Antibilisme

Antibilisme har funnet talsmenn i flere forlegninger. Herav kan det nevnes miljø- og naturvernere, som peker på privatbilisme som årsak til slikt som forurensning og støy, og marxister, som oppfatter bilisme som en kapitalistisk spydspiss.

Carlsen og Ystgaard

For marxister er privatbilisme iboende antikollektivistisk. I motsetning til buss og tog er bil utpreget individualistisk, og lar herunder folk unndra seg samfunnsfellesskapet eller -kollektivet som marxister søker å innføre gjennom ordninger som fellestransport, fellesferie og fellesfjernsyn.

I boken Trafikk-krigen (1970) tok Jan Carlsen og Hansmagnus Ystgaard blant annet for seg privatbilisme i et marxistisk perspektiv. Herunder heftet forfatterne seg ved to påståtte forhold ved privatbilisme. For det første mente de at bilbransjen hadde gjort (den sosialdemokratiske) staten til instrument for å skape etterspørsel etter bilbransjens varer og tjenester. Ved å betale og besørge veiutbygging, trafikkregime med mer, og ved å tilby økonomiske insentiver som kjøregodtgjørelse, la staten nemlig til rette for videre vekst i produksjon, salg og bruk av biler: storkapitalen kunne dermed tjene enda mer, mens skattytere tok regningen. For det andre mente de at privatbilisme skapte eller opprettholdt klasseskiller.

For å underbygge påstanden om symbiose mellom staten og storkapitalen, viste Carlsen og Ystgaard til Opplysningsrådet for Veitrafikken, som de identifiserte som bilbransjens sentrale organ for å utøve innflytelse. Til tross for OFVs fremstilling av seg selv som en alminnelig forening, var det «bilbransjen, oljeselskapene, forsikringsselskapene, bankene og storbedriftene som dominerer medlemslista og har de fleste plassene i styret», skrev forfatterne. Som eksempel på OFVs mange fangarmer pekte de også på pengestøtten som foreningen gav norske økonomiske og tekniske planleggere til å utdanne seg i USA.

Innledningsvis skrev Carlsen og Ystgaard at bilen uten tvil var «ei av de mest epokegjørende tekniske nyvinningene kapitalismen har skapt». Privatbilisme har «utløst enorme latente krefter i det kapitalistiske systemet og brakt det opp på et «høyere nivå»», fortsatte de. På sitt spørsmål om bilen ikke hadde gitt sine brukere frihet, svarte forfatterne: «Jo, vi må innrømme det. [...] Men for massen av dem som lever under systemet har det ikke betydd samme bedring. De har måttet avstå merverdien av arbeidet sitt til oppbygging av systemet[.]»

Jensen

Pål Jensen var i 1970- og 1980-årene profilert bilismekritiker. Jensen synes å ha tilhørt den politiske venstresiden, men viste samtidig litt avstand til Jan Carlsen og Hansmagnus Ystgaards marxisme. Jensens tilnærmelse til privatbilisme var bredere, og drøftet flere slags påståtte samfunnskostnader, herunder følgende:

• Privatbilisme ble indirekte statssubsidiert.
• Privatbilisme påførte husholdninger store utgifter, og kunne slik ha negative privatøkonomiske konsekvenser.
• Privatbilisme ledet til dødelige og ikkedødelige ulykker.
• Privatbilisme gav helseplager fra forurensning og fra støy og stress.
• Privatbilisme fordret overforbruk av naturressurser som olje, bly og gummi.
• Privatbilisme la beslag på bebyggelse, dyrket jord og skog til veier og parkering.

Ut fra Jensens dialektikk hadde bilbransjen innført et «bilens diktatur»: gjennom et omfattende system av interesseorganisasjoner, tidsskrifter og medie- og publikumsstrategi, og ved å pleie forbindelser til beslutningstakere i politikk og byråkrati, hadde bilbransjen oppnådd en kontrollert allianse med staten. Bilbransjens dominans i samfunnsbildet var med andre ord så massiv at motstand virket nytteløst: det såkalte diktaturet. «Bilvelde» er et annet begrep i Jensens aktivistiske terminologi. For Jensen var Opplysningsrådet for Veitrafikken «bilveldets frontorganisasjon». Norges Automobil-Forbund antok Jensen var landets nest mektigste sammenslutning etter LO.

I boken Bilens diktatur (1979) gav Jensen følgende oppstilling av bilveldets protagonister og antagonister.

Protagonister	Antagonister
Bilklubber: - Norsk Automobil-Forbund, herunder bladet MOTOR - Kongelig Norsk Automobilklubb, herunder bladet Motorliv - Bilorganisasjonenes Samarbeidsforening - Motorførernes Avholdsforund - Norsk Motor Klubb - American Car Club of Norway - American Cars of Southern Norway	Bilismekritiske organisasjoner: - Framtiden i våre hender - Trafikkaksjonen - m.fl.
Aviser og magasiner: - Bil - Aftenposten - Farmand - Vi Menn - Nå - Østlandets Blad	Bilismekritisk litteratur: - Carlsen & Ystgaard 1970 (Trafikk-krigen) - Kenneth Schneider 1972 (Bilen mot mennesket) - Wyller & Wyller 1978 - informasjonsmateriell fra Samarbeidsgruppa for natur- og miljøvern - m.fl.
Opplysningsrådet for Veitrafikken
Vegdirektoratet
Bilbransjen
yrkespolitikere o.a.
Samferdselsplanutvalget
skolepatruljer
individuelle aktører
handelsstanden
ubevisste medløpere
helt lumske medløpere

Schneider

Mens Kenneth R. Schneider var amerikansk, fikk Bilen mot mennesket (1972) – den norskspråklige oversettelsen av Schneiders Autokind vs. Mankind – betydning for antibilisme i Norge. Blant annet kom begrepet «bilvelde» til å utbre seg gjennom boken. Militær retorikk var gjennomgående hos Schneider, som tegnet bildet av bilens fremvekst som en angrepskrig. Herunder mente Schneider at ødeleggelsene som bilen angivelig har påført byer, var like ille som ødeleggelsene etter den tyske bombingen av Rotterdam i 1940. Med begrepet «tyrannus mobilitis» snakker Schneider om en spiral hvor et samfunn som stadig innretter seg etter bilen, dermed bare forsterker sin avhengighet av bilen.

Litteratur

• Carlsen, Jan & Hansmagnus Ystgaard 1970. Trafikk-krigen Oslo: Pax Forlag A/S. Mal:Bokhylla
• Jensen, Pål 1979. Bilens diktatur Ski: Vedalia. Mal:Bokhylla
• Schneider, Kenneth R. 1972, ved Michael Sars. Bilen mot mennesket Oslo: Grøndahl & Søn. Mal:Bokhylla