe Knut sterkt motsatte seg som pietisten han var.
Knut sitt virke spredte seg over en mannsalder med store samfunnsmessige endringer fra 1818 til hans død 1876. I dragningen mellom pietisme og opplysningskristendommen ble Knut tatt til inntekt for pietismen, mens på slutten av hans liv hadde brikkene falt på plass. Tiden var rausere og Knut var ikke lenger en trussel mot det etablerte. Han kunne nå være Vis-Knut fullt og helt.
Fra fjern og nær
Knut var svært skjeløyd og hadde en underlig fremtoning, men hans evner kjente ingen grenser. Gruppevis strømmet folk til ham fristet av annonser som denne i Ringerikes Blad:
Vis-Knut. Undertegnede, der saafremt saa mange melder sig, akter ogsaa i sommer at gjøre en tur til den kloge Gut, Vis-Knut i Gulbrandsdalen. Syge eller andre der ønsker oplysninger om vandaare og deslige Nils Gulbrandsen, Løkeneide i Hole | ||
Aktet av kjente menn
Hans Nielsen Hauge, samtidens religiøse superkjendis verdsatte Vis-Knut, og vice versa. Knut ble derfor sterkt opprørt når han fikk høre at Hauge brente sprit, som tilsvar anklaget Hauge Knut for upassende omgang med kvinner:
Du farer usedelig afsted med Kvinder, idet du tager i deres Barm… | ||
Knut hadde stor appell blant folket og hans virke ble slått hardt ned på av myndighetene. Ikke bare folket, men også den store kjempen Bjørnson hyllet Knut; «Jeg tenker at få i vår norske samtid har fortjent større ærbødighet enn denne gjeve bonde»
Hvordan ble Knut vis?
Flere historier knyttes til hvordan Knuts evner åpenbarte seg. Under gudstjenesten i juni 1818 skulle visdommen ha kommet gjennom nattverdsbrødet. Evnene knyttes også til den lange meditasjonen noen dager senere. En mer folkloristisk kilde beskriver en hendelse slik:
Samme år, 1818, på våren fikk han høre om en ung pike på rundt 14 år som hadde slitt med samme sykdom som hadde gjort siden barnsben av. En stemme fortalte han å dra til henne og legge sine hender på henne. Når han kom til henne lå jenta bare i sengen, og mens Knut la hendene sine på henne fikk han høre en salme i sitt indre som omhandlet mye av hans eget liv og hva han hadde gått igjennom. Mens han sang ble versene mer or mer intense og til slutt satte jenta seg opp i sengen og når Knut dro derfra vinket hun farvel sammen med foreldrene og hun var aldri plaget av epilepsi i hele sitt liv igjen. Etter denne dagen fikk Knut sitt tilnavn – Vis | ||
Natt eller dag?
Den 16. mai 1876 gikk et langt liv mot slutten og det fortelles at det spredte seg et kraftig lys på nordhimmelen over Gudbrandsdalen. Kanskje fornemmet Knut selv lyset og egen storhet, for hans siste ord skal ha vært:
er det natt eller dag? | ||
Etterliv
Johannes Skar gav ut ei bok om Vis-Knut i 1876. Det vitner om interesse at boka seinere er kommet i fire utgaver. Jamvel Bjørnstjerne Bjørnson gav ut et skrift om Vis-Knut.
Ivar Fosse fra Sør-Fron samlet mange historier om Vis-Knut, og sønnen Albert Fosse gav ut dette tilfanget i 1941. Ei faksimileutgave kom i 1983.
Arvid Møller gav ut ei bok om Vis-Knut i 1980.
Kjelder
- Knut Rasmusson Nordgarden i Norsk biografisk leksikon
- Per Holck: Norsk folkemedisin : kloke koner, urtekurer og magi, side 184-185, (1996) Digital versjon på Nettbiblioteket
- Knut Rasmussen Nordgarden i Historisk befolkningsregister.