Axel Aubert (1873–1943)

Axel Aubert (født 11. desember 1873 i Kristiania, død 16. desember 1943 i Oslo) var kjemiker og industrileder, en av landets mest sentrale i første halvdel av 1900-tallet. Han var direktør for Engene Dynamitfabrik fra 1909 og for Norsk Sprængstofindustri A/S fra 1917, deretter generaldirektør i Norsk Hydro fra 1926 til 1941 og styreformann samme sted til sin død i 1943.

Axel Aubert.
Foto: Faksimile fra Norske ingeniører og arkitekter (1916)

Familie

Axel Aubert var sønn av amtmann Otto Benjamin Andreas Aubert (1841–1898) og hustru Hilda, født Thaulow (1846–1923), og ble gift i 1897 med Gudrun Holter (1873–1951). Han var bror av blant andre jernbanedirektør Otto Gilbert David Aubert (1875–1953) og sønnesønns sønn av kartograf og offiser Benoni d'Aubert (1768–1832). 

Liv og virke

Axel Aubert vokste opp i et borgerlig hjem i Kristiania. Han valgte å utdanne seg til ingeniør med spesialisering innen kjemi og avla først eksamen ved Kristiania tekniske skole i 1893. Deretter studerte han ved Technische Hochschule Berlin og ved universitetet i Berlin, og før han tok doktorgraden i kjemi ved universitetet i Basel i Sveits i 1895.

Etter studiene arbeidet Aubert et år som vitenskapelig assistent ved den tekniske høyskolen i Berlin før han begynte sin industrielle karriere. Han arbeidet først ett års tid  som kjemiker ved cellulosefabrikken i Siebenbürgen i Tyskland før han vendte tilbake til Norge, der han i 1899 ble ansatt som kjemiker ved Engene Dynamitfabrik på Sætre i Hurum.  I 1909 ble han direktør samme sted. 1908–1910 var Aubert også ordfører i Hurum kommune.  I 1917 ble Aubert  administrerende direktør for Norsk Sprængstofindustri A/S, et selskap som samlet de sentrale norske virksomhetene i  bransjen.

I 1926 ble Aubert generaldirektør i Norsk Hydro, på et tidspunkt da selskapet var i krise. Foregående ledelse hadde holdt fast ved Birkelands og Eydes gamle lysbueprosess, og trengte et nytt teknologisk fundament.  Under Auberts ledelse inngikk Norsk Hydro et samarbeid med det tyske kjemikonsernet I.G. Farbenindustrie om teknisk assistanse. Hydro fikk benytte moderne tyske prosesser og tyske ingeniører bidro til ombyggingen av selskapets anlegg på Notodden og Rjukan, samt reisingen av helt nye gjødselfabrikker på Herøya utenfor Porsgrunn. Arbeidsstokken ble redusert og store deler av toppledelsen ble byttet ut. Han fikk etter dette tilnavnet “Hydros andre grunnlegger”.

Aubert sørget på 1930-tallet også for å gi Hydro flere ben å stå på, med et bredere produktspekter innen kunstgjødselsektoren, fremstilling av lettmetall og industriell utnyttelsen av kullforekomstene på Svalbard.  Aubert gikk av som Hydros generaldirektør på slutten av 1941, men ble samtidig selskapets styreformann, en posisjon som han hadde fram til sin død. 

Auberts ledelse av Norsk Hydro under krigen er omdiskutert, med sine tette bånd til okkupasjonsmakten og en pragmatisk holdning. Da krigen startet bidro han til at Hydros lagre av tungtvann kom på allierte hender, men senere ble tungtvannproduksjonen utvidet og solgt til Tyskland. 

Aubert hadde flere verv, blant annet satt han i  hovedstyret til Norges Industriforbund 1926–1934. Han var medlem av flere vitenskapelige selskaper, blant annet Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab. Ved sin avgang i Hydro ble Axel Auberts fond til fremme av forskning innen fysikk og kjemi opprettet.

Axel Aubert ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1928, og hadde også flere utenlandske ordener. 

Ettermæle

 
Axel Aubert er gravlagt i familiegrav på Gamle Aker kirkegård i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2023)

Axel Aubert ble bisatt fra kapellet ved Det nye krematorium ved Vestre gravlund i Oslo 23. desember 1943. Aftenposten ga denne redaksjonelle beskrivelsen av seremonien i sin morgenutgave dagen etter (utdrag):

Etter at salmen "Deilig er jorden" var sunget, grep pastor Fjelberg i Frogner menighet ordet og tegnet et ypperlig bilde av industriherren og mennesket Axel Aubert, som takket være sine utpregede evner arbeidet seg fram til en førende stilling innen Norges tekniske og økonomiske liv. Til tider kunde han nok kanskje syns barsk, ja endog brutal i sin framgangsmåte, men det var hans ansvarsbevissthet og hans krevende stilling som fordret raske avgjørelser og jernharde beslutninger. Bak det tilsynelatende barske ytre merket man et fint, hjertevarmt menneske, som var villig til å ofre alt for sine venner og for den bedrift som han hadde sett det som sin oppgave å gjenskape og utbygge.

Selv om bisettelsen foregikk fra krematoriet ved Vestre gravlund, er Axel Aubert er gravlagt i familiegrav på Gamle Aker kirkegård. Gravminnet er prydet med et portrettrelieff av ham i bronse, og titlene generaldirektør og dr. er benyttet. Også foreldrene og broren, jernbanedirektør Otto Aubert, er gravlagt i samme familiegrav, men har egne gravminner side om side.

Axel Auberts gate på Herøya i Porsgrunn kommune har navn etter ham.

Kilder