Anne Brunborg: Forskjell mellom sideversjoner
m (Teksterstatting – «[[kategori:» til «») |
m (Teksterstatting – «{{bokhylla|» til «{{nb.no|») |
||
| (5 mellomliggende revisjoner av samme bruker vises ikke) | |||
| Linje 3: | Linje 3: | ||
Brunborg ble født i 1925, fødenavnet hennes var Anne Hedevig Hoelfeldt-Lund. Hun giftet seg første gang med [[Hallvard Vikholt]], og fikk to døtre med ham. Senere giftet hun seg med eventyreren [[Erling Brunborg]] (1925–2003). | Brunborg ble født i 1925, fødenavnet hennes var Anne Hedevig Hoelfeldt-Lund. Hun giftet seg første gang med [[Hallvard Vikholt]], og fikk to døtre med ham. Senere giftet hun seg med eventyreren [[Erling Brunborg]] (1925–2003). | ||
Etter flyvertinnekarrièren bygget Brunborg opp vertshuset og restauranten [[Den Blå Lanterne]] på [[Lyngør]], som hun drev i mange år inntil hun solgte stedet i 1979 <ref>''Agderposten'' 19. mai 2010, s. 10</ref>. Før hun kom dit hadde hun også en kort periode vært bestyrer på [[Freiasalen]], en av landets største og mest moderne kantiner. Restauranten var de første årene et lite spisested under den store terrassen på sommerpensjonatet [[Lyngør Sjøbad]]. Dette leide og drev Anne Brunborg i noen år for hun flyttet virksomheten til huset ved bryggen som ble til den etter hvert så berømte restauranten. Da hun kjøpte nye lokaler ved årskiftet 1965/1966 hadde [[Inga Brekkes Husholdningshandel]] holdt til i huset, som var oppført i 1886, i en årrekke. Kjøpesummen var på kr 34 000. Først i 1971 fikk hun skjenkebevilling, og rundt samme tid fikk hun bevilling for overnatting i vertshusets ni senger. Mangelen på skjenkerett var et problem de første årene, og da den endelig kom på plass var det en så stor og viktig endring at restauranten i en reportasje i ''Dagbladet'' ble omtalt som nyåpnet, flere år etter at hun hadde satt i gang. Mens hun drev i de første lokalene hadde hun hatt bevilling et par år, men ellers måtte hun fram til 1971 begrense seg til alkoholsvakt [[Landsøl (lagerøl)|lagerøl]].<ref>«Vertinnen dyrker selv delikatessene» i ''Dagbladet'' 1971-07-28. {{ | Etter flyvertinnekarrièren bygget Brunborg opp vertshuset og restauranten [[Den Blå Lanterne]] på [[Lyngør]], som hun drev i mange år inntil hun solgte stedet i 1979 <ref>''Agderposten'' 19. mai 2010, s. 10</ref>. Før hun kom dit hadde hun også en kort periode vært bestyrer på [[Freiasalen]], en av landets største og mest moderne kantiner. Restauranten var de første årene et lite spisested under den store terrassen på sommerpensjonatet [[Lyngør Sjøbad]]. Dette leide og drev Anne Brunborg i noen år for hun flyttet virksomheten til huset ved bryggen som ble til den etter hvert så berømte restauranten. Da hun kjøpte nye lokaler ved årskiftet 1965/1966 hadde [[Inga Brekkes Husholdningshandel]] holdt til i huset, som var oppført i 1886, i en årrekke. Kjøpesummen var på kr 34 000. Først i 1971 fikk hun skjenkebevilling, og rundt samme tid fikk hun bevilling for overnatting i vertshusets ni senger. Mangelen på skjenkerett var et problem de første årene, og da den endelig kom på plass var det en så stor og viktig endring at restauranten i en reportasje i ''Dagbladet'' ble omtalt som nyåpnet, flere år etter at hun hadde satt i gang. Mens hun drev i de første lokalene hadde hun hatt bevilling et par år, men ellers måtte hun fram til 1971 begrense seg til alkoholsvakt [[Landsøl (lagerøl)|lagerøl]].<ref>«Vertinnen dyrker selv delikatessene» i ''Dagbladet'' 1971-07-28. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_dagbladet_null_null_19710728_103_171_1}}.</ref> Det hører med til historien at hun nær sagt noe av grunnen til at det ble vansker med skjenkerett var at hennes etterfølger på Lyngør Sjøbad, [[Ernst L. Halvorsen]], fikk bevilling der samtidig som hun fikk avslag. Sjøbadet var allerede skjenkested, og poltikerne mente at det fikk holde. Formannskapet i [[Tvedestrand kommune]] anbefalte at også Brunborg skulle på skjenkebevilling, men i kommunestyret ble det 26 stemmer mot og 11 for i behandlingen sommeren 1971. Det ble påpekt at det ikke var noe utsette på Anne Brunborg eller Den Blå Lanterne; det var å begrense antall skjenkesteder med nærhet til sjøen og båtliv de var opptatt av.<ref>«Ja til Sjøbadet – nei til Lanternen» i ''Fædrelandsvennen'' 1971-07-02. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_faedrelandsvennen_null_null_19710702_97_148_1}}.</ref> Senere i 1971 fikk hun endelig skjenkebevilling. Aviser fra området viser at det senere var kamp om å beholde den, ikke fordi hun gjorde noe galt, men fordi flere politikere ville tørrlegge området. Det lyktes de ikke med, men bevillingene ble gitt for ett år av gangen, med påfølgende årlig omkamp.<ref>Jf. «Skjenking på Lyngør» i ''Fædrelandsvennen'' 1975-05-23. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_faedrelandsvennen_null_null_19750523_101_114_1}}.</ref> | ||
Den Blå Lanterne var i mange år et kjent treffsted for båtfolk, sommergjester og fastboende på Lyngør i en hektisk og kort sommersesong. Restauranten var særlig kjent for sin fiskesuppe. Blåskjellene til suppen ble håndplukket av Brunborg selv <ref>Anne Brunborgs etterkommere (muntlig kilde) </ref>. Den var så god at den havnet i skjønnlitteraturen: [[Kjetil Bjørnstad]] skriver i ''Villa Europa'' fra 1994 om noen undommer som serverte på Den Blå Lanterne, og nevner at «Guttegjengen møtte imidlertid opp på restauraten senere på kvelden. Da spiste de fiskesuppen til Anne Brunborg...».<ref>Bjørnstad 1994: 245.</ref> | Den Blå Lanterne var i mange år et kjent treffsted for båtfolk, sommergjester og fastboende på Lyngør i en hektisk og kort sommersesong. Restauranten var særlig kjent for sin fiskesuppe. Blåskjellene til suppen ble håndplukket av Brunborg selv <ref>Anne Brunborgs etterkommere (muntlig kilde) </ref>. Den var så god at den havnet i skjønnlitteraturen: [[Kjetil Bjørnstad]] skriver i ''Villa Europa'' fra 1994 om noen undommer som serverte på Den Blå Lanterne, og nevner at «Guttegjengen møtte imidlertid opp på restauraten senere på kvelden. Da spiste de fiskesuppen til Anne Brunborg...».<ref>Bjørnstad 1994: 245.</ref> | ||
Restauranten var i de første årene et sesongprosjekt, og ved siden av driften der var hun også [[oldfrue]] på [[Statens utdanningssenter for helsepersonell]] i [[Villa Grande (Oslo)|Villa Grande]] på [[Bygdøy]]. Hun ble ansatt som husmor der i februar 1968, og var oldfrue II fra mai 1971. Hun var ansatt ved skolen til 31. desember 1971.<ref>Hals 1972: 37.</ref> For å kunne forlenge sesongen i Lyngør planla hun å lokke til seg kunder også utenfor fellesferien etter hvert som stedet ble mer kjent, og hun ville komme seg gjennom vintrene ved å lage fiskemat for salg, med råvarer levert rett fra lokale fiskere. Overnattingstilbudet kunne også gjøre det lettere å forlenge sesongen. Året etter klarte hun å holde vinteråpent, og det viste seg at det gikk greit.<ref>«Hele Lyngør til jule-lunch» i ''Aftenposten'' 1972-11-22. {{ | Restauranten var i de første årene et sesongprosjekt, og ved siden av driften der var hun også [[oldfrue]] på [[Statens utdanningssenter for helsepersonell]] i [[Villa Grande (Oslo)|Villa Grande]] på [[Bygdøy]]. Hun ble ansatt som husmor der i februar 1968, og var oldfrue II fra mai 1971. Hun var ansatt ved skolen til 31. desember 1971.<ref>Hals 1972: 37.</ref> For å kunne forlenge sesongen i Lyngør planla hun å lokke til seg kunder også utenfor fellesferien etter hvert som stedet ble mer kjent, og hun ville komme seg gjennom vintrene ved å lage fiskemat for salg, med råvarer levert rett fra lokale fiskere. Overnattingstilbudet kunne også gjøre det lettere å forlenge sesongen. Året etter klarte hun å holde vinteråpent, og det viste seg at det gikk greit.<ref>«Hele Lyngør til jule-lunch» i ''Aftenposten'' 1972-11-22. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19721122_113_541_1}}.</ref> | ||
Ektemannen Erling Brunborg var også involvert i driften. Da ''Asker og Bærums Budstikke'' skrev om Den Blå Lanterne i forbindelse med oppstarten i nye lokaler, sto det at «tramperen, vagabonden og eventyreren Erling Brunborg fra Asker [...] har slått seg ned som pensjonatvert og "restauratør".» Men i de neste setningene må de modifisere dette litt, og påpeke at det var Anne Brunborg som var restauratør og hadde bevillingene, mens Erling Brunborg selv beskrev seg bare som pensjonatvert. I det han forteller skinner det gjennom at det var hun som var sjefen, men journalisten ser ut til å hatt vansker med å ta det inn over seg.<ref>«Jordomseiler fra Asker pensjonatvert på Sørlandet» i ''Asker og Bærums Budstikke'' 1965-07-26. {{ | Ektemannen Erling Brunborg var også involvert i driften. Da ''Asker og Bærums Budstikke'' skrev om Den Blå Lanterne i forbindelse med oppstarten i nye lokaler, sto det at «tramperen, vagabonden og eventyreren Erling Brunborg fra Asker [...] har slått seg ned som pensjonatvert og "restauratør".» Men i de neste setningene må de modifisere dette litt, og påpeke at det var Anne Brunborg som var restauratør og hadde bevillingene, mens Erling Brunborg selv beskrev seg bare som pensjonatvert. I det han forteller skinner det gjennom at det var hun som var sjefen, men journalisten ser ut til å hatt vansker med å ta det inn over seg.<ref>«Jordomseiler fra Asker pensjonatvert på Sørlandet» i ''Asker og Bærums Budstikke'' 1965-07-26. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_askerogbaerumsbudstikke_null_null_19650726_67_85_1}}.</ref> | ||
Mot slutten av 1970-åra ble det vanskeligere tider, og Brunborg fikk problemer med økonomien. En av årsakene til vanskene kan ha vært at Sjøbadet i 1977 utvidet til turisthotell. Anne Brunborg uttalte seg positivt om det til ''Aftenposten'', men det må ha blitt vanskeligere med et konkurrerende overnattingssted med større kapasitet.<ref>«Sjøbadet i Lyngør bli nå turisthotell» i ''Aftenposten'' 1977-06-25. {{ | Mot slutten av 1970-åra ble det vanskeligere tider, og Brunborg fikk problemer med økonomien. En av årsakene til vanskene kan ha vært at Sjøbadet i 1977 utvidet til turisthotell. Anne Brunborg uttalte seg positivt om det til ''Aftenposten'', men det må ha blitt vanskeligere med et konkurrerende overnattingssted med større kapasitet.<ref>«Sjøbadet i Lyngør bli nå turisthotell» i ''Aftenposten'' 1977-06-25. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19770625_118_285_1}}.</ref> Restauranten ble solgt til [[Asbjørn Andersen (restauratør)|Asbjørn Andersen]], med erfaring fra blant annet [[Hankø Seilerkro]] og [[Bykle hotell]]. Han leide den fra 1978, og undertegnet kontrakten året etter. I dette «nådensåret» var Anne Brunborg ansatt på restauranten, og det var fortsatt hun som hadde skjenkebevilling. Hun fikk også en andel av omsetningen. Asbjørn Andersen drev restauranten fram til 2004. | ||
Anne Brunborg døde i 1982 under en reise til San Agustin, bare 57 år gammel. Hun ble bisatt fra gamle kapell på [[Vestre krematorium (Oslo)|Vestre krematorium]] den 29. juli 1982, og urnen er satt ned på [[Vestre gravlund (Oslo)|Vestre gravlund]]. | Anne Brunborg døde i 1982 under en reise til San Agustin, bare 57 år gammel. Hun ble bisatt fra gamle kapell på [[Vestre krematorium (Oslo)|Vestre krematorium]] den 29. juli 1982, og urnen er satt ned på [[Vestre gravlund (Oslo)|Vestre gravlund]]. | ||
| Linje 25: | Linje 25: | ||
* {{hbr1-1|PFd00126071982M13013A|Anne Brunborg}}. | * {{hbr1-1|PFd00126071982M13013A|Anne Brunborg}}. | ||
* «Anne Brunborg» (nekrolog) i ''Aftenposten'' 1982-08-05. {{ | * «Anne Brunborg» (nekrolog) i ''Aftenposten'' 1982-08-05. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19820805_123_352_1}}. | ||
* [https://www.begravdeioslo.no/resultat/name/Anne%20Brunborg/year_of_death_uncertainty/1/sort_by_column/last_name/sort_order/1 Anne Brunborg], begravdeioslo.no. | * [https://www.begravdeioslo.no/resultat/name/Anne%20Brunborg/year_of_death_uncertainty/1/sort_by_column/last_name/sort_order/1 Anne Brunborg], begravdeioslo.no. | ||
* Bjorvatn, Øyvind: ''Med kurs mot Lyngør : fiskesuppe og kystkultur''. Utg. Den blå lanterne. 2005. {{ | * Bjorvatn, Øyvind: ''Med kurs mot Lyngør : fiskesuppe og kystkultur''. Utg. Den blå lanterne. 2005. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2011111405018}}. | ||
* Bjørnstad, Kjetil: ''Villa Europa : roman''. Utg. Aschehoug. Oslo. 1994. {{ | * Bjørnstad, Kjetil: ''Villa Europa : roman''. Utg. Aschehoug. Oslo. 1994. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2008020604001}}. | ||
* Dødsannonse over Anne Brunborg i ''Aftenposten'' 1982-07-26. {{ | * Dødsannonse over Anne Brunborg i ''Aftenposten'' 1982-07-26. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19820726_123_334_1}}. | ||
* Hals, Adolf: ''Festskrift i anledning 25-årsjubileum for Statens helsesøsterskole ved Statens utdanningssenter for helsepersonell som samtidig feirer 10-årsjubileum''. Oslo. 1972. {{ | * Hals, Adolf: ''Festskrift i anledning 25-årsjubileum for Statens helsesøsterskole ved Statens utdanningssenter for helsepersonell som samtidig feirer 10-årsjubileum''. Oslo. 1972. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2012012408122}}. | ||
* «Vertinnen dyrker selv delikatessene» i ''Dagbladet'' 1971-07-28. {{ | * «Vertinnen dyrker selv delikatessene» i ''Dagbladet'' 1971-07-28. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_dagbladet_null_null_19710728_103_171_1}}. | ||
{{DEFAULTSORT:Brunborg, Anne}} | {{DEFAULTSORT:Brunborg, Anne}} | ||
Personer]] | [[Kategori:Personer]] | ||
[[Kategori:Kabinpersonale]] | [[Kategori:Kabinpersonale]] | ||
[[Kategori:Restauratører]] | [[Kategori:Restauratører]] | ||
Oslo kommune]] | [[Kategori:Oslo kommune]] | ||
[[Kategori:Tvedestrand kommune]] | [[Kategori:Tvedestrand kommune]] | ||
[[Kategori:Fødsler i 1925]] | [[Kategori:Fødsler i 1925]] | ||
Nåværende revisjon fra 30. nov. 2023 kl. 08:08
Anne Brunborg (født 23. februar 1925, død 7. juli 1982) var flyvertinne og restauratør. Anne Brunborg var den første norske kvinne som ble ansatt som flyvertinne. Hun var ansatt i DNL (Det Norske Luftfartselskap), som senere ble SAS. Hun var med på den aller første oversjøiske turen DNL/SAS utførte fra København til New York 17. september 1946.[1]
Brunborg ble født i 1925, fødenavnet hennes var Anne Hedevig Hoelfeldt-Lund. Hun giftet seg første gang med Hallvard Vikholt, og fikk to døtre med ham. Senere giftet hun seg med eventyreren Erling Brunborg (1925–2003).
Etter flyvertinnekarrièren bygget Brunborg opp vertshuset og restauranten Den Blå Lanterne på Lyngør, som hun drev i mange år inntil hun solgte stedet i 1979 [2]. Før hun kom dit hadde hun også en kort periode vært bestyrer på Freiasalen, en av landets største og mest moderne kantiner. Restauranten var de første årene et lite spisested under den store terrassen på sommerpensjonatet Lyngør Sjøbad. Dette leide og drev Anne Brunborg i noen år for hun flyttet virksomheten til huset ved bryggen som ble til den etter hvert så berømte restauranten. Da hun kjøpte nye lokaler ved årskiftet 1965/1966 hadde Inga Brekkes Husholdningshandel holdt til i huset, som var oppført i 1886, i en årrekke. Kjøpesummen var på kr 34 000. Først i 1971 fikk hun skjenkebevilling, og rundt samme tid fikk hun bevilling for overnatting i vertshusets ni senger. Mangelen på skjenkerett var et problem de første årene, og da den endelig kom på plass var det en så stor og viktig endring at restauranten i en reportasje i Dagbladet ble omtalt som nyåpnet, flere år etter at hun hadde satt i gang. Mens hun drev i de første lokalene hadde hun hatt bevilling et par år, men ellers måtte hun fram til 1971 begrense seg til alkoholsvakt lagerøl.[3] Det hører med til historien at hun nær sagt noe av grunnen til at det ble vansker med skjenkerett var at hennes etterfølger på Lyngør Sjøbad, Ernst L. Halvorsen, fikk bevilling der samtidig som hun fikk avslag. Sjøbadet var allerede skjenkested, og poltikerne mente at det fikk holde. Formannskapet i Tvedestrand kommune anbefalte at også Brunborg skulle på skjenkebevilling, men i kommunestyret ble det 26 stemmer mot og 11 for i behandlingen sommeren 1971. Det ble påpekt at det ikke var noe utsette på Anne Brunborg eller Den Blå Lanterne; det var å begrense antall skjenkesteder med nærhet til sjøen og båtliv de var opptatt av.[4] Senere i 1971 fikk hun endelig skjenkebevilling. Aviser fra området viser at det senere var kamp om å beholde den, ikke fordi hun gjorde noe galt, men fordi flere politikere ville tørrlegge området. Det lyktes de ikke med, men bevillingene ble gitt for ett år av gangen, med påfølgende årlig omkamp.[5]
Den Blå Lanterne var i mange år et kjent treffsted for båtfolk, sommergjester og fastboende på Lyngør i en hektisk og kort sommersesong. Restauranten var særlig kjent for sin fiskesuppe. Blåskjellene til suppen ble håndplukket av Brunborg selv [6]. Den var så god at den havnet i skjønnlitteraturen: Kjetil Bjørnstad skriver i Villa Europa fra 1994 om noen undommer som serverte på Den Blå Lanterne, og nevner at «Guttegjengen møtte imidlertid opp på restauraten senere på kvelden. Da spiste de fiskesuppen til Anne Brunborg...».[7]
Restauranten var i de første årene et sesongprosjekt, og ved siden av driften der var hun også oldfrue på Statens utdanningssenter for helsepersonell i Villa Grande på Bygdøy. Hun ble ansatt som husmor der i februar 1968, og var oldfrue II fra mai 1971. Hun var ansatt ved skolen til 31. desember 1971.[8] For å kunne forlenge sesongen i Lyngør planla hun å lokke til seg kunder også utenfor fellesferien etter hvert som stedet ble mer kjent, og hun ville komme seg gjennom vintrene ved å lage fiskemat for salg, med råvarer levert rett fra lokale fiskere. Overnattingstilbudet kunne også gjøre det lettere å forlenge sesongen. Året etter klarte hun å holde vinteråpent, og det viste seg at det gikk greit.[9]
Ektemannen Erling Brunborg var også involvert i driften. Da Asker og Bærums Budstikke skrev om Den Blå Lanterne i forbindelse med oppstarten i nye lokaler, sto det at «tramperen, vagabonden og eventyreren Erling Brunborg fra Asker [...] har slått seg ned som pensjonatvert og "restauratør".» Men i de neste setningene må de modifisere dette litt, og påpeke at det var Anne Brunborg som var restauratør og hadde bevillingene, mens Erling Brunborg selv beskrev seg bare som pensjonatvert. I det han forteller skinner det gjennom at det var hun som var sjefen, men journalisten ser ut til å hatt vansker med å ta det inn over seg.[10]
Mot slutten av 1970-åra ble det vanskeligere tider, og Brunborg fikk problemer med økonomien. En av årsakene til vanskene kan ha vært at Sjøbadet i 1977 utvidet til turisthotell. Anne Brunborg uttalte seg positivt om det til Aftenposten, men det må ha blitt vanskeligere med et konkurrerende overnattingssted med større kapasitet.[11] Restauranten ble solgt til Asbjørn Andersen, med erfaring fra blant annet Hankø Seilerkro og Bykle hotell. Han leide den fra 1978, og undertegnet kontrakten året etter. I dette «nådensåret» var Anne Brunborg ansatt på restauranten, og det var fortsatt hun som hadde skjenkebevilling. Hun fikk også en andel av omsetningen. Asbjørn Andersen drev restauranten fram til 2004.
Anne Brunborg døde i 1982 under en reise til San Agustin, bare 57 år gammel. Hun ble bisatt fra gamle kapell på Vestre krematorium den 29. juli 1982, og urnen er satt ned på Vestre gravlund.
Innlest versjon
Denne artikkelen er innlest som lydfil av Ola Brunborg Vikholt.
Referanser
- ↑ SAS-museet
- ↑ Agderposten 19. mai 2010, s. 10
- ↑ «Vertinnen dyrker selv delikatessene» i Dagbladet 1971-07-28. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ «Ja til Sjøbadet – nei til Lanternen» i Fædrelandsvennen 1971-07-02. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Jf. «Skjenking på Lyngør» i Fædrelandsvennen 1975-05-23. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Anne Brunborgs etterkommere (muntlig kilde)
- ↑ Bjørnstad 1994: 245.
- ↑ Hals 1972: 37.
- ↑ «Hele Lyngør til jule-lunch» i Aftenposten 1972-11-22. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ «Jordomseiler fra Asker pensjonatvert på Sørlandet» i Asker og Bærums Budstikke 1965-07-26. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ «Sjøbadet i Lyngør bli nå turisthotell» i Aftenposten 1977-06-25. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Litteratur og kilder
- Anne Brunborg i Historisk befolkningsregister.
- «Anne Brunborg» (nekrolog) i Aftenposten 1982-08-05. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Anne Brunborg, begravdeioslo.no.
- Bjorvatn, Øyvind: Med kurs mot Lyngør : fiskesuppe og kystkultur. Utg. Den blå lanterne. 2005. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Bjørnstad, Kjetil: Villa Europa : roman. Utg. Aschehoug. Oslo. 1994. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Dødsannonse over Anne Brunborg i Aftenposten 1982-07-26. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Hals, Adolf: Festskrift i anledning 25-årsjubileum for Statens helsesøsterskole ved Statens utdanningssenter for helsepersonell som samtidig feirer 10-årsjubileum. Oslo. 1972. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- «Vertinnen dyrker selv delikatessene» i Dagbladet 1971-07-28. Digital versjon på Nettbiblioteket.