Helland østre (Hamarøy gnr. 258)

Helland (lulesamisk: Ájládde)
Havna på Helland. Foto: Isak K. Hassel
Fylke:	Nordland (lulesamisk: Nordlánnda)
Kommune:	Hamarøy (lulesamisk: Hábmer)
Gnr.:	258

Gården Helland østre ligger på sørsida av Hellmofjordens utløp i Tysfjord i Hamarøy kommune. I sør går grensene mot gården Hellmofjord i sørøst, mens Helland vestre ligger ved gårdens nordvestlige grense. I øst går grenseskillet i fjellet mot gården Hillingen i Hamarøy.

Gårdsnavnet Helland kommer trolig fra det gamle Hellir, som er avledet av det forhistoriske Hallr, som betyr stein. Tidligere navn på gården er blant annet Helliland og Stor Helland.

Jordsmonnet på Helland østre består av mineraljord fra is-, skred- og elveavleiringer, delvis på tidligere havbunn. Agrar aktivitet opp gjennom historia har etterlatt seg sterke lag med mer organisk jord. Gården har derfor alt fra lav til meget høy bonitet.

Helland i de eldste tider

Gården Helland, som ligger på vestsida av Hellmofjordens innløp, er en av del eldste samiske bosetningene i Tysfjord. Fjordsamene, som tidligere hadde drevet fangst på villrein, kan ha begynt å slå seg ned som gårdbrukere og fiskere allerede fra slutten av 1200-tallet. Etablering av gårdsdrifta på Helland hang trolig sammen med mulighetene for å kombinere husdyrhold, fiske og ressursutnytting i Hellemofjorden og på høyfjellet. Fram mot 1600-tallet ekspanderte denne bosettinga, og i 1559 var Helland den gården i Tysfjord hvor flest familier var bosatt, med i alt åtte skattebetalere.

De første gode beskrivelsene av gårdsdrifta i ”Store Helland” dukker opp fra midten av 1600-tallet. I 1667 var Stor Helland, med Nees, i Hellemofjorden å regne for ei finnejord og rydning. Gården hadde i alt seks oppsittere; Einar Guttormsen, Peder Poulsen, Peder Amundsen, Guldbrand Suensen, Peder Hendrichsen og Peder Pedersen, som til sammen kunne så 6 tønner korn, og holdt 11 kyr, 6 kalver, 30 sauer, 19 geiter og 2 hester. Gården hadde tålelig god åkerjord og noe tømmerskog, men terrenget langs fjorden innbød i utgangspunktet ikke til fedrift. Landskylda i Store Helland ble derfor satt til 2 våg. Grensa mellom Lille Helland og Store Helland gikk ved en bekk. Selv om de to gårdene nå var atskilte, var utmarka felles.

I årene fram mot 1700 er det hovedsakelig sjøfinneskattemanntallet som redegjør for bosetting og brukere på Helland. Fra 1697 vet vi blant annet at Paul Pedersen, Peder Hendrichsen og Paul Rasmussen betalte 6 mark og 1 skilling hver for de bygslede brukene.

1700-tallet

Til tross for at gården hadde den klart største bosetningen i Tysfjord ved midten av 1500-tallet, endret forholdene på Helland seg kontinuerlig gjennom de neste 150 årene. Dette lar seg beskrive av to kilder fra 1720-årene. Futeregnskapet for 1720 oppgir at Stor-Helland ble drevet av Lars Pedersen, Ole Osmundsen, Ole Ellefsen og Olle Olsen. Av de fire var det bare de to sistnevnte som var i stand til å betale skatt. Dette er trolig også den viktigste årsaken til utskiftinga av oppsitterne, for ved matrikuleringa av Tysfjord-gårdene i 1723 hadde plassen 3 skattebetalende oppsittere; Olle Olsen med 1 pund og 12 skilling, Sjur med 1 pund, og Olle Clemetsen med 1 pund og 12 skilling. Ettersom de samiske eierne hadde klart å beholde sine finneodelprivilegier var Store Helland fremdeles å regne for ei finnerydning. De tre oppsitterne drev gården på sjøsamisk vis, hvor husdyrhold, med 8 kyr, 2 kalver, 18 sauer og en hest, ble kombinert med korn- og potetdyrking og fiske i fjorden. På bakgrunn av brukernes sviktende evne til å betale skatt, får vi en forståelse av at dette jordbruket fremdeles var beregnet på selvkost, og ikke salg.

I løpet av 1730-tallet skjedde det store omveltninger i den tradisjonelle samiske brukerstrukturen på Helland. Det hele ble initiert av at Olle Clemetsens gårdsdrift opphørte, noe som etterlot seg et vakuum. I 1735 ble hans part utlyst på tinget som øde finnejord. I 1737 ble eiendommen utlyst for andre gang. Da det ikke meldte seg nye bygselsmenn ble seddelen på ½ våg i Store Helland gitt til Gunder Olsen. Dermed falt de gamle finneodelsprivilegiene bort. Etter denne tid måtte brukerne på Helland betale skatt til kongen på lik linje med de andre bumennene i Tysfjord. En indikasjon på dette er sjøfinneskattemanntallet fra 1740, hvor Store Helland ikke blir nevnt. Fornorskinga av eiendomsforholdene la i sin tur grunnlaget for statens salg av eiendommene. I manntallet for Lødingen fra 1763 blir det opplyst at ”Indre Helland” besto av to bruk, hvor Anders Olsen, kona, og dattera Inger drev det ene, mens Sivart Hansen, kona og tjenestejenta Lucia Larsdatter drev det andre bruket. Fra 1776 ble de to bruksenhetene under Helland østre oppført som lnr. 228 og lnr. 229. Den første av disse ble solgt til Ole Andersen, som 27. september 1797 mottok kongeskjøte på eiendommen for 40 riksdaler.

1800-tallet

Ved inngangen til den 19. århundret var det bosatt tre familier, med i alt 24 personer på Helland østre. Brukerne var hovedsakelig samiske gårdbrukere, men selveier Ole Andersen hadde også virke som lærer. I arbeidet med matrikkelen for 1802 ble Store Helland oppført med 1 våg i skyld og 2 oppsittere. Sett bort fra de brukbare kornavlingene hadde ikke gården noen videre herligheter, og verdien ble derfor satt til 100 riksdaler. Vi kan merke oss at ½ våg i gården ble overtatt av Ole Andersen fem år tidligere for 40 riksdaler. Takseringa ved matrikkelforarbeidet i 1802 kan derfor tolkes på tre ulike måter; 1) Ole Andersen fikk kjøpe gården i 1797 til en rimelig penge. 2) Gårdens verdi hadde økt pga brukernes opparbeiding av eiendommen. 3) Statens skatteinnkrevere skattla de samiske bøndene for hardt.

Forhandlingsprotokollen, etter lov av 17. august 1818, oppga Ole Andersen og Ole Nielsen som oppsittere på Store Helland. Etter salget av den ene parten i gården besto den 1 våg store eiendommen nå av både statens og selveiergods. Om gårdsdrifta ble det notert en utsæd på 1 tønne rug, og 4 tønner bygg som begge ga 3 fold. Det ble i tillegg holdt 2 hester, 6 kyr, 2 kalver og 24 småfe på gården. Jordbunnen var sandaktig og tørr, mens utmarksbeitet var dårlig. Skogen hadde alltid vært viktig i Helland, og i 1818 var lnr. 228 og 229 selvforsynt med brensel og delvis med materialer til husreparasjoner. Fjellet var også viktig med tanke på de viktige ressursene som kunne høstes her. Forhandlingsprotokollen fra 1818 forteller ingenting om de sjøsamiske tradisjonene med å sanke sennegress og syregress, men det blir oppgitt at det på Store Helland ble produsert 1 tønne multegrøt. Da fiskeriene rundt Helland var å regne for alminnelige ble gården gitt proporsjonstallet 11. Bare Hellemofjord var å regne for mer fruktbar.

HELLAND ØSTRE

• Gnr. 58 Bnr. 1
• med 2,58 mark i skyld
• Matr.nr. 139 L.nr. 228
• med 3 ort 18 skilling i skyld
• Gammel skyld 1 pund og 12 mark

Gårdshistorie for Helland østre

Lnr. 228 Helland østre ble skilt ut som eget bruk i 1776. Etter en fornorskings-prosess, som startet med bortfallet av de samiske rettighetene i 1737, ble den statseide jorda solgt til Ole Andersen i 1797. Ole, som ble født i 1757, var sønn av tidligere oppsittere Anders Olsen f. ca.1727, og Karen Sørensdatter f. ca. 1721. I 1793 giftet han seg med Inger Caspersdatter f. 1766. Inger og Ole fikk i løpet av de neste årene barna; Anders f. 1794, Caspar f. ca. 1796, Peder f. 1800 og Inger Maria f. 1803. Bare dager etter datterens fødsel gikk Inger bort, trolig på grunn av komplikasjoner etter fødselen. Enkemannen Ole Andersen satt dermed tilbake med ansvaret for både gården og de fire barna.

Året etter Inger Caspersdatters bortgang giftet Ole Andersen seg på nytt, denne gang med Mette Sofie Jacobsdatter fra Bogen, f. 1782. I løpet av tida på Helland fikk de barna; Johannes f. 1806, Caren Maria f. 1809, Alethe f. 1813, og Mette Sophie f. 1816. Av mangelen på kilder er innsikta i familiens daglige liv på gården begrenset, og de nærmeste tiårene er det bare ”Norges matrikkel” fra 1838 som henviser til at Ole Andersen var oppsitter på det 3 ort og 18 skilling store bruket.

Eierskifte og oppdeling

Ole Andersen drev lnr. 228 Helland østre sammen med Mette Jacobsdatter fram til sin død i 1846. 17. september samme år ble det foretatt ei skylddelingsforretning over eiendommen, hvor lnr. 228b ble skilt ut med 1 ort og 21 skilling i skyld. Bakgrunnen for skylddelinga var skifteoppgjøret etter Ole, hvor lnr. 228 ble skilt mellom barna fra hans første og andre ekteskap. Kasper og Anders Olsen ble selveiere på lnr. 228b, mens Mette Sophie fortsatte drifta på lnr. 228a sammen med de eldste barna.

Etter hvert som døtrene giftet seg og bosatte seg i Sørfjorden og på Haukøy, fikk sønnen Johannes stadig mer av ansvaret for drifta. Fra 30. september 1860 bygslet han, sammen med kona Margrethe Pedersdatter, bruket fra sin mor. Herreds-beskrivelsen fra 1863 forteller at de to hadde 18 ½ mål åker og dyrket eng, og 3 mål var naturlig england. I tillegg til slått i innmarka kunne familien sanke 3 lass høy i utmarka. Høydyrkinga ga rom for å holde 1 hest, 2 kyr og 15 småfe. I tillegg til å skaffe fôr til husdyrene ble jorda brukt til dyrking av 1 tønne korn og 2 ½ tønne potet, som ga henholdsvis 5 og 8 fold. Skogen var en viktig ressurs for Johannes og Margrethe. Her kunne de skaffe seg det de trengte av fyringsved, samt at noe tømmer kunne brukes til materialer. Den ble derfor anslått til en verdi av 12 ½ spesidaler.

Fem år senere hadde Margrethe og Johannes fått seks barn sammen. Etter at to av barnas bortgang, og eldste gjenlevende datter Mette Sophia var gift og bosatt på Hulløy, drev de to lnr. 228a Helland østre sammen med sønnen Ole Andreas f. 1840, og døtrene Bereth Maria f. 1845, og Johanna Margrethe f. 1852. Husdyrholdet i 1865 var omtrent som tidligere, med 1 hest, 2 kyr og 8 sauer.

Året før sin død, 15. april 1865, solgte Mette Sophie Jacobsdatter gården. Kjøper ble barnebarnet Ole Andreas Johannesen, som måtte ut med 40 riksdaler for skjøtet. To år senere giftet han seg med Marie Margrethe Kristensdatter f. 1836, som hadde vokst opp på Kjårnes.

1870- til 1900

Etter ekteskapsinngåelsen bosatte Ole Johannesen og Marie Kristensdatter seg på Helland østre. 7. juli 1873 ble lnr. 228a/2 b/2 Vestfjellet skilt ut fra lnr. 228a med 4 skilling i skyld. Her skulle Her ble Erik Larsen Hauge eier og bruker.

Ved folketellinga i 1875 hadde de fått en ungeflokk på tre barn. Sammen med dem bodde også Oles foreldre, Johannes og Margrethe. Familien livnærte seg av en kombinasjon av fiske og jordbruk. Mens Ole drev fiske på heimsjøen og i Lofoten hadde Marie ansvaret for 1 hest, 1 ku, 6 sauer og 1 gris. På åkerlandet ble det sådd 1 tønne bygg og 4 tønner poteter. Drifta fortsatte på samme sedvanlige vis fram til 14. juli 1885, da lnr. 228 a/1 b Pålsommerset ble skilt ut med 7 skilling i skyld. Lnr. 228b lå dermed tilbake med 1 ort og 10 skilling i skyld. 15. oktober 1885 ble det utskilte bruket solgt til Nils Johnsen for 500,- kr.

1900-tallet

Ole Andreas Johannesen satt som eier av Helland østre fram til 12. september 1898, da sønnene Johan og Hans Olsen overtok bruket for 600,- kr. I de første årtiene av det 20. århundret ser det ut til at Johan overlot drifta av gården til broren Hans Olsen. I 1900 drev Hans Albert bnr. 1 sammen med kona Gerharda Andersdatter, hvor husdyrhold og korn- og potetdyrking ser ut til å ha vært den viktigste næringsveien.

Den nyeste tid

21. november 1910 startet en ny æra på Helland, da bnr. 7 Fredly ble skilt ut fra bnr. 1, 4 og 5 med totalt 0,07 mark i skyld. Drifta på Fredly ble viktig for lokalsamfunnets utvikling i den nyere tid, hvor blant annet kommunikasjonen utover i fjorden mot Drag sto sentralt.

7. mai 1925 ble Helland østre videre oppdelt ved at bnr. 12 Myrstad ble skilt ut med 0,07 mark i skyld.

1930-tallet brakte med seg nyvinninger også til Helland. Hans og Gerharda Olsen fikk blant annet oppleve at Telegrafverket satt opp linja si over eiendommen deres.

Brødrene Hans og Johan Olsen forble eiere av gården i fellesskap fram til 8. august 1939, da Hans overtok den siste ½ av eiendommen fra sin bror for 300,- kr. Matrikkelutkastet for 1950 oppgir at Hans Olsen fremdeles var bruker av gården dette året, mens pantebøkene forteller at sønnen Olav Olsen overtok skjøtet på eiendommen for 1000,- kr året etter. Siden 1976 har Olavs sønn, Arild Olsen f. 1946 vært eier av gnr. 58, bnr. 1 Helland østre.

PÅLSOMMERSET SVENJUNNJÁ

• Gnr. 58 Bnr. 2
• med 0,38 mark i skyld
• Matr.nr. 139 L.nr. 228 a/1 b/1 b
• med 14 skilling i skyld

Bnr. 2 Badjegoahte i Pålsommerset/Svenjunnjá ble skilt ut fra bnr. 1 og 4 den 14. juli 1885. 15. oktober samme høst solgte Ole Andersen og Ole Johannesen sine tidligere gårdparter til Nils Johnsen Njallak (registrert Njallak, men det korrekte navnet er Nálak), f. 1857, for 500,- kr. Nils Johnsen Nálak ble født i 22.05.1857, og ble døpt i Tysfjord den 28.06.1857. Samtlige av hans faddere var tysfjerdinger. Nils Johnsen Nálak og hans far Jova Nilsen Nálak var reindriftssamer og om dem skriver F.Hultblad følgende: "Hade minst 1000 renar i sin hjord, vilken 8. juli 1860 liksom hans kåta befann sig uppe på fjället, ovan trädgränsen, 3/4 mil från Vaisaluokta." Nils Johnsen Nálak avvikler reindriften og kjøper Bnr. 2 Pålsommarset/Svenjunnjá. Før overtakelsen av gården var han bosatt i Sis-Vássjá/Vasja sammen med kona Kirsten Pedersdatter Sliedda f. 1853. Mellom 1881 og 1891 fikk ”Risten”, som hun til daglig ble kalt, og Nils seks barn; Kristine f. 1881, Ellen f. 1884, John f. 1887, Anna Kathrina f. 1889, og Siri f. 1891. Folketellinga for 1900 beretter at Pålsommerset /Svenjunnjá hadde to bruk, hvor vi i tillegg til Kirsten og Nils finner strandsitterne John Johnsen, kona Karen Paulsdatter og sønnene Paul og John. Familien livnærte seg hovedsakelig av Johns arbeid på havet, mens de ellers måtte forsøke å skaffe seg ekstraarbeid hist og her. Nils Johnsen Nálak drev nå skogsdrift på Pålsommarset/Svenjunnjá og solgte ved. Han drev skogsdrift i Råggejávrre (Nálakvatn på norsk) på Pålsommarsetfjellet/Svenjunjváren. Der hadde han en gamme og hestestall. Et annet stedsnavn på Pålsommersetfjellet/Svenjunjváren kan også vitne om skogsdriften som han drev, og det er stedet Tjåsskatjuoladahka som ligger ovenfor Luobbara. Tjåsskåtjuoladahka betyr ‘et sted der det hugges tømmer’. Tømmeret fraktet han ned til Svartdalen i Hamarøy, og solgte, der det tidligere var et sagbruk. Nils Johnsen Nálak døde 20.07.1906 på Svenjunnjá-Pålsommerset av tarmslyng. Det var visst et plutselig dødsfall, han ble bare 49 år gammel.

Etter Nils Johnsen Njallaks bortgang i 1906, overtok enka Kristine Pedersdatter Sliedda drifta på bnr. 2. Ved folketellinga i 1910 drev hun gården sammen med døtrene Kristine f. 1882, Ellen f. 1884 og Ane f. 1883, mens sønnen, John f. 1886, ble betegnet som en ”krøpling”, og var derfor sengeliggende. Om familieforholdene skriver søster Olivia Ugland i boka "'Der Herren bereder vei'" (Kvinnelig Misjonsarbeideres arbeid i Tysfjord.  «Nå var den flinke sønnen hennes blitt liggende i en langvarig sykdom kort etter mannens plutselige død, og det var ikke så lett å greie seg. Moren selv var svakelig, men døtrene var flinke og strevsomme. De drev gårdsbruket som etter forholdene ikke var så ganske lite. Blant annet drev de favneved ut av skogen sin som de solgte, og all omsorgen samlet seg om den kjære moren og den stakkars syke broren». Reindriften var avviklet, men familien hadde likevel sytingsrein. Yngste datteren Ane Nilsen Nálak Paalsommerset hadde 5 sytingsrein i 1917. Sytingsreinene hadde hun hos reineier John Johnsen, Langaas. Barnebarnet til Nils Johnsen Nálak, Nils Karl Andreas Johnsen (Nálak Aira) (1917-1981) hadde også sitt eget reinmerke. Kilde: Lappefogden i Nordlands arkiver.

I løpet av 1920-tallet ble bnr. 2 Pålsommerset først solgt til John Peder Paulsen Aira og kona Elen Paulsen Nálak, gift Aira (datter av Nils Johnsen Nálak og Kristine Pedersdatter Sliedda). Etter deres bortgang ble skjøtet solgt til sønnene John Nicolai og Nils Karl Andreas Johnsen (Nálak Aira) den 1. august 1925 for 1000,- kr. Brødrene drev gården sammen fram mot 2. Verdenskrig, da Pålsommerset/Svenjunnjá ble beslaglagt av Statspolitiet i Tromsø, 13. januar 1944. Ved krigens slutt ble eiendommen tilbakeført til brødrene. Gårdsdriften ble reetablert fra mai 1945, og drevet av John Nicolai Johnsen og hans kone Karen Nilsen Gállok (gift Johnsen). De drev småbruket bestående av hest, ku, geiter, sauer og høns. I tillegg solgte John favneved bl.a til Lofoten, og drev fiske/lofofiske i et sambruk med sine svigerbrødre. I tillegg sanket de bær som ble solgt (moltebær og tyttebær). I 1959 ble småbruket nedlagt, og flyttet til Ness/Njássje ved Storå. Men familien fortsatte å bruke eiendommen i Pålsommarset/Svenjunnjá. Bl.a fortsatte de å sanke bær som de solgte, og til eget bruk, og uttak av trevirke til eget bruk. Eiendommen er i dag et viktig samlingspunkt for familien, og barndomshjemmet til de fleste av dagens eiere. Siden 1982 har enken etter John Nicolai Johnsen, Karen Johnsen i Kjøpsvik og Liv-Herdis Paulsen på Drag (datter av Nils Johnsen) vært eiere av den 0,37 mark store eiendommen på Helland fram til 2009. Siden 2009 er Liv-Herdis Paulsen, Normann Johnsen, Ella Nilsen, Kitty Aira, Kyrill Aira, Sigmund Johnsen, Harrieth Aira, Siri Wernberg og Jo Inge Wernberg oppført som eiere av Gnr. 258 Bnr. 2.

VESTFJELLET

• Gnr. 58 Bnr. 3
• med 0,20 mark i skyld
• Matr.nr. 139 L.nr. 228 a/2 b/2
• med 14 skilling i skyld

Etter salget av eiendommen i 1869, ble bnr. 3 Vestfjellet skilt ut fra lnr. 228a og 228b den 7. juli 1873. Eierne av de nærliggende brukene, Ole Johannesen og Anders og Casper Olsen hadde da overført deler av gårdpartene sine til Erik Larsen Hauge for 38 spesidaler. Erik ble ikke boende på Helland, men bygslet gården videre. I 1875 ble Vestfjellet bygslet av Peder Kristian Beyer Larsen f. 1841, og kona Bergitte Kristensdatter f. 1844. I løpet av tida på Helland fikk de 9 barn sammen. Familien livnærte seg av fiske og jordbruk. Mens Peder hadde hoved-virket sitt med fiske på heimsjøen og i Lofoten, sørget Bergitte for å passe buskapen. Denne besto vanligvis av 1 ku, 10 sauer og 1 gris. I tillegg var de begge aktive i slåttonna, og i korn- og potethøstinga. Familien drev Vestfjellet fram til slutten av 1890-tallet.

Etter at Peder og Bergitte forlot plassen, lå bnr. 3 uten brukere fram til starten av 1900-tallet. Fra 1907 forteller ”Norges matrikkel” at Johan Mathisen Korsvik bygslet gården til gressleie. 5. mai 1921 fikk nevnte Mathisen og Sigurd Johansen kjøpe eiendommen fra Hanna Nilsen for 300,- kr. Eiendommen ble drevet som tilleggsjord fram til 25. mai 1934, da Johan Mathisen solgte ½ av bnr. 3 til Ingeborg Hansen, og Thora og Sara Johnsen for 250,- kr. I årene før 2. Verdenskrig ble drifta overdratt til Hans Mathisen, som 27. oktober 1953 overtok skjøtet, etter auksjon, for 3000,- kr.

Fra 1966 til 1997 skiftet bnr. 3 Vestfjellet eiere. I 2009 sto Selma Åberg, Odd Mathisen, Hans Mathisen, Nelly Bylund, Rolf A. Berg, Kjell I. Berg og Harald Berg oppført som eiere av det 0,20 mark store bruket på Helland.

HELLAND ØSTRE

• Gnr. 58 Bnr. 4
• med 1,39 mark i skyld
• Matr.nr. 139 L.nr. 228b
• med 1 ort og 21 skilling i skyld

Lnr. 228b ble skilt ut fra lnr. 228 [bnr. 1] ved ei skylddelingsforretning avholdt 18. juli 1846. Anders og Kasper Olsen, sønnene og arvingene etter tidligere eier Ole Andersen, ble eiere av bruket etter farens bortgang samme vår.

Anders Olsen giftet seg i 1846 med Anne Lisabeth Josefsdatter f. 1820, som hadde vokst opp på gården Sørfjord i Tysfjord. I løpet av tida på Helland fikk paret barna Ole f. 1847, og Joseph f. 1853. Mens Anders giftet seg og stiftet familie, forble broren Kasper ungkar resten av livet, men han drev sin part av gården ved hjelp av tjenestejenta Oline Samuelsdatter f. ca 1808. Fra herredsbeskrivelsen over Lødingen fra 1863 får vi vite at lnr. 228b besto av 18 ½ mål åker og dyrket eng, og 3 mål var naturlig england. I tillegg til slått i innmarka kunne Anders og Kasper sanke 3 lass høy i utmarka. Høydyrkinga ga rom for å holde 1 hest, 2 kyr og 15 småfe. I tillegg til å skaffe fôr til husdyrene ble jorda brukt til dyrking av 1 tønne korn og 2 ½ tønne potet, som ga henholdsvis 5 og 8 fold. Som for lnr. 228a kunne skogen skaffe brødrene det de trengte av fyringsved, samt at noe tømmer kunne brukes til materialer. Den ble derfor anslått til en verdi av 12 ½ spesidaler.

Folketellinga for 1865 forteller at brødrene på Helland østre, som nå begynte å trekke på årene, samlet holdt 2 kyr og 8 sauer. Det ble også sådd 1 tønne bygg og 3 tønner poteter. I tillegg til de to brødrenes husstander var fiskerne Johannes Johannesen og Hans Larsen bosatt på Helland sammen med familiene sine. For å spe på kosten holdt Johannes og kona Bergitte Olsdatter 5 sauer.

Gården deles

7. juli 1873 ble en part av lnr. 228b, tilsvarende 3 skilling i skatteverdi, skilt ut som en del av bnr. 3 Vestfjellet. Eier av den utskilte gårdparten ble Erik Larsen Hauge.

I 1874 gikk Anders Olsen bort, og overlot dermed drifta av lnr. 228b/1 Helland østre til sønnen Ole Andersen f. 1847. I 1875 drev han gården sammen med kona Jensine Hansdatter f. 1848. De to hadde nå fått sønnene Magnus Johan f. 1872, og Anton Peder f. 1874. I tillegg til barna bodde fremdeles Oles mor, Anne Josefsdatter på Helland. I 1875 holdt familien 2 kyr, 7 sauer og 1 gris, mens korn- og potetdyrking sammen med fiske utgjorde et viktig bidrag til det daglige kostholdet.

Før slutten av århundret skulle bnr. 4 gjennomgå nok en skylddelings-forretning. 14. juli 1885 ble bnr. 2 Pålsommerset skilt ut med 0,07 mark i skyld fra Helland østre. Eier av det nye bruket ble Nils Johnsen Njallak.

1900-tallet

Ole Andersen drev den nå 1 mark store gården fram til 1899. 13. september samme år ble skjøtet på Helland østre solgt til sønnene Johan og Hans Olsen for 600,- kr. Ved folketellinga i 1900 var det like fult Ole Andersen som drev bruket, men nå med hjelp fra kona Jensine Hansdatter og barna Magnus f. 1873, Helmine f. 1883, og Hans f. 1886. På plassen var det også bosatt en fiskerfamilie, som besto av Jørgen Iversen f. 1872, kona Jule Pedersdatter f. 1875, og deres to barn.

Senere samme år solgte Johan og Hans Olsen 0,39 mark av gården sin til Jørgen Iversen for 600,- kr. 7. juni 1912 ble denne skilt ut som bnr. 8 Øvereng.

Mellom 1900 og 1910 ser det ut til at bumennenes driftsmåte befestet seg på Helland. Folketellingene bekrefter dette for bnr. 4, hvor både Ole Andersen og sønnene Magnus og Hans hadde fiske som hovedvirke. Den daglige drifta av gården ble derfor styrt av Jensine og dattera Helmine.

Gårdsdrifta trappes ned

Fra 1910 til 1936 ble driftsarealet på bnr. 4 Helland østre kraftig redusert. Den første skylddelinga kom 21. november 1910, da 0,02 mark av gården ble overført til bnr. 7 Fredly. I 1912 ble som tidligere nevnt ble bnr. 8 Øvereng skilt ut med 0,39 mark. 29. august 1914 ble så bnr. 9 Kråvassteigen skilt ut med 0,06 mark. Siste deling av eiendommen kom den 31. oktober 1936, da bnr. 18 Myrland ble skilt ut med 0,11 mark i skyld.

Bakgrunnen for denne utviklinga har mange forklaringer. Lokalt kan vi se at fiskeriene tok over som ei langt viktigere næring, mens gårdbrukene på Helland ble flere og mindre. Som i resten av Tysfjord opplevde bygda en markant befolkningsvekst fra slutten av 1800-tallet. Denne ble kompensert med at de eksisterende gårdene ble delt opp i mindre bruk. Helland skulle gjennom 1900-tallet også huse mange av dem som forlot gårdene sine lenger inne i Hellemofjorden.

Hans Olsen var eier av bnr. 4 Helland østre gjennom 1950-tallet. Siden 1991 har Arild Olsen på Drag vært eier av den nå 7144 m² store eiendommen. Etter dette eierskiftet ble bruksnavnet endret til Helland.

HELLAND ØSTRE

• Gnr. 58 Bnr. 5
• med 2,23 mark i skyld
• Matr.nr. 139 L.nr. 229
• med 3 ort og 18 skilling i skyld
• Gammel skyld 1 pund og 12 mark.

Lnr. 229 Helland østre var det ene av de to opprinnelige brukene under den gamle statseide gården Store Helland. Etter fornorskinga av eierforholdene fra 1740-tallet, ble gården delt i lnr. 228 og 229 omkring 1776. Selv om lnr. 228 ble solgt til Ole Andersen i 1797, forble lnr. 229 Helland østre kongens eiendom i ytterligere 50 år. I denne perioden ble jorda bygslet vekk til hovedsakelig samiske jordbrukere. På lista over oppsittere finner vi blant annet Hans Sivertsen, Sivert Hansen, og Karl Pedersen.

Helland østre i privat eie

17. desember 1838 mottok Kristen Jensen i Kjøpsvik kongeskjøte på lnr. 228. For dette måtte han betale staten 80 spesidaler og 60 skilling, og måtte svare ei årlig jordavgift tilsvarende 5 skjepper og 1 fjerdekar bygg. Denne privatiseringa av eierforholdene førte trolig ikke til de store endringene på brukersida, ettersom gården fremdeles ble bygslet videre. ”Norges matrikkel” for 1838 forteller at Peder Kristensen og Peder Larsen var brukere av lnr. 229 dette året. Slektsforskningsarbeidet har ikke klart å gjøre rede for hvem de to var.

Etter å ha bygslet bort jorda i noen år, drev Kristen Jensen f. 1809, lnr. 229 sammen med kona Christina Olsdatter f. 1816, som han hadde vært gift med siden 1840. Sammen fikk de barna; Ole Andreas f. 1841, Jensine f. 1842, Bergithe f. 1844, Johan Peter f. 1846, Maria f. 1849, Jens Kristian f. 1851, Hanna Fredrikke f. 1853, Kristen Andreas f. 1855, og Markus f. 1857. Ekteparet Kristen og Christina drev gården sammen med hovedbruket sitt på Helland vestre fram til slutten av 1850-tallet. Heretter ble drifta overført til Peder Olai Kristensen f. 1836, som i 1862 giftet seg med deres datter Jensine. Peder Olai var sønn av Christen Christensen og Pernille Jensdatter i Losvika i Grunnfjorden.

1860- og 1870-tallet

Herredsbeskrivelsen over Lødingen fra 1863 oppgir Peder Kristensen som eneste bruker. Lnr. 229 besto av 34 mål åker og dyrket eng, hvor 6 mål var regnet for dyrkingsland. Dette var tilstrekkelig til at familien slapp å bedrive slåttearbeid i utmarka. Av korn og poteter ble det dyrket 2 og 4 tønner, som ga henholdsvis 4 og 7 fold. I tillegg til at gården hadde mest dyrket land, var husdyrholdet på lnr. 229 også det klart største. I 1863 var besetninga på 1 hest, 4 kyr og 15 sauer. Peder og Jensine hadde ikke bare gårdsdrifta å støtte seg til økonomisk. Skogen som tilhørte Helland østre ga også muligheter for økonomisk inntjening. I herredsbeskrivels-en fra 1863 ble verdien på denne taksert til hele 25 spesidaler.

To år senere ble gården drevet med tilnærmet samme tall som tidligere, men antallet kyr hadde økt fra 4 til 5. Jensine og Peder, som nå hadde fått sønnene Hans f. 1862, og Peder f. 1864, var ikke lenger de eneste brukerne av gården. Under lnr. 229 finner vi nemlig husmannsplassen Pål-sommerset, som var bosatt av 7 samer. Husmann Anders Pedersen og kona Beret Pedersdatter livnærte seg som fiskere og gårdbrukere med 2 kyr, 6 sauer og 30 reinsdyr.

Siste del av 1800-tallet

Peder Olai Kristensen og Jensine Kristensdatter bygslet lnr. 229 fram til 1880. Kristen Jensen på Helland vestre var nå svært redusert, og hadde mistet evnen til å drive gårdbrukene sine. 14. februar 1880 ble derfor skjøtene på lnr. 229 Helland østre, lnr. 230 Helland vestre og lnr. 206 og 207 Lotsvik overført til Kristen Jensens sønner, Kristen A. Jensen og Marcus Jensen for 4000,- kr. Tidligere eier Kristen Jensen gikk bort bare tre måneder etter salget. Bedre gikk det ikke for tidligere bruker Peder Olai Kristensen, som døde bare et drøyt år etter Jensen-brødrenes overtakelse av gården. Fram mot 1900 ble den ene parten i Helland østre overtatt av Kristen Jensen, mens Peder Larsen ble selveier på den andre.

Ut fra de to partene ble bnr. 6 Pålsommerset ytre skilt ut med 0,28 mark i skyld, 26. juli 1896. Eier av bruket ble tidligere husmann Anders Pedersen og hans familie.

1900-tallet

I 1900 besto lnr. 229 Helland østre av i alt fire mindre bruk og to husmannsplasser. Brødrene Kristen og Markus Jensen eide den ene gårdparten, og drev her hvert sitt bruk. Folketellinga for 1900 forteller at brødrene livnærte seg av ei rein gårdsdrift. Det samme gjorde den tredje selveieren Peder Larsen f. 1841, og kona Ane Kaspersdatter f 1850. De to husmannsfamiliene var Hans Pedersen f. 1863, og kona Kristoffa Pedersdatter f. 1873, og Jens Pedersen f. 1871, kona Konstance Simonsdatter f. 1873, og deres fire barn; Rudolf f. 1893, Sandra f. 1895, Agnes f. 1897, og Jensine f. 1899.

I 1910 var de seks husholdningene redusert til to. Peder Larsen drev bnr. 5a sammen med kona Ane Kaspersdatter. De to livnærte seg av å kombinere gårdsdrifta med fiske. I 1910 losjerte også innerstene Anton og Joakime Olsen sammen med sine sju barn hos de to. På bnr. 5b livnærte Kristen Jensen, kona Ingeborg Olsen og deres sju barn seg av gården, fiske og skogdrift. Kristens bror Markus, som nå var enkemann, var bosatt på gården, og hadde virke som snekker.

Videre bruksdelinger

21. november 1910 ble 0,03 mark av bnr. 5 skilt ut til bnr. 7 Fredly, hvor det senere skulle bli drevet både tuberkulosehjem og barnehjem.

Etter Kristen Jensens bortgang i 1913, ble skjøtet på lnr. 229 overført fra enka Ingeborg Olsdatter til sønnene Ludvig Martin f. 1886, og Ole Andreas Sverre Kristensen f. 1890. Brødrene drev gården under felles eie gjennom de neste 15 årene.

1. september 1923 ble bnr. 10 Rødbergteigen skilt ut fra bnr. 10 med 0,10 mark i skyld. Bruker her ble John Johnsen.

Den største bruksdelinga fram mot nyere tid ble gjennomført 30. mai 1927. Ole og Ludvig Kristensen valgte da å dele det 1,82 mark store bruket mellom seg. Bnr. 13 Weiland ble derfor skilt ut med 0,91 mark i skyld og Ludvig Kristensen som eier.

Etter utskiftinga i 1927 drev Ole Kristensen gårdsbruket fram til 1953. 1. august dette året solgte han eiendommen sin til Tor Stuestøl f. 1921, for 15.000,- kr. Siden 1998 har Kai A. Helland, Ann Mette Helland og Lars Eirik Helland vært eiere av bnr. 5 Helland østre.

PÅLSOMMERSET SVENJUNNJÁ

• Gnr. 58 Bnr. 6
• med 0,28 mark i skyld

Bnr. 6 Pålsommerset ble skilt ut fra bnr. 5 den 25. juli 1896. Bruket, som tidligere var en uskyldsatt husmannsplass under Helland østre, hadde siden 1870-tallet vært bebodd av Anders Pedersen. Sammen med Beret Paulsdatter og barna drev familien jordbruk på plassen i kombinasjon med fiske og reindrift. I 1900 hadde Anders lagt om drifta slik at gårdbruket hadde fått hovedprioritet. Ettersom han nå var enkemann, fikk han hjelp til husdyrholdet av døtrene Sigga f. 1855, og Inger f. 1866, mens sønnene Peder f. 1862, og Paul f. 1871, livnærte seg som fiskere.

1. februar 1909 overtok Peder og Paul Andersen skjøtet på Pålsommerset etter sin far. Folketellinga for 1910 beretter videre at de to brødrene fortsatte å livnære seg som fiskere og gårdbrukere. Plassen hadde nå 11 beboere.

Bnr. 6 ble drevet i samme form fram til 17. juli 1925, da bnr. 11 Østvold ble skilt ut med 0,06 mark i skyld og Kristen Andersen som eier. Neste bruksdeling kom i 1941, da bnr. 20 Langvassteigen ble skilt ut med 0,05 mark i skyld. Etter skylddelinga 24. april 1954, hvor bnr. 24 Vestvold ble skilt ut med 0,08 mark i skyld, lå Pålsommerset tilbake med 0,09 mark. I 1950 var gården i Paul Amundsens eie, mens Karen Andersen og Bjørg Andersen har vært eiere av bnr. 6 siden 1991 og 1981.

Andre bruksdelinger

Bnr. 7 Fredly ble skilt ut fra bnr. 1, 4 og 5 den 21. november 1910. To år senere ble skjøtet på de ulike gårdpartene gitt til organisasjonen ”Kvinnelige misjonsarbeidere i Norge” ved diakon Olivia Ugland. Fra 1923 drev Kvinnemisjonen tuberkulosehjem på Helland. 15. desember 1952 ble eiendommen overført til ”Norges finnemisjonsselskap” i Trondheim for 400,- kr. I de påfølgende tiårene ble Fredly benyttet som barnehjem. Matrikkelen for 2009 forteller at Anita P. Olsen på Drag har vært eier av den 0,07 mark store eiendommen på Drag siden 1990. For mer informasjon om drifta av Fredly anbefales det å lese Bjørg Evjens bøker Et sammensatt fellesskap – Tysfjord kommune 1869-1950, og Velferd og mangfold – Tysfjord kommune 1950-2000.

Bnr. 8 Øvereng ble skilt ut fra bnr. 4, med 0,39 mark i skyld, den 7. juni 1912. Eiendommen ble solgt til Alf Jørgensen den 13. mai 1925 for 2000,- kr, men skiftet eier etter en auksjon avholdt 28. september 1928. Her mottok Jentoft Jensen skjøtet på bnr. 8 for 1500,- kr og kår til Julie Iversen. I 1931 og 1949 ble eiendommen skylddelt, hvor bnr. 16 Fagereng ble gitt 0,16 mark i skyld, og bnr. 22 Sletteng ble gitt 0,12 mark i skyld. I matrikkelen for 2009 sto Jørgen Jentoft fremdeles oppført som eier av bnr. 8 Øvereng på Helland.

Bnr. 9 Kråvassteigen ble skilt ut fra bnr. 4, med 0,06 mark i skyld, den 29. august 1914. 5. april 1919 ble skjøtet overført fra Johan og Hans Olsen til Sofus Nilsen og Edvard Grannes for 200,- kr. Matrikkelutkastet for 1950 forteller at de to dette året fremdeles satt med skjøtet. I matrikkelen for 2009 er Sofus Nilsen fremdeles registrert som eier av den ene gårdparten, mens Aminda Olsen på Drag har vært innehaver av den andre parten i eiendommen siden 1990.

Bnr. 10 Rødbergteigen ble skilt ut fra bnr. 5, med 0,10 mark i skyld, den 13. august 1923. Ved skylddelinga var Peder Andersen registrert som eier, men skjøtet ble videresolgt til lensmann Johan Kokaas på auksjon den 29. juni 1930. Han betalte den gang 20,- kr for eiendommen. Samme år solgte lensmannen gården videre til John Johansen for 150,- kr. Matrikkelen for 1950 oppgir samme Johansen som eier av gården. Pr. 2009 var John Johansens arvinger oppført i matrikkelen som Rødbergteigens rettmessige eiere.

Bnr. 11 Østvold ble skilt ut fra bnr. 6, med 0,06 mark i skyld, den 17. juli 1925. Eier ved skylddelinga var Kirsten Andersen. Eiendommen var i hennes eie fram til juni 1940, da bnr. 11 ble solgt til Knut og Anders Andersen for 300,- kr. Siden 1985 har Inge Amundsen, Karen Nilsen og Harald K. Nilsen vært eiere av den 0,06 mark store eiendommen på Helland østre.

Bnr. 12 Myrstad ble skilt ut fra bnr. 1, med 0,07 mark i skyld, 7. mai 1925. 22. februar 1928 ble skjøtet på eiendommen overført fra Hans A. Olsen Helland til Karl Kristensen for 200,- kr. 24. oktober 1936 lot Kristensen 0,01 mark av bruket skilles ut til et tilbygg på nabotomta Fredly, og 7. juli året etter ble bnr. 19 Mollstrand skilt ut med 0,01 mark i skyld. Siste bruksdelinga av eiendommen kom 25. mai 1946, da bnr. 21 Sjøholt ble skilt ut med 0,01 mark i skyld. Karl Kristensen sto oppført som eier av bnr. 12 ved matrikuleringa av Tysfjordgårdene i 1950. Siden 1964 har Fillip Andorsen på Drag vært eier av Myrstad.

Bnr. 13 Weiland ble skilt ut fra bnr. 5, med 0,91 mark i skyld, 30. mai 1927. Gårdparten ble tidligere drevet i fellesskap av brødrene Ludvig og Ole Kristensen, og utgjorde inntil 1927 hovedparten av det gamle lnr. 229. Dette bruket hadde tradisjoner så langt tilbake som til slutten av 1700-tallet. 24. januar 1949 ble eiendommen solgt til Leif Helland for 3000,- kr. Siden 1989 har Thorstein Helland i Sauda vært eier av den 0,91 mark store eiendommen i Helland østre.

Delinger etter 1930

Mellom 1930 og 2000 ble gnr. 58, bnr 14 til 75 skilt ut i tur og orden. Brukene hovedsakelig vært hustomter på 0,01 mark og mindre. Unntakene er bnr. 14 Nygård, som ble skilt ut med 0,13 mark i skyld i 1931, bnr. 18 Myrland, som ble skilt ut med 0,11 mark i skyld i 1936 og bnr. 22 Sletteng, som ble skilt ut med 0,12 mark i skyld i 1949. Bruksdelingene dannet grunnlaget for at Helland østre utviklet seg til ei bygd i etterkrigstida. Med utflyttinga fra de indre fjordene i samme periode, ble tendensen forsterket. Siden det demografiske toppunktet på 1980-tallet, har eierne av Hellend østre, i stor grad, bosatt seg på Drag.

Eksterne lenker

• Stadnamn i Nordland
• Helland (Tysfjord) - Wikipedia

Fotnoter

Helland østre (Hamarøy gnr. 258) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen