Anne Brannfjell

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Portrettbilde av Anne Brannfjell.

Foto: Albert Løkke

Anne Brannfjell (eg. Anne-Marie Andersdotter, senere omtalt som Anne Evensen Brandfjeld; født 19. april 1815 i Vardal, død 2. januar 1905 i Oslo) var signekone og helbrederske. I tida rundt 1900 var hun den mest kjente av byens folkemedisinutøvere. Hun bodde og virka en del år på husmannsplassen Ekeberglien ved Brannfjell på Ekeberg, og det er fra dette høydedraget hun har sitt tilnavn.

Anne var datter av husmann Anders Didriksson og hans kone Marte Olsdotter, og vokste opp på plassen Sæter under Mustad i Vardal, som nå ligger i Gjøvik kommune.

Barndom + Tjenestejente + To første barn

Hun kom til Christiania omkring 1841 og ble tjenestepike hos gullsmed Herman Øyseth og hans familie. Øyseth var en anerkjent håndverker, som blant annet er kjent for å ha laga arvefyrstekrona i 1846, den eneste av kronregaliene som er laget av en norsk gullsmed. Hun fikk to barn utenfor ekteskap med Øyseth,

Da eldstesønnen Christian (1843–1925) ble født den 7. desember 1843 på England under Ekeberg, ble matros Ole Hansen ble oppgitt som barnefar. Christian skrev selv på baksiden av sin dåpsattest at dette ikke var sant, men at det var Øyseth som var faren hans.Anne skal ha visst at matrosen var død kort tid før fødselen, så det var ikke noen fare forbundet med å bruke hans navn. Gutten tok senere navnet Christian Olsen Øyseth, altså en kombinasjon av patronym henta fra den oppgitte faren og den angivelige biologiske farens slektsnavn.

Annes og Herman Øyseths andre barn, Anders Oluf (1845–1851), ble døpt i Oslo Hospitals kirke den 24. august 1845. Denne gangen sto Herman Øyseth oppgitt som far. Anders Oluf skal ha blitt født hos Jens Andersen i Lakkegata, mens mora bodde hos Morten Halvorsen.

Selv om Øyseth fikk to barn med Anne ble han værende i ekteskapet. Han var svært velstående da han døde i 1881, og etterlot blant annet familiens hus i Nedre Slottsgate 19 til sin kone. Øyseth hadde ikke barn i ekteskapet.

Ekteskap med Christian Evensen

Den 24. juni 1849 gifta Anne seg med forpakter og murer Christen Evensen (1825–1884). De bosatte seg på plassen Ekeberglien, som Øyseth hadde overtatt foreldrene sine, Even Knutsen og Karen Svendsdatter. Hun tok barna fra tida hos Øyseth med seg inn i ekteskapet. Fem måneder etter at de gifta seg fikk Anne og Christen sitt første felles barn, Carl Christensen, som ble født 28. november 1849, og døpt i Oslo Hospitals kirke 23. juni 1850.

Den 16. februar 1851 fikk lille Anders Oluf kjertelsyke, en form for tuberkulose. Han var omtrent fem og et halvt år gammel da han døde. Han ble gravlagt fra Oslo Hospitals kirke den 2. mars 1851. Ifølge kirkeboka bodde de på Grønland, men i praksis bodde de nok på Ekeberglien på dette tidspunktet, for alle andre kilder forteller at de bodde der til 1874.

Året etter fikk de ei jente, Karen Mathea Christensdatter. Hun ble født 23. februar 1852 og døpt i Oslo Hospitals kirke den 12. september 1852. Foreldene bodde på Ekeberglien. Datter nummer to fikk navnet Birthe Marie. Hun ble født 10. januar 1855, og døpt 9. september samme år i Oslo Hospitals kirke.

I folketellinga 1865 finner vi Anne og Christian på Ekeberglien, med Annes eldste sønn Christian Olsen (Øyseth) og deres felles døtre Karen Mathea og Birthe Marie .

Ryenbergveien

I 1874 flytta familien til Ryenbergveien 5, og Ekeberglien ble trolig revet kort tid etter. Christen Evensen og Anne eldste sønn Christian Olsen Øyseth kjøpte eiendommen for 150 spd. den 30. mai 1874. Christian Olsen solgte sin andel til stefaren for 800 kroner den 17. juli 1882.(KRONOLOGI!!)

I 1884 døde Christen Evensen. Trolig visste de på forhånd at det nærma seg slutten, for Anne og Christen satte opp gjensidig testamente. I 1885 bodde Anne bortsatt i Ryenbergveien 5.

Eldre år

Christen Olsen Øyseth flytta til Gravergaden 25 (nå Konows gate, og kjøpte også nummer 23. Anne må ha flytta litt rundt de siste årene, for i 1894 bodde hun i Gravergaden 23, og i 1896 i Ahnfeldts gate.

Anne døde 2. januar 1905, og ble gravlagt på Oslo kirkegård den 9. januar. I kirkeboka blir hennes adresse da oppgitt som Konows gate 23, for Gravergaden skifta navn i 1901. Navnet er oppgitt å være Anne Marie Brandfjeld. Fødselsdatoen blir feilaktig oppgitt å være 20. april 1812.

Folkemedisinsk praksis

Anne hadde lært mye om gamle kurer for alle slags sykdommer. Det var en blanding av magiske ritualer som måling med ulltråd, støping i bly, signing, håndspåleggelse og påkallelse av guddommelig hjelp, og tradisjonelle virkemidler som urter, igler, kopping og livsstilsendringer. Det ble også hevda at hun var synsk, og hun skal også ha virka som spåkone. Mange av hennes pasienter kom langveis fra, for hennes ry strakk seg langt utafor byen.

Særlig kjent ble Anne for behandling av rakitt, også kjent som engelsk syke eller svekk. Denne sykdommen ramma særlig barn i byer. Vi vet i dag at sykdommen skyldes mangel på vitamin D, og at levekårene var skyld i den. Fattigdom med tilhørende dårlig kosthold, trangboddhet samt lite lys og frisk luft var utbredt, og særlig barna tålte ikke dette. Annes behandling var, sett med vår kjennskap til hva som forårsaker sykdommen, svært god. Hun anbefalte å komme ut daglig i frisk luft og sol (som styrker inntaket av vitamin D), holde seg innendørs i tåkevær (forurensinga ble verre, altså bra for allmennhelsa), sjøbad om sommeren (bra for allmennhelse og gir mer sol på kroppen), næringsrik mat (bra for allmennhelse og kan øke inntak av vitamin D), tran (naturlig kilde til vitamin D) og tilskudd av urter (kan ha effekt hvis riktige urter er valgt). Summen er at hun traff meget godt med råd som økte inntaket av vitamin D og som ellers er bra for allmennhelsa.

Først i 1886 kom en fagmedisinsk beskrivelse av rakitt i Norge, og etter dette begynte legene å interessere seg for sykdommen. Men da Anne var på sitt mest aktive med behandling av rakitt var det altså ingen annen å gå til enn kloke koner. Andre tilstander hun var kjent for å behandle var smertefulle ledd, hudsykdommer, eksem, håravfall, innvollsorm og kjertelsykdommer. Dersom hennes råd i slike tilfeller var av samme type som ved rakitt, er det all grunn til å tro at mange har fått god hjelp fra henne. Hun skal ha utstrålt en selvsikkerhet og verdighet som ga pasientene ro og trygghet, og også dette kan ha bidratt til, om ikke helbredelse så i det minste mindre mismot og dermed noe bedre prognoser. Anne skal ikke ha tatt betalt for sine tjenester.

Ettermæle

Anne Brannfjelds vei fikk navn etter Anne i 2008

Foto: Nsaa

I 1899 skrev Jon Flatabø under pseudonymet Olaf Isjøkul boka "Anna Brandfjeld eller hvad den vise kvinde alene vidste". Boka er en røverroman med mord, mordførsøk, skyting og forgiftning. Anne Brandfjeld kommer sterkt inn i bildet med sitt forsyn og hjelper bokens helt og heltinne mot bankier Silberstein som er bokens skurk. Opplysningene i boka spriker nok noe. Noen, som at hun målte med ulltråd for å måle sykdommens gang var en utbredt folkemedisinsk praksis, og kan dermed godt stemme. Som helhet bør opplysningene i boka tas med en stor klype salt.

Fordi av Anne Brannfjells var en så mye omtalt person i sin samtid har mange av fortellingene om hennes et mytisk preg, og det er vanskelig å vite hva som har røtter i hennes liv og folkemedisinpraksis, og hva som først og fremst er gode historier. Historiene om henne har levd videre etter hennes død. Et eksempel på det er fortellingene om at hun skrev ned oppskriftene sine. Vi ser i testamentet som hun og ektemannen fikk satt opp at ingen av dem engang kunne skrive sitt eget navn. Begge signerte nemlig testamentet med påholden penn.

I 1998 ble det satt opp en minnetavle over henne på Brannfjell.

I 2008 fikk en vei i området hvor hun bodde, som lenge hadde hett bare Vei 2749, navnet Anne Brannfjelds vei.

Kilder

• Anne Evensen Brandfjeld i Norsk biografisk leksikon
• Bakken, Berit Øiseth: Anne Brannfjell - «signekonenes dronning», foredrag 1999
• Per Holck: Norsk folkemedisin : kloke koner, urtekurer og magi, side 182-18, (1996) Digital versjon på Nettbiblioteket
• Jarnøy, Dag: Lokalhistorie ved Ekebergskråningen: fra Gamlebyen til Brannfjell de siste 300 år. Utg. Bekkelagshøgda lokalhistoriske forening. [2014].
• "Vår egen anne Brandfjeld" i Aktuell historie. Utg. Nordstrands blad. 2008. Digital versjon på Nettbiblioteket. Denne teksten var tidligere en egen artikkel på lokalhistoriewiki, men er siden fletta med wikiens hovedartikkel om Anne Brannfjell.

Eksterne lenker

• Anne Marie Andersdatter i Historisk befolkningsregister.