Carlo Jon Rafaello Santi

Carlo Jon Rafaello Santi (født 31. juli 1911 i Trondheim, død 19. august 1940 samme sted) var den første nordmannen som ble idømt dødsstraff av en domstol og henretta av tyskerne under andre verdenskrig. Fram til krigsutbruddet var han overrettssakfører.

Carlo Jon Rafaello Santi, fra Våre falne.
Notis om dødsdommen i avisa Sunnhordland 16. juli 1940.

Han var sønn av Rudolfo Severino Santi (f. 1879) og Alfa Magdalene Santi f. Hojem (f. 1881). Bestefaren Carlo Santi hadde kommet til Trondheim fra Italia på slutten av 1800-tallet for å jobbe som steinhogger på Nidarosdomen. I 1939 ble han gift i Trondheim med Dagny Kristine Draghi (f. 1919) fra Vefsn.

Santi engasjerte seg i motstandsarbeid kort tid etter krigsutbruddet i 1940. Da han fikk vite at en tysk sersjant (Feldwebel) ved navn Pomplum hadde ei liste med navn på folk i ei motstandsgruppe i Trondheim, inviterte han mannen hjem. For å få fatt i lista skjøt og drepte han tyskeren. Dette skjedde omkring 27. april; den kvelden gikk ordføreren i Trondheim ut med en melding på radio der han manet til ro, noe som skal ha vært direkte knytta til drapet.[1] Han flykta så til Nord-Norge, der han var med som frivillig i kampene inntil kapitulasjonen. Han kom seg til Tromsø og var i ferd med å reise til England da han fikk vite at kona var arrestert som gissel. For å spare henne meldte han seg for tyskerne. Hun skal ha blitt løslatt 30. juni 1940.

Mens han satt i arrest var han i kontakt med en annen fange, Rei Sandberg, som rett etter krigen ga ut boka Vi ville slåss. Der forteller han at Santi ble svært strengt bevokta, ogdet gikk et rykte om at han hadde skutt en underoffiser fordi denne hadde hatt et forhold til hans kone. Sandberg trodde ikke på dette, for Santi fikk jevnlig besøk fra kona, og forholdet mellom dem var godt. Etter en tid fikk de snakka sammen, og Sandberg innså at drapet var en del av motstanden. I Santis forklaring til Sandberg kommer det fram at han hadde skjenka tyskeren full for å kunne ta lista, men at han allikevel ble oppdaga da han forsøkte å ta den. Dermed måtte han trekke våpen og skyte underoffiseren. Dette ville Santi ikke fortelle til tyskerne, fordi de da ville legge mer press på ham for å få navn på andre motstandsfolk. Til tross for at historien om lista ble gjort kjent blant annet i Våre falne, er det flere senere omtaler av saken som omtaler det som et sjalusidrap.[2] En annen versjon ble publisert av NTB; der het det seg at tyskeren hadde snakka nedsettende om Norge og nordmenn, og at Santi derfor hadde skutt ham.[3]

Rettssaken ble utstatt fordi man ikke klarte å finne hovedvitnet, som var en flyoffiser ved navn Krauss. Rei Sandberg kunne fortelle Santi at han kom de ikke til å finne. Han var nemlig en av dem som var tatt til fange og sendt til britisk krigsfangenskap, men som hadde omkommet i en flystyrt over Nordsjøen.

Santi ble dømt til døden av en krigsrett i Trondheim den 9. juli 1940. Rettens formann var Oberkriegsgerichtsrat dr. Ernst, mens en major fra luftvernartilleriet og en kaptein fra Luftwaffe var meddommere. Oberkriegsgerichtsrat Schreiner og Kriegsgerichtsrat Splett var aktorer i saken. I tillegg var det kalt inn to tyske sakkyndige og legen som hadde obdusert den drepte. Forsvarerne var folkerettseksperten Harald Holthe og overrettssakfører Johan Mjøsund. De hadde også kalt inn ekspertvitner, nemlig overlege Rian og dr. Schnitler. Prosessen gikk rolig for seg; senere skulle tyske krigsrettssaker ofte preges av slikt som utskjelling av tiltalte fra dommerbordet. Dr. Ernst gjorde Santi oppmerksom på at han etter tysk lov kunne fjerne medlemmer av retten dersom han mente de var inhabile, hvorpå Santi godtok rettens sammensetning. En av de tyske sakkyndige tilla alkohol en stor betydning for det som hadde skjedd. Som nevnt skal Santi ha forsøkt å skjenke tyskeren, og hadde kanskje sett vel dypt i flaska selv også. Ut fra tysk rettsforståelse førte dette til at drapet ikke ble ansett som overlagt, men som en «kortslutningshandling».

Forsvarerne mente at det etter Haagkonvensjonen var tvilsomt om det var riktig å føre saken for en krigsrett. Han viste også til at Norge hadde kapitulert, og at det dermed måtte være mulig å mildne forholdet mellom okkupant og okkupert. Ut fra denne tankegangen burde Santi vært stilt for en norsk rett – hvilket hadde betydd at dødsstraff ikke var aktuelt. Forøvrig takket forsvarerne for at alt skriftlig materiell hadde blitt stilt til deres rådighet, og det ser ut til at de fikk tale helt fritt i retten. Like fullt endte saken altså med dødsdom. En benådingssøknad ble adressert til Herman Göring, men den ble avslått.

Henrettelsen ble utført ved skyting kl 04.30 den 19. august 1940. Det er usikkert nøyaktig hvor han ble henretta. Stein Ørnhøi skriver at det skjedde på elvemælen inne på Øysand.[4] Dette virker rimelig, ettersom det er dokumentert at stedet senere ble brukt som gravsted for henretta personer og til enkelte henrettelser. Han er gravlagt i Trondheim.

Referanser

  1. Grut 1997: 36.
  2. Jf. f.eks. Blindheim, Svein: Den lange reisen : et oppgjør med krigen, Utg. Pax. Oslo. 2006: s. 35. Digital versjonNettbiblioteket.
  3. Nøkleby 1985: 82.
  4. Ørnhøi 2000: 49.

Litteratur og kilder