Hans Henrik Petersen

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 10. apr. 2019 kl. 13:23 av Cnyborg (Samtale | bidrag)
Hopp til navigering Hopp til søk
Pressebilde fra 1942. Anonym fotograf. Skannet fra Fritt Folk 26.januar 1942

Hans Henrik Petersen (født 26. februar 1886 i Trondheim, død 9. februar 1969 i Oslo[1]) var ingeniør og nasjonalsosialistisk politiker. Foreldrene var tollbetjent Thorvald Petersen og hustru Anna født Møller[2].

Familieliv

Petersen giftet seg i 1918 med Zdenka Juliana Vrecko, født 23.oktober 1889 i nåværende Slovenia, død 1.juni 1949 i Oslo. Ekteparet fikk to sønner og en datter.

Som enkemann giftet Petersen seg 10.juli 1954[3] med Anna Elise Brande, født 22.april 1895, død 9.oktober 1989[4].

Utdannelse og yrkespraksis

Petersen[5] hadde sin utdannelse fra Trondhjems Tekniske Læreanstalt, der han ble uteksaminert som maskiningeniør i 1909.

Fra 1910 til 1915 arbeidet han som ingeniør ved et stålverk i Italia. I 1915 fikk han en lignende stilling i Østerrike-Ungarn, i byen med tyskspråklig navn Cilli og som er nåværende Celje i Slovenia. Senere hadde han tekniske stillinger i Tyskland og Nederland fram til han i 1929 vendte tilbake til Norge. Her arbeidet han i flere stillinger, lengst som støperiingeniør ved Fredrikstad mekaniske verksted.

I 1938 fikk han en ingeniørstilling ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker, og «de var visst overrasket over at det var en mann med slike kvalifikasjoner», ifølge hans senere forklaring [6]. Fra 1939 er familien Petersen registrert som innflyttet i Vestre Toten.[7] Fabrikkdirektør Jenssen avskjediget Petersen 9.april 1940 på grunn av dennes nazi-propaganda, men Petersen fikk igjen stillingen samme vår.

NS-politikeren

Partimedlemskap og partiverv

Det var «en selvfølge at jeg i 1933 gikk inn som medlem av NS etter å ha sett de øvrige partiers og politiske systemers evneløshet» forklarte Petersen i landssvikoppgjøret[8]. Under krigen gikk han også inn i NS Kamporganisasjon, og i hirden og Germanske SS Norge. Fra august 1940 til januar 1942 var han kretsfører for Toten krets av Nasjonal Samling.

NS-ordfører i Vestre Toten kommune

Innenriksdepartementet innsatte Petersen som ordfører i Vestre Toten kommune i desember 1940.

Allerede på første møte som Petersen ledet i det nye kommunale styret, 19.desember 1940, agiterte han mot «den jødiske kapital, som hittil har hatt altfor mye av verdensmakten.»[9]. Året etter fikk Petersen herredstingets tilslutning til en uttalelse som støttet Quislings kamp mot «den internasjonale jødepest». Man måtte ikke oppfattes som «en nasjon av treller eller husmenn som blir mer krypende overfor England»[10].

Før 1940 var omme hadde Nasjonal Samling tegnet over 90 medlemmer i Vestre Toten, og Petersen var opptatt av å fylle kommunale stillinger og verv med partimedlemmer. Det gamle fattigstyret og forsyningsnemnda ble fratatt sine verv, og - som det sto i vedtakene - «grunnen er at de ennu ikke har den riktige forståelse av og innstilling likeoverfor Nasjonal Samlings program og retningslinjer.» En kommunal funksjonær som greide å flykte til Sverige hadde dette å si om Petersen: «Han var 'spenna gærn'. Han maset på alle kommunens funksjonærer om å bli medlem av NS. ... Ordføreren sa at han var nødt til å melde seg inn i NS ... Ordføreren truet med avskjed og sa at [funksjonæren] var moden til å bli skutt.»[11]

NS-fylkesmann i Aust-Agder

«Petersen er kjent nok på grunn av sitt berømmelige hyldningsdikt til 'Føreren' på hans fødselsdag, - et dikt som ganske sikkert er velment, men som utmerket seg mest med sine haltende føtter og noe merkelige rim» skrev arendalavisen Tiden 5.august 1946. Diktet gjengis her fra Petersens mappe i Riksarkivets landssvikarkiv.

I januar 1942 ble Petersen utpekt til fylkesmann i Aust-Agder. Så sent som 21.januar 1942 satt Petersen på Raufoss og noterte at han fikk «telegram fra Innenriksdepartementet om at tiltredelse må skje innen 25.januar. Som det vil forstås har jeg da ikke mange dagene å avvikle på.»[12].

I Aust-Agder arbeidet Petersen aktivt med å kartlegge om lensmennene i fylket var lojale mot «det nye styre», og for å få satt inn NS-folk i lensmannsstillingene. Han ble senere dømt for å ha bidratt til å avskjedige fem lensmenn.

Petersen sendte rapport til NS-biskopen om en opposisjonell prest i Arendal: «Der må en gang bli slutt på den tiltagende forsumpning av den norske kirke, og i første rekke må da slike stakkars kreaturer, som misbruker prekestolen, uskadeliggjøres.» Ved en annen anledning skrev Petersen til departementet og ba om at en prest ble utvist fra Aust-Agder fordi han «motarbeidet NS».[13] Petersen nølte heller ikke med å kritisere konge og regjering: «Vår forhenværende Konge og regjering har nådd toppunktet av sitt forræderi ved i samsvar med England og USA å ville prisgi vårt land til det bolsjevistiske djevelskap» [14]

Til fylkestingets møte i april 1943 la Petersen fram et forslag om alminnelig mobilisering for kamp på tysk side. «Jeg er overbevist om at alle de unge nordmenn som i dag ved terror og påvirkning har et forkvaklet syn på situasjonen, allerede før de kommer i ildlinjen på bolsjevikfronten, vil bli omvendt til de mest glødende nasjonalsosialister» het det blant annet.[15] «Henstillingen ville, hvis den var blitt tatt til følge, ha ført til uoverstigelige ulykker for vårt land» uttalte Høyesterett i dommen mot Petersen i 1947.

Landssvikoppgjøret

I lagmannsretten

«'Fylkesmann' Petersen har stått for Lagmannsretten i Arendal i går. Han er den samme stornasisten som før», rapporterte en lokalavis i august 1946[16]. Dette var også lagmannsrettens oppfatning, slik det ble formulert i dommen: «Tiltalt har vært, og en har inntrykk av at han fremdeles er, en helt overbevist N.S.-mann ... I sine taler og sin øvrige propaganda har tiltalte vært særdeles pågående og aggressiv for å fremme Nasjonal Samlings arbeide». Petersen hadde, konstaterte Lagmannsretten, arbeidet for å «vekke til hat og motvilje mot Kongen og de lovlige statsmyndigheter, den norske geistlighet som sto i kamp mot den nasistiske undertrykkelse av Norge, og Norges allierte i kampen mot Tyskland».

Retten fant det bevist at Petersen hadde tatt i besittelse en rekke løsøregjenstander og inventar som hadde tilhørt flyktede og fengslede. Han ble også dømt for bevilgninger til NS-formål både i Vestre Toten og i Aust-Agder.

Påtalemyndighetene la ned påstand om 16 års tvangsarbeid. Fullt så langt gikk ikke lagmannsretten; «Derimot har retten i strafformildende retning funnet å måtte ta hensyn til at tiltalte både etter det skriftlige bevismateriale og etter det inntrykk han har gjort under hovedforhandlingen synes å være en meget ensidig og ensporet mentalitet, hvilket har medført en viss begrensning i hans vurderingsevne» [17]. Straffen ble satt til 12 års tvangsarbeid.

Høyesterettsbehandling

Påtalemyndighetene syntes dommen i lagmannsretten var for mild, Petersen syntes den var for streng, og begge parter anket til Høyesterett.

Høyesterett avsa sin dom 17.april 1947[18]. Ifølge Høyesterett hadde Petersen vært «uten hemninger når det gjaldt å gå inn for Tyskland og nazismen.» I tillegg til å gå gjennom, og slutte seg til, hovedpunktene i lagmannsrettens framstilling, fant Høyesterett også plass til å peke på det «nesten parodiske» i Petersens argumentasjon om at «det vil være formastelig å påtvinge Wehrmacht, som har vært 4 år i felten, sølibat, og at man ikke må se for spissborgerlig på Wehrmachts forhold til de 'kvinnelige elementer'.»

Høyesterett fant at Petersen måtte anses fullt ansvarlig for sine handlinger, og var på dette punkt ikke enig med lagmannsretten i at hans begrensede vurderingsevne var en formildende omstendighet. Dommen ble derfor satt til 15 års tvangsarbeid.

Frihetstraffen - i hvert fall første del - ble avsonet på Suplandsfoss tvangsarbeidsleir i Åmli.

Den økonomiske del av straffen ble opprettholdt uendret fra lagmannsrett til Høyesterett, med erstatningsplikt for kr 14.500 og inndragning av kr 50.000. Hele beløpet, kr 64.500, ble imidlertid ettergitt av staten i 1953[19].

Referanser

  1. Gravferdsetaten i Oslo kommune
  2. Kongens gt 11 i folketelling 1891 for Trondheim fra Digitalarkivet
  3. Aftenposten 13.07.1954
  4. Aftenposten 12.10.1989
  5. Dette kapitlet bygger på personaliaopplysninger i rettsdokumenter fra landssviksaken mot Petersen, Riksarkivet Anr 4/45 Arendal politikammer
  6. Avisen Tiden 07.08.1946
  7. Flytteprotokollen til lensmannen i Vestre Toten. Statsarkivet i Hamar, SAH/LOV-007/N/Na/L000
  8. Avhør 9.oktober 1945, dokument 35 i landssviksaken, referert tidligere
  9. Velgeren 21.12.1940
  10. Vestre Toten kommune - Protokoll for herredsstyre / herredsting, møte 10.desember 1941
  11. Riksarkivet, "Kjesäterarkivet", forklaring fra flyktning nr 44344
  12. Statsarkivet i Hamar, arkivet til fylkesmannen i Oppland, serie 2 Då L2360 "Diverse Vestre Toten"
  13. Begge eksempler om prestene er gjengitt i sak 70, 1946 i Agder Lagmannsrett. I mappe Anr 4/45 Arendal i Riksarkivets landssvikarkiv
  14. Petersen på møte i Arendal mai 1944, gjengitt i Lagmannsrettsdommen
  15. Gjengitt i Lagmannsrettens dom, referert tidligere
  16. Lillesands-Posten 09.08.1946
  17. Lagmannsrettens dom, referert tidligere
  18. Høyesterett Lnr 32B, S.nr.540/1946. I mappe Anr 4/45 Arendal i Riksarkivets landssvikarkiv
  19. Justisdepartementets brev 28.september 1953, dokument 120 i landssviksaken, referert tidligere

Kilder og litteratur

Arkivmateriale

  • Riksarkivet, landssvikarkivet Anr 4/45 Arendal politikammer
  • Riksarkivet, "Kjesäterarkivet"
  • Statsarkivet i Hamar, FYO-002 Då Fylkesmannen i Oppland
  • Statsarkivet i Hamar, LOV-007 Na Lensmannen i Vestre Toten
  • Vestre Toten kommune, Protokoll for herredsstyre / herredsting

Offentlige nettsteder

Aviser

  • Aftenposten 1954 og 1989
  • Lillesands-Posten 1946
  • Tiden (Arendal) 1946
  • Velgeren (Gjøvik) 1940

Eksterne lenker

Wikipedia: artikkel Hans Henrik Petersen