Harerug i Østfold
Harerug Bistorta vivipara L, er i Østfold en spontan, mindre vanlig art knyttet hovedsakelig til åpent, småskalig kulturlandskap med østlig utbredelse. Arten har vært i tilbakegang gjennom mesteparten av 1900-tallet.
Forekomst og utbredelse
Harerug er spontan og mindre vanlig art med en østlig utbredelse i Østfold[1][2]. Den finnes mest hyppig i det marginale jordbrukslandskapet som småplasser i skoglandskapet.
Arten er lett å bestemme og har hatt oppmerksomhet de siste ti årene og har vært en yndet art å samle til herbarier etter år 2000 og rapportere til Artsobservasjoner fra 2008. Trolig vil en mer intensiv kartlegging vise at vi har mer av den spesielt innover i Østfold. Det vil trolig forsterke forskjeller i utbredelsen mellom ytre strøk, hvor den knapt nok finnes, og øst i Østfold.
Økologi
I Østfold er harerug knyttet til eldre kulturlandskap som ikke er for basefattig. Den står ofte igjen i gjengroingsområder, langs veier i skogslandskapet, i marginale ofte gjengroende kulturlandskapsområder.
Oppdagelseshistorikk
Harerug er først omtalt av Jacob Nicolai Wilse (1779)[3]hvor han skriver «Polygonum viviparum, Raape-Græs, en Smuk urt og så liden som den er kand dog tiene meer end mangen stor». Arten ble også funnet av Christen Smith på Hvaler i 1807 (Dahl 1895:90)[4]. Det eldste daterte belegget er samlet av Nordal Wille i 1879 fra Hobøl[5]. Imidlertid kan Johan Fredrik Hochs (1840–1910) udaterte belegg fra Fredrikstad [uten lokalitet] være eldre enn Willes innsamling.
Utviklingstrekk, endringer i tid og rom
Robert Collett (1868)[6] omtaler harerug som vanlig på Hvaler med informasjon fra hhv. Mathias N. Blytt i 1827 og Hans Christian Printz i 1842. Kristian Andreassen (1964)[7] skriver at den er spredt med på alle kanter av Rakkestad før sammenslåingen med Degernes. Øivind Johansen (1981:46)[8] omtaler arten som sjelden i Onsøy uten å nevne lokaliteter. Ole Jørgen Hanssen (1982)[9] nevner den ikke fra Kråkerøy. I forbindelse med rødlisten av 2015 og 2021 ble harerug vurdert som livskraftig, men sier samtidig «Arten er i tilbakegang og har dels forsvunnet fra låglandsstrøk i Sørøst-Norge …». Hvis vi antar at Colletts (1868) observasjoner på Hvaler[6] kan overføres til andre kyststrøk av Østfold så må vi anta at den var langt vanligere tidligere og kanskje vidt utbredt på midten av 1800-tallet. Den samme trenden har man sett i nabolandskapet i sør, Bohuslän (Blomgren et al. 2011)[10]. Kommer vi til 1950 så var nok situasjonen en helt annen da harerug omtales som meget sjelden i Onsøy (jfr. Johansen 1981:46)[8]. Den har da gått sterkt tilbake i kystområdene og er i dag sjelden utenfor Raet, og de fleste funn her er av eldre dato. Den har nok også gått tilbake i det øvrige av fylket uten at vi kan tallfeste dette. Den betydelige tilbakegangen skyldes at småskalig og husdyrbasert landbruk er overtatt av åkerlandbruk med påfølgende gjengroing og/eller tilplanting av tidligere beiteareal, samt at areal av kantsoner som åker/skog, vei/åker, åkerholmer og andre restarealer blir mindre.
Forvaltningsstatus
Arten regnes som spontan og livskraftig (LC) i Norge pr. 2021[11]. Ut fra overstående bestandsutvikling i Østfold og i Bohuslän (Blomgren et al. 2011)[10] kan det være aktuelt å gi den en regional status som nær truet (NT) i Østfold pr. 2022. Men det kan godt hende at den største tilbakegangen allerede har skjedd, og har flatet ut på 2000-tallet.
Naturlig nok har ikke Østfold nasjonalt ansvar for en art som har sitt optimum i subalpine områder. Harerug er funnet i færre enn 2 % av km-rutene den er registrert i Norge.
Historisk bruk
Harerug regnes i store deler av landet som en spiselig plante. Yngleknopper og røtter ble da brukt. Men Ove Arbo Høeg (1974) har ingen dokumentasjon om bruk av planten i Østfold[12]. Det kan jo også tyde på at den ikke var vanlig nok til å være en nytteplante.
Kilder og litteratur
- ↑ Harerug i Østfold, historisk utbredelse pr. dato. Artskart hos Artsdatabanken.
- ↑ Kart og graf over harerug i Østfold.
- ↑ Wilse, Jacob Nicolai 1779. Physisk, oeconomisk og statistisk Beskrivelse over Spydeberg Præstegjeld og Egn i Aggershuus-Stift udi Norge og i Anledn. deraf adskillelige Afhandlinger og Anmerkninger deels i Norge i Almindelighet, deels dens Østre Kant i Særdeleshet vedkommende. - Schwach, Christiania. [Nytrykk 1920]. Digital versjon i Nettbiblioteket.
- ↑ Dahl, Ove Christian 1895. Breve fra norske botanikere til J.W. Hornemann. - Kristiania og København, 99 s. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Wille, Nordal 1879. Herbarieark av harerug samlet i Hobøl. Digitalt presentert på GBIF.
- ↑ 6,0 6,1 Collett, Robert 1868. Zoologiske botaniske Observationer fra Hvaløerne. - Nyt Magazin for Naturvidenskaberne 15: 1-84. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Andreassen, Kristian 1964. Planteliste fra Rakkestad. - Blyttia 22: 1-24.
- ↑ 8,0 8,1 Johansen, Øivind 1981. Onsøy’s flora. - Østfold-Natur 11: 1-103. Digital versjon i Nettbiblioteket.
- ↑ Hanssen, Ole Jørgen 1982. Kråkerøy’s natur – flora og fauna. - Østfold-Natur 14: 1-104.
- ↑ 10,0 10,1 Blomgren, Evastina, Eva Falk & Birgitta Herloff (red.) 2011. Bohusläns flora. Föreningen Bohusläns flora. - Uddevalla. 731 s.
- ↑ Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24.11.2021). Karplanter: Vurdering av harerug Bistorta vivipara for Norge. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Digital versjon hos Artsdatabanken.
- ↑ Høeg, Ove Arbo 1974. Planter og tradisjon : floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973. Digital versjon på Nettbiblioteket.