Afrika

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 6. sep. 2022 kl. 13:59 av Cnyborg (samtale | bidrag) (Ny side: '''Afrika''' er den nest største verdensdelen etter areal, og utgjør et eget kontinent. Det er 48 selvstendige stater på fastlandet samt 6 øystater, med en samla befolkning på d…)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Afrika er den nest største verdensdelen etter areal, og utgjør et eget kontinent. Det er 48 selvstendige stater på fastlandet samt 6 øystater, med en samla befolkning på drøyt 1,4 milliarder og areal på drøyt 30,3 millioner km2. Det aller meste av Afrika ble kolonisert av europeiske land på 1800-tallet, og mange av grensene ble satt på Berlin-konferansen i 1884/1885. Disse grensene ble satt av europeere, uten at det ble tatt hensyn til at man splitta opp folkeslag og stammer, eller om man samla folkeslag som var i konflikt med hverandre. Dette har bidratt til mange av krigene på 1900-tallet og utover på 2000-tallet, med folkemordet i Rwanda som en av de mest grusomme konsekvensene.

De største kolonimaktene var Frankrike og Storbritannia, mens Tyskland, Italia, Belgia, Portugal og Spania var mindre aktører. Dette har også satt et varig preg på Afrika, idet koloniherrenes språk ofte fortsatt er offisielt språk i de enkelte landene. Danmark-Norge var en svært liten aktør i selve kolonikappløpet, men hadde noen befestede handelsposter i Vest-Afrika, og var svært aktiv i slavehandelen.

Geografi

Afrika hang tidligere sammen med Asia lengst nordøst, men da Suezkanalen ble åpna i 1869 var landforbindelsen brutt. Geopolitisk regner man ofte den delen av Egypt som ligger på Sinaihalvøya med til Afrika, men geografisk er dette området en del av Asia.

Kontinentet har ei kystlinje på omkring 26 000 km. Som i Europa er det en rekke land som ikke har kystlinje. Det minste landet på kontinentet etter areal er Gambia, som er på bare 11 300 km2 - ikke veldig mye større enn Kautokeino kommune, men med 2,4 millioner innbyggere. Noen av øystatene er mindre, med Seychellene som den aller minste. Det største etter areal er Algerie med nær 2,4 millioner km2, drøyt seks ganger større enn Norge. På grunn av at den kartprojeksjonen gir feil inntrykk av størrelsen, der landene lengst nord blir kraftig forstørret mens land i sør blir forminsket i forhold til hverandre, får man lett inntrykk av at mange av de afrikanske landene er forholdsvis små. For eksempel ser det ut til at Zimbabwe kunne fått god plass innafor Sør-Norge, mens landet egentlig har et noe større areal enn Norge.

Klimaet er tropisk og subtropisk, men med en del variasjoner i høyereliggende land. Det høyeste punktet er Kilimanjaro i Tanzania, på 5895 moh. Det er store høylandsområder, og Lesotho er det eneste landet i verden som ikke har noe punkt på under 1000 moh. Den nordlige delen preges av ørkenområdet Sahara.

Afrika kan deles inn i to hoveddeler, Nord-Afrika og sub-saharisk Afrika (alt sør for Sahara). Det er også vanlig å dele ytterligere inn i Nord-Afrika, Øst-Afrika, Vest-Afrika, Sentral-Afrika og det sørlige Afrika. Geopolitisk har man også inndelinger etter tidligere kolonimakter. De franske og britiske koloniene har i varierende grad opprettholdt forbindelser til den tidligere kolonimakten, og de bruker gjerne språket derfra som fellesspråk. I tillegg til regionale samarbeidsorganer får man dermed også bånd mellom Samvelde-land og mellom de tidligere franske koloniene.

Befolkning

De første menneskene levde så langt vi kan fastslå, ut fra funn av skjeletter og DNA-forskning, i Afrika. De tidligste menneskeartene, som oppsto for opptil 3,9 millioner år siden og som var fjernt fra homo sapiens, er kjent gjennom fossiler funnet i Afrika.

Før koloniseringa tok til levde det trolig opp mot 10 000 forskjellige folkeslag på kontinentet. Fortsatt snakkes det over 3000 forskjellige språk der, som deles inn i fire språkfamilier: afroasiatiske språk, niger-kongo-språk, nilo-sahara-språk og khoisan-språk. På Madagascar hører språket madagassisk til de austronesiske språkene. I Nord-Afrika er arabisk mest utbredt som følge av den arabiske ekspansjonen.

I enkelte av koloniene ble det etter hvert en betydelig andel hvite kolonister. Dette gjelder særlig britiske kolonier som Sør-Afrika, Zimbabwe og Namibia, og til dels de portugisiske koloniene Angola og Mosambik. I disse landene fungerte europeerne som en samfunnselite, og på 1900-tallet ble diskriminering satt i system i form av apartheid-politikken i Sør-Afrika og liknende politikk i andre land. Et betydelig antall hvite forlot Afrika etter hvert som land ble selvstendige, men særlig i de tre nevnte tidligere britiske koloniene etablerte de egne regimer.

I nord er islam den dominerende religionen. Et unntak er Etiopia, som har en stor kristen befolkning. Sør for Sahara er det en blanding av kristendom og islam, og i enkelte land er kristendommen mest utbredt. Det er også mange som bekjenner seg til tradisjonelle afrikanske religioner - ofte samtidig som de bekjenner seg til islam eller kristendom.

Historie

Det moderne menneske oppsto i Afrika for omkring 100 000–150 000 år siden. Fra omkring 12 000 år siden ble det drevet jord- og husdyrbruk med bofaste befolkningsgrupper. De første statsdannelsene kom omkring 3000 f.Kr., med Egypt som det første. I Sudan kom en statsdannelse omkring 1000 f.Kr., og noe senere oppsto Aksumriket i dagens Etiopia.

Nord-Afrika ble kolonisert av fønikere, og deretter av grekere og romere. Den romerske provinsen Africa, som har gitt navn til kontinentet ble oppretta på 100-tallet f.Kr. Etter at Romerriket kollapset lå området åpent for nye makthavere, og på 600-tallet kunne arabere forholdsvis enkelt underlegge seg det meste av Nord-Afrika. Berbere og andre folkeslag i området konverterte til islam, men beholdt også sitt eget språk ved siden av arabisk.

Sør for Sahara oppsto det flere riker på 800-tallet og senere. Stater som Benin, Ghana, Kongo, Songhai og Zimbabwe kunne bygge opp betydelig rikdom gjennom handel. Handelsfolk fra både Europa og Asia var særlig ute etter gull, kobber og elfenben - og slaver. Da den transatlantiske slavehandelen startet opp på 1500-tallet førte dette til stor uro, og flere riker gikk under som følge av indre strid.

De første framstøtene for å kolonisere Afrika kom allerede på 1400-tallet. Det var da særlig portugisere som var aktive, og de tidligere koloniene var mest som handelssteder å regne. Da Kapplandet i dagens Sør-Afrika ble en nederlandsk koloni i 1652 begynte kolonisering i større skala. Boerne - etterkommere etter de nederlandske kolonistene - begynte på 1700-tallet å trenge innover i landet. Fra nord satte også oppdagelsesreisende ut for å kartlegge kontinentet. Det indre av Afrika var ukjent til godt inn på 1800-tallet - for eksempel ble ikke Tsjadsjøen kjent før for europeere før i 1819.

Mens en kombinasjon av handel og misjon var grunnlag for den første koloniseringa, ble det etter hvert viktig å ha politisk og militær kontroll. I mange tilfeller kunne europeere underlegge seg store områder gjennom forhandlinger, fordi de gamle rikene hadde brutt sammen. Mot en teknologisk overlegen fiende var det få som kunne slå tilbake militære framstøt. De eneste landene som ikke ble kolonisert var Liberia og Etiopia. Liberia forble selvstendig som følge av amerikansk beskyttelse, mens Etiopia klarte å slå tilbake erobringsforsøk. Grensene mellom kolonier ble som nevnt over fastsatt på Berlin-konferansen i 1884/1885.

Første verdenskrig førte ikke til at det ble trukket nye grenser, men Tyskland måtte gi opp sine kolonier: Ruande-Urundi (nå Rwanda og Burundi), Togo, Kamerun, Tanganyika (nå del av Tanzania) og Sørvest-Afrika (nå Namibia). Det eneste landet hvor tysk kultur fortsatt er framtredende er Namibia. Der tok Sør-Afrika over som kolonimakt, og tysk forble et av de offisielle språkene sammen med afrikaans.

Avkoloniseringa begynte etter andre verdenskrig.