FN - De forente nasjoner - er en global organisasjon som per 2020 har 193 medlemsland. De aller fleste selvstendige stater i verden er medlem, og i tillegg er det noen områder som har permanent observatørstatus. FN ble etablert i 1945 med det å forhindre en ny verdenskrig som et av sine viktigste mål. Fredsarbeidet forblir en av de aller viktigste oppgavene, men i tillegg arbeider FN på en rekke andre områder for å avhjelpe problemer som fattigdom, sult, brudd på menneskerettigheter og miljøproblemer gjennom å styrke internasjonalt samarbeid. Norge var med i FN fra starten, som ett av de første 51 medlemslandene. I 1946 ble Norges utenriksminister Trygve Lie FNs første generalsekretær.

Norge var med i FN fra starten i 1945 - her delegat Frieda Dalen som talte til FNs første generalforsamling i London i januar 1946.
Foto: Ukjent

Historie

 
Sikkerhetsrådets sal i FN-bygningen i New York, tegnet av Arnstein Arneberg, med veggmaleri av Per Krohg (1950-1952).
Foto: Grete Danielsen Nyland (2017).

Etter første verdenskrig ble det gjort et forsøk på å samle verdens nasjoner til innsats for fred gjennom Folkeforbundet. Som vi vet lyktes ikke dette, og da andre verdenskrig brøt ut var det klart at Folkeforbundet hadde spilt fullstendig fallitt. Det var derfor høyst usikkert om man ville lykkes da de allierte statslederne Franklin D. Roosevelt og Winston Churchill i 1941 la fram Atlanterhavs-erklæringa, der internasjonalt samarbeid var et viktig punkt. Begrepet De forente nasjoner (Unites Nations) ble brukt om de allierte allerede i januar 1942, da stormaktene USA, Storbritannia, Kina og Sovjetunionen sammen med 22 andre stater signerte Washington-erklæringa, også kjent som FN-erklæringa. Dette var ikke direkte et fredsdokument; det var et gjensidig løfte om å støtte krigsinnsatsen og ikke å søke separat fred med aksemaktene.

I oktober 1943 kom Moskva-erklæringa, der stormaktene uttalte at de ville danne en internasjonal organisasjon for alle fredselskende stater. Mot slutten av krigen inviterte de et førtitalls andre stater til å bli med på forhandlinger, og fra 25. april til 26. juni 1945 ble FN-pakten forhandla fram i San Francisco. Den trådte i kraft 24. oktober 1945, og var undertegna av 51 land.

Nye medlemstater kom til på løpende bånd, og særlig ble det mange i 1960-åra som følge av avkolonisering. Vest- og Øst-Tyskland fikk innvilga medlemskap i 1973. Oppdelinga av Sovjetunionen og Jugoslavia førte også til betydelig vekst i antallet land. Ellers har forskjellige stater kommet til etter hvert som man har sett nytten av å være medlem. Et av de mer spesielle tilfellene er Sveits, som så sent som i 2002 ble medlem - til tross for at FN har sitt europeiske hovedkvarter i Genève. I 2011 fikk FN sitt 193. medlemsland, da Sør-Sudan ble uavhengig.

Vatikanstaten har valgt å ikke bli medlem, men har lenge hatt status som permanent observatør. De palestinske selvstyreområdene fikk i 2015 også denne statusen; områdene utgjør ikke en suveren stat, og kan dermed ikke bli fullt medlem. Det er også enkelte andre omstridte områder, som Kosovo og Taiwan, som ikke får bli medlem fordi de ikke er anerkjent av et tilstrekkelig antall medlemsstater, eller fordi et av de fem faste medlemslandene i Sikkerhetsrådet legger ned veto.

Formål og prinsipper

 
Motiv fra Palais des Nations i Genève i Sveits, opprinnelig Folkeforbundets hovedkvarter, oppført 1929-1936, i dag Europa-hovedkvarteret til FN. Carl Joachim Hambro var Folkeforbundet sin president fra 1939.
Foto: Stig Rune Pedersen (2008)

Hovedformålene for FNs arbeid ble nedfelt i FN-pakten i 1945:

  • Bevare internasjonal fred og sikkerhet.
  • Utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner og folk.
  • Skape samarbeid for å løse økonomiske, sosiale, kulturelle og humanitære problemer.
  • Fremme menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle.
  • Være et samlingspunkt for statene i arbeidet med å nå disse målene.

Det ble også nedfelt en del viktige prinsipper i pakten:

  • Alle medlemsstater er suverene og likestilte.
  • Alle medlemsstater skal følge FN-paktens forpliktelser og støtte FNs arbeid.
  • Alle medlemsstater er forplikta til å forsøke å løse internasjonale konflikter med fredelige midler.
  • Alle medlemsstater er forplikta til å avstå fra trusler om eller bruk av vold mot andre stater.
  • FN skal ikke blande seg inn i medlemsstatenes indre forhold.

De første fire prinsippene er forholdsvis greie, selv om ingen av dem har vært enkle å forholde seg til for alle. Alle er like, men styrkeforholdet mellom medlemsstatene fører uungåelig til at «noen er likere enn andre». Og vi vet at medlemsstater regelmessig har trua med vold eller gått til krig mot hverandre. Det siste punktet er vanskelig allerede i utgangspunktet, for det er for eksempel i praksis umulig å arbeide effektivt for menneskerettigheter uten å kritisere indre forhold i stater som bryter disse rettighetene.

Organisasjon

FNs høyeste organ er Generalforsamlinga, der alle medlemsstater har én stemme. I saker som gjelder sikkerhet og fred samles Sikkerhetsrådets femten medlemmer. Fem stormakter har permanent plass i rådet, og vetorett. Ti andre medlemsland velges for to år om gangen. Alle medlemsstater er forplikta til å følge rådets vedtak.

FNs økonomiske og sosiale råd koordinerer arbeidet på disse områdene. Den internasjonale domtolen ICJ avgjør tvister mellom medlemsstater. Sekretariatet utfører det daglige arbeidet under generalsekretæren.

Tidligere hadde FN også Tilsynsrådet, som overvåke arbeidet med avkolonisering av tilsynsområder.

Det finnes også en rekke særorganisasjoner, fond, programmer og kommisjoner, for eksempel kultur- og vitenskapsorganisasjonen UNESCO og Verdens helseorganisasjon (WHO).

Norges aktivitet i FN

 
Klipp fra Namdal Arbeiderblad i oktober 1950 om gjenvalget av Trygve Lie som generalsekretær.

Som nevnt var Trygve Lie FNs første generalsekretær, og Norge har hele tida siden 1945 lagt stor vekt på aktiv deltakelse. Norge har en fast delegasjon til FN, med egen ambassadør i New York og Genève. Norge har vært medlem av sikkerhetsrådet fire ganger, og vil være medlem i perioden 2021–2022.

FN har gjennomført, eller gjennomfører fortsatt, mer enn 70 fredsbevarende operasjoner. Norge har deltatt med styrker i flere av disse. Den første var UNSCOB, en spesialkomite for Balkan i 1947, der Norge deltok med én person. De mest omfattende norske bidragene har vært til UNIFIL i Libanon, 1978–1998, der 21 326 nordmenn har deltatt; UNEF I i Midtøsten, 1956–1967 med 10 989 nordmenn og UNPROFOR i Kroatia og Bosnia-Hercegovina, 1992–1996 der 4401 nordmenn deltok. Totalt har det norske bidraget vært på omkring 50 000 soldater - antallet FN-veteraner er i realiteten noe lavere, siden enkelte har deltatt flere ganger.

Ut over Trygve Lie har også andre nordmenn hatt sentrale verv. Vi kan nevne Gro Harlem Brundtland som var generaldirektør i Verdens helseorganisasjon; Terje Rød-Larsen som var visegeneralsekretær og spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten og Jan Egeland som visegeneralsekretær og leder for nødhjelpsenheten OCHA. Forum for kvinner og utviklingsspørsmål er norsk nasjonalkomite for UN Women. I tillegg er FN-sambandet etablert i Norge.

FN har ikke eget kontor i Norge, men organisasjonene UNDP (FNs utviklingsprogram) og UNICEF (FNs barnefond) har kontorer i Oslo, og GRID Arendal er en gren av FN-organisasjonen UNEP (FNs miljøprogram).

Sikkerhetsrådets sal i FN-bygningen i New York ble tegna av Arnstein Arneberg, og har et veggmaleri av Per Krohg.

Litteratur og kilder