Gunvor Hofmo

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Faksimile fra Aftenposten 20. november 1948: annonse for Gunvor Hofmos bok Fra en annen virkelighet (Gyldendal).
Hofmo var til stede da D/S «Donau» la ut fra Akershuskaia 26. november 1942, med blant annet Ruth Maier ombord. Det er usikkert om hun er synlig på bilde, men flere mener at det er Hofmo som står lengst til høyre med hette på hodet.
Foto: Georg W. Fossum (1942).

Gunvor Hofmo (født 30. juni 1921 i Kristiania, død 14. oktober 1995 i Oslo) var forfatter, gjerne regnet blant landets mest betydningsfulle modernistiske lyrikere, til tross for at hennes liv i stor grad var preget av psykisk sykdom. I perioden 1954–1975 var hun flere ganger innlagt på Gaustad psykiatriske sykehus, noe som også påvirket hennes egen diktning. Det samme gjorde tapet av den jødiske kjæresten Ruth Maier under andre verdenskrig. Gunvor Hofmo levde et anonymt privatliv, og etter at hun ble syk lot hun seg ikke intervjue, leste ikke opp, og deltok ikke i samfunnsdebatten.

Familie

Gunvor Hofmo var datter av måleravleser Erling T. Hofmo (1893–1959) og Bertha Birkedal (1891–1969), og forble ugift. Hun var brordatter av idrettspolitikeren Rolf Hofmo (1898–1966).

Hun hadde to eldre søsken: Synnøve Hofmo (1914–1995) og Thorolf Hofmo (1916–1977).

Liv og virke

Gunvor Hofmo vokste opp i en arbeiderfamilie på Oslos østkant. Foreldrene bodde fra før hun ble født i Claus Riis' gate 7, øst for Iladalen, og på papiret bodde hun der til omkring 1949, avbrudd av utenlandsopphold.

Krigen ble hard for Hofmo. En tante og en onkel mistet livet i tyske konsentrasjonsleire under krigen, og andre slektninger ble arrestert og deportert, blant andre onkelen, idrettspolitikeren Rolf Hofmo. Hennes fars eldste søster, Solveig Smedsrud, døde under transport til Bergen-Belsen i 1945, og farens yngre bror Ola Hofmo døde i Mauthausen. Rolf Hofmo overlevde, og det gjorde også Gunvor Hofmos fetter Trygve Hofmo.

Men det som skulle lage de dypeste sårene, og påvirke hennes liv og diktning mest, var møtet med den jødiske flyktningen Ruth Maier (1920-1942) høsten 1940, da de var i frivillig arbeidstjeneste på en gård på Biri. De ble nære venner og tilbrakte mye tid sammen, før Maier ble arrestert i jøderazziaen 26. november 1942 og sendt til Auschwitz. Maiers dagbøker, som ble tatt vare på av Hofmo, levner ingen tvil om at det var et kjærlighetsforhold mellom de to, selv om hun også var nølende i møtet med denne kjærligheten. I Hofmos første debutsamling, Jeg vil hjem til menneskene fra 1946, er savnet og sorgen til å ta og føle på:

Slik i en regnvåt kveldsstund

kjenner du det er henne,
en jødisk venninne de drepte,
hun hvis lik de lot brenne
sammen med tusen andres.

Fra diktet «Møte» i Jeg vil hjem til menneskene

Hofmo tok examen artium i 1945. Foreldrene gikk fra hverandre, muligens allerede under krigen, men offisielt noen år senere. Hun var i Paris høsten 1947 og i Bretagne våren 1950, og hadde ellers flere opphold i andre europeiske byer, som København, Stockholm, Amsterdam og London. Da mora i 1950 flytta inn i det nye Lille Ekeberg borettslag, i Vårsvingen 3, flytta Hofmo og broren Thorolf Hofmo inn sammen med henne. Hennes søster Synnøve var gift og hadde to barn. Også de bodde en tid på Lille Ekeberg, før de fikk egen leilighet i et Oslo prega av stor bollignød.

I 1951 flytta Hofmo inn på ei hytte på Staubø ved Tvedestrand, der hun i et par års tid levde i samboerskap med Astrid Tollefsen. Offisielt bodde hun fortsatt sammen med mora på Lille Ekeberg; dette var nok nødvendig for at mora i en tid med streng boligregulering skulle få beholde leiligheten.

I 1953 hadde Hofmo et psykisk sammenbrudd og fikk diagnosen schizofreni året etter. Hun var, til og fra, innlagt på sykehus de neste årene, fram til utskrivningen fra Gaustad sykehus i 1975. Når hun var ute derfra bodde hun hos mora, og tidvis bodde også broren der. Også han slet med mentale helseutfordringer og var til og fra. I 1960 fikk mora ny leilighet i Enoks vei 9, som tilhører samme borettslag, og både Gunvor og Thorolf Hofmo ble offisielt bosatt der. Etter at mora døde i 1969 tok de over leiligheten, og etter at også Thorolf Hofmo gikk bort i 1977 satt Gunvor Hofmo igjen med den alene. Hun ble boende der resten av sitt liv, de siste årene stort sett i ensomhet og isolasjon sett bort fra noen få venner som fikk innpass.

Hofmos diktning faller i to faser: først de fem samlingene hun utga mellom 1946 og 1955, den andre de femten samlingene som kom mellom 1971 og 1994. Det var altså en periode på hele 16 år hvor det ikke kom noe nytt fra henne. Da hun brøt tausheten med samlinga Gjest på jorden i 1971, innbrakte den Kritikerprisen.

Gunvor Hofmo levde et anonymt liv i hovedstaden, etter at hun ble syk lot hun seg ikke intervjue, leste ikke opp, og deltok ikke i samfunnsdebatten. Lenge fantes det også bare noen få kjente fotografier av henne. Hun døde brått i oktober 1995, svekka av diabetes som hun hadde slitt med et par år, men uten noe langvarig sykeleie.

Etter hennes død ble det funnet flere uutgitte tekster innen prosa og diktning. Hennes forlag, Gyldendal, kontakta i forbindelse med begravelsen Jan Erik Vold for å få ham til å lese dikt under seremonien. Han ble etterpå invitert hjem til familien, og fikk innprenta hos dem at ingen papirer måtte kastes.

Ettermæle

Gunvor Hofmo er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2016).

I en nekrolog over Gunvor Hofmo i Aftenposten 18. oktober 1995 av Jan E. Hansen, ble hun beskrevet slik (utdrag):

Vi visste at hun fantes, visste at hun satte sine ord på papiret i en kamp for livet som var mer reell enn det meste vi anser som "litterært" liv. Men fordi hun virket som en usynlig kraft blant de altfor synlige, og fordi hun skrev om usynlige krefter i en tid som foretrekker å speile seg i TV, ble Gunvor Hofmos navn nær identisk med selve "det poetiske fenomen". Hun ble i forunderlig grad "det uutsigeliges" fortolker, et taushetens talerør. Hun ble et medium for livets angst og uro, for alle menneskers lengsel og avmakt, men også for en smerte som måtte virke større enn menneskenes. Denne magien rundt hennes poesi kunne nok til tider synes ekstrem, nesten overnaturlig besvergende, men også intuitivt eksakt med hensyn til dikterens mentale og religiøse erfaring.

Gunvor Hofmo er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.

Gjennom Jan Erik Volds arbeid med hennes etterlatte papirer, har mer blitt kjent om hennes liv. I Mørkets sangerske brukte han hennes dikt for å komme nærmere på henne, men også opplysninger fra familien, gamle familiealbum og alt annet som kunne kaste lys over mennesket og dikteren Gunvor Hofmo. I 2013 regisserte Otto Homlung stykket Tvillingsjeler for Riksteatret. Stykket tar for seg forholdet mellom Hofmo og Ruth Maier, og er i hovedsak basert på Volds bøker. Marit Østbye og Silje Storstein spilte Hofmo i to forskjellige deler av livet, mens Janne Heltberg spilte Maier.

I 2021 blir 100-årsjubileet for Hofmos fødsel markert på Nasjonalbiblioteket. I tillegg til en rekke arrangementer, er hovedattraksjonen utstillinga «Ja er det korteste order i verden», åpen fra 26. august 2021 til 11. desember 2021. Her vises det fram blant annet arkivstykker etter Hofmo og hennes bøker, og man får høre Hofmo lese egne dikt. Hun var sjelden villig til å gjøre dette, men i 1955 leste hun inn flere dikt for Danmarks Radio. Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter har lånt ut Ruth Maiers dagbøker, som er en del av Norges dokumentarv.

Kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Gunvor_Hofmo&oldid=2052630»