Domkirkeruinene på Hamar

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Mal:Thumb høyreMal:Thumb høyre Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene.

Domkirka

Ifølge Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Halvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran. (Sæther 26)

Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil(Sæther 24). Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn.

Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget. (Sæther 24)

I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. (Sæther 24) Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.

Dessverre er ingen samtidige tegninger bevart eller nøyaktige beskrivelser bevart.

Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang kirke som sognekirke.

I 1536 ble Hamar bispedømme nedlagt, og lagt inn under superintendenten i Oslo, og med dette begynte kirkebygget å forfalle. (Sæther 24) Kirka ble til slutt ødelagt da svenske styrker beleiret Hamar i 1567, under Den nordiske sjuårskrigen. Svenskene satte bispeborgen i brann, og flammene spredte seg derfra til domkirka. Sannsynligvis ødela altså ikke svenskene kirka med vilje. (Sæther 31)

Ruinene er Hamars tusenårssted.

Hamardomen

På grunn av frost- og fuktskader ble ruinene pakket inn i plast i 1985. Dette var på sikt en uholdbar løsning, ettersom publikum ikke lenger kunne se ruinene. Man oppførte derfor en glassbygning over ruinene, som var Miljøverndepartementets til da største enkelsatsning innen kulturminnevern. Bygningen ble tegnet av Kjell Lund og Nils Slaatto, og vant i 2005 FIABCIs norgesavdelings spesialpris for enestående arkitektur.

Bygningen brukes både til kirkelige seremonier og til konserter, teateroppsetninger og annet. Det er plass til opptil 800 personer i bygget.

Galleri

• 

  Ruinene fra Domkirken Hamar.

  Foto: Rune A. Karlsen
• 

  Vernebygget beskytter ruinene mot frostskader.

  Foto: Torstein Frogner
• 

  Domkirkeruinene malt av Joachim Frich i 1855. I forgrunnen, nede ved vannkanten, ligger det en kalkovn.

Litteratur

• Tor Sæther. Hamar i Middelalderen, Fra kaupang og bygd 1994. Kapittelet «Domkirken», side 22-26.