Christiania Gasværk
Christiania Gasværk, het opprinnelig Christiania Gascompagnie og kom i drift i 1848 og var Norges første gassverk. Fra 1954 het selskapet Oslo Gassverk.
Gassverket produserte gass ved forbrenning (karboniséring) av kull, og restproduktet koks ble solgt som oppvarmingsmateriale.
Etablering (1845–1850)
Selskapet ble opprettet etter initiativ fra briten James Malam i 1845, som fikk konsesjon for 30 år. Malam dannet i 1847 selskapet Christiania Gascompagnie for å skaffe tilstrekkelig kapital til bygninger og distribusjonsnett. Selskapet fikk en kapital på 12 000 pund sterling, hovedsakelig fra England.
Selve verket ble bygget på en tomt kommunen hadde leid av Prinds Christian Augusts Minde og de første ledninger ble lagt i Storgata, og de første gasslyktene ble tent i januar 1848. Malam ga i gave til byen lykten Fiat Lux! som ble tent på Stortorvet 8. januar 1848.
Pihl (1850–1895)
Malam hadde også anlagt et gassverk i Göteborg, og ledet Christiania Gasværk i to år før han i 1850 overlot dette til etterfølgeren, ingeniør Oluf Andreas Søwold Pihl (1822-1895) som var gassverkbestyrer, etterhvert titulert direktør i hele 45 år.
Gassverkets drift var ustabil som følge av tekniske utfordringer og forbruket større enn kapasiteten. Dette gjorde lønnsomheten bekymringsfull. Pihl arbeidet for å reise ny kapital for drift og nødvendige utvidelser og i løpet av de neste tiårene greide han å teknisk utvikle anlegget til å møte en stadig større etterspørsel og slik sørge for lønnsom drift.
Da konsesjonsperioden løp ut i 1878 benyttet kommunen anledning til å overta bedriften, en videreførte dette som en selvstendig bedrift med Pihl som leder.
Arbeidsstokken varierte etter årstid og sesomg, og kunne i den mørke årstiden komme opp i 200 ansatte. Primærformålet for gassen var opprinnelig til gatebelysning, men ble også etterspurt til innendørs belysning i fabrikker, institusjoner og i velstandshjem. Den var imidlertid dyrere enn petroleum, og ble tidlig utkonkurrert av elektrisiteten da denne kom som innendørs lyskilde, og fikk også liten betydning til privat romoppvarming. Men i 1890-årene vant gassen innpass i vanlige husholdninger til i matlagningen.
Utviklingen på 1890-tallet gjorde at gassverket på denne tiden bygget et nytt anlegg på den andre siden av Storgata ved Ankertorget, og fra dette anlegget ble og restproduktet koks solgt fra en kjempehaug.
Lysverker (1921–1954)
I 1921 ble Christiania Elektricitetsværk fra 1892 slått sammen med gassverket og dette fikk navnet Kristiania Gas- og Elektricitetsverker, i 1930 skiftet selskapet navn til Oslo Lysverker. Fra 1925 ble den store gassklokka på Kuba ved Akerselva satt i drift. Denne var knyttet til Fyrhuset, Maridalsveien 19, oppført i 1924, hvor gassen ble produsert.
Itover på 1920-tallet gikk imidlertid gassproduksjonen ned. Dette skydtes blant annet at de nye elektriske komfyrene overtok matlagingen på de private kjøkkenene og hele gatebelysningen ble elektrisifisert, den siste gasslykt forsvant i 1929.
Tallet på abonnenter nådde imidlertid toppen i 1934 med 35 000 og dette var en sjudobling siden hundreårskiftet. Etter andre verdenskrig sank imidlertid antall abonnenter raskt, men produksjonen ble holdt på det samme nivå da gassen fortsatt var etterspurt i næringslivet. Dette skyltes blant annet at mange bedrifter foretrakk å bruke gass i produksjonen fremfor elektrisitet fordi gassvarmen var hurtigere å regulere.
Gassvirksomheten gikk imidlertid med store årlige underskudd og nedleggelse ble diskutert. Et tiltak var å skille ut gassvirksomheten igjen i et eget selskap.
Oslo Gassverk
I 1954 ble gassleveringen skilt ut fra Lysverkene i et eget selskap med navnet Oslo Gassverk.
For å bedre økonomien og og få bort de skjemmende anleggene inne i byen, bestemte ledelsen av gassverket i 1962 å flytte ut av byens sentrum og bygde et anlegg på moloen helt vest på Sjursøya.
Bygningene var ferdigstilt og satt i drift i 1964, arkitekter for anlegget var Georg Greve og Geir Grung.
Anlegget framstilte gass av lettbensin, med da oljekrisen i 1973 medførte en mangedobling av bensinprisen, ga dette Oslo Gassverk dødsstøtet.
Da vedtaket om nedleggelse ble fattet i 1976, hadde Gassverket 2500 abonnenter, anlegget på Sjursøya var i drift fram til 1978 og ble da revet. Også anlegget ved Ankertorget, Stortagat 53–55 ble revet og tomten festet bort til Stiftelsen Anker Studentbolig og Hotel.
Kilder
- Gassverket i Oslo byleksikon
- Øystein Eike: Gass mot elektrisitet, Oslo byarkiv, 12. august 2016
- Oluf Pihl i Norsk biografisk leksikon