Gunvor Hofmo

Faksimile fra Aftenposten 20. november 1948: annonse for Gunvor Hofmos bok Fra en annen virkelighet (Gyldendal).

Gunvor Hofmo (født 30. juni 1921 i Kristiania, død 14. oktober 1995 i Oslo) var forfatter, gjerne regnet blant landets mest betydningsfulle modernistiske lyrikere, til tross for at hennes liv i stor grad var preget av psykisk sykdom. I perioden 1954–1975 var hun flere ganger innlagt på Gaustad psykiatriske sykehus, noe som også påvirket hennes egen diktning. Det samme gjorde tapet av den jødiske venninnen Ruth Maier under andre verdenskrig. Gunvor Hofmo levde et anonymt privatliv, og etter at hun ble syk lot hun seg ikke intervjue, leste ikke opp, og deltok ikke i samfunnsdebatten.

Familie

Gunvor Hofmo var datter av måleravleser Erling T. Hofmo (1893–1959) og Bertha Birkedal (1891–1969), og forble ugift. Hun var brordatter av idrettspolitikeren Rolf Hofmo (1898–1966).

Liv og virke

Gunvor Hofmo vokste opp i en arbeiderfamilie på Oslos østkant. Foreldrene bodde fra før hun ble født i Claus Riis' gate 7, øst for Iladalen, og på papiret bodde hun der til omkring 1949; som vi skal se var det noen avbrudd der hun hadde utenlandsopphold.

Krigen ble hard for Hofmo. En tante og en onkel mistet livet i tyske konsentrasjonsleirer under krigen, og andre slektninger ble arrestert og deportert, blant andre onkelen, idrettspolitikeren Rolf Hofmo. Men det som skulle lage de dypeste sårene, og påvirke hennes liv og diktning mest, var møtet med den jødiske flyktningen Ruth Maier (1920-1942) høsten 1940. De ble nære venner og tilbrakte mye tid sammen, før Maier ble arrestert i jøderazziaen 26. november 1942 og sendt til Auschwitz. Maiers dagbøker, som ble tatt vare på av Hofmo, levner ingen tvil om at det var et kjærlighetsforhold mellom de to, selv om hun også var nølende i møtet med denne kjærligheten. I Hofmos første debutsamling, Jeg vil hjem til menneskene fra 1946, er savnet og sorgen til å ta og føle på:

Slik i en regnvåt kveldsstund kjenner du det er henne, en jødisk venninne de drepte, hun hvis lik de lot brenne sammen med tusen andres. Fra diktet «Møte» i Jeg vil hjem til menneskene

Hofmo tok examen artium i 1945. Foreldrene gikk fra hverandre, muligens allerede under krigen, men på offisielt noen år senere. Hun var i Paris høsten 1947 og i Bretagne våren 1950, og hadde ellers flere opphold i andre europeiske byer, som København, Stockholm, Amsterdam og London. Da mora i 1950 flytta inn i det nye Lille Ekeberg borettslag, i Vårsvingen 3, flytta Hofmo og broren Thorolf inn sammen med henne.

I 1951 flytta Hofmo inn på ei hytte på Staubø ved Tvedestrand, der hun i et par års tid levde i samboerskap med Astrid Tollefsen. Offisielt bodde hun fortsatt sammen med mora på Lille Ekeberg; dette var nok nødvendig for at mora i en tid med streng boligregulering skulle få beholde leiligheten.

I 1953 hadde Hofmo et psykisk sammenbrudd og fikk diagnosen schizofreni året etter. Hun var, til og fra, innlagt på sykehus de neste årene, fram til utskrivningen fra Gaustad sykehus i 1975. Når hun var ute derfra bodde hun hos mora, og tidvis bodde også broren der. Også han slet med mentale helseutfordringer og var til og fra. I 1960 fikk mora ny leilighet i Enoks vei 9, som tilhører samme borettslag, og både Gunvor og Thorolf Hofmo ble offisielt bosatt der. Etter at mora døde i 1969 tok de over leiligheten, og etter at også Thorolf Hofmo gikk bort i 1977 satt Gunvor Hofmo igjen med den alene. Hun ble boende der resten av sitt liv, de siste årene stort sett i ensomhet og isolasjon sett bort fra noen få venner som fikk innpass.

Hofmos diktning faller i to faser: først de fem samlingene hun utga mellom 1946 og 1955, den andre de femten samlingene som kom mellom 1971 og 1994. Etter hennes død ble det funnet flere uutgitte tekster innen prosa og diktning.

Gunvor Hofmo levde et anonymt liv i hovedstaden, etter at hun ble syk lot hun seg ikke intervjue, leste ikke opp, og deltok ikke i samfunnsdebatten. Lenge fantes det også bare noen få kjente fotografier av henne.

Ettermæle

Gunvor Hofmo er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.

Foto: Stig Rune Pedersen (2016).

I en nekrolog over Gunvor Hofmo i Aftenposten 18. oktober 1995 av Jan E. Hansen, ble hun beskrevet slik (utdrag):

Vi visste at hun fantes, visste at hun satte sine ord på papiret i en kamp for livet som var mer reell enn det meste vi anser som "litterært" liv. Men fordi hun virket som en usynlig kraft blant de altfor synlige, og fordi hun skrev om usynlige krefter i en tid som foretrekker å speile seg i TV, ble Gunvor Hofmos navn nær identisk med selve "det poetiske fenomen". Hun ble i forunderlig grad "det uutsigeliges" fortolker, et taushetens talerør. Hun ble et medium for livets angst og uro, for alle menneskers lengsel og avmakt, men også for en smerte som måtte virke større enn menneskenes. Denne magien rundt hennes poesi kunne nok til tider synes ekstrem, nesten overnaturlig besvergende, men også intuitivt eksakt med hensyn til dikterens mentale og religiøse erfaring.

Gunvor Hofmo er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.

Kilder

• Gunvor Hofmo i Historisk befolkningsregister.
• Adressebok for Oslo 1927
• Aftenposten 18. oktober 1995; nekrolog over Gunvor Hofmo av Jan E. Hansen.
• Jan Erik Vold om Gunvor Hofmo i Norsk biografisk leksikon
• Hofmo, Gunvor: Jeg vil hjem til menneskene. Utg. Gyldendal. Oslo. 1946. Digital versjon på Nettbiblioteket.