Østre Helland (Hamarøy gnr. 258)
| Østre Helland (lulesamisk: Ájládde) | |
|---|---|
| |
| Havna på Helland. Foto: Isak K. Hassel
| |
| Fylke: | Nordland (lulesamisk: Nordlánnda) |
| Kommune: | Hamarøy (lulesamisk: Hábmer) |
| Gnr.: | 258 |
Østre Helland (gnr. 258) er en gård som ligger på sørsida av Hellmofjordens utløp i Tysfjord i Hamarøy kommune. I sør går grensene mot gården Hellmofjord i sørøst, mens Vestre Helland ligger ved gårdens nordvestlige grense. I øst går grenseskillet i fjellet mot gården Hillingen i Hamarøy.
Gårdsnavnet Helland kommer trolig fra det gamle Hellir, som er avledet av det forhistoriske Hallr, som betyr stein[1]. Tidligere navn på gården er blant annet Helliland og Stor Helland.
Jordsmonnet på Helland østre består av mineraljord fra is-, skred- og elveavleiringer, delvis på tidligere havbunn. Agrar aktivitet opp gjennom historia har etterlatt seg sterke lag med mer organisk jord. Gården har derfor alt fra lav til meget høy bonitet.
Helland i de eldste tider
Gården Helland, som ligger på vestsida av Hellmofjordens innløp, er en av del eldste samiske bosetningene i Tysfjord. Fjordsamene, som tidligere hadde drevet fangst på villrein, kan ha begynt å slå seg ned som gårdbrukere og fiskere allerede fra slutten av 1200-tallet[2]. Etablering av gårdsdrifta på Helland hang trolig sammen med mulighetene for å kombinere husdyrhold, fiske og ressursutnytting i Hellemofjorden og på høyfjellet. Fram mot 1600-tallet ekspanderte denne bosettinga, og i 1559 var Helland den gården i Tysfjord hvor flest familier var bosatt, med i alt åtte skattebetalere[3].
De første gode beskrivelsene av gårdsdrifta i ”Store Helland” dukker opp fra midten av 1600-tallet. I 1667 var Stor Helland, med Nees, i Hellemofjorden å regne for ei finnejord og rydning. Gården hadde i alt seks oppsittere; Einar Guttormsen, Peder Poulsen, Peder Amundsen, Guldbrand Suensen, Peder Hendrichsen og Peder Pedersen, som til sammen kunne så 6 tønner korn, og holdt 11 kyr, 6 kalver, 30 sauer, 19 geiter og 2 hester. Gården hadde tålelig god åkerjord og noe tømmerskog, men terrenget langs fjorden innbød i utgangspunktet ikke til fedrift. Landskylda i Store Helland ble derfor satt til 2 våg. Grensa mellom Lille Helland og Store Helland gikk ved en bekk. Selv om de to gårdene nå var atskilte, var utmarka felles[4].
I årene fram mot 1700 er det hovedsakelig sjøfinneskattemanntallet som redegjør for bosetting og brukere på Helland. Fra 1697 vet vi blant annet at Paul Pedersen, Peder Hendrichsen og Paul Rasmussen betalte 6 mark og 1 skilling hver for de bygslede brukene.
1700-tallet
Til tross for at gården hadde den klart største bosetningen i Tysfjord ved midten av 1500-tallet, endret forholdene på Helland seg kontinuerlig gjennom de neste 150 årene. Dette lar seg beskrive av to kilder fra 1720-årene. Futeregnskapet for 1720 oppgir at Stor-Helland ble drevet av Lars Pedersen, Ole Osmundsen, Ole Ellefsen og Olle Olsen. Av de fire var det bare de to sistnevnte som var i stand til å betale skatt. Dette er trolig også den viktigste årsaken til utskiftinga av oppsitterne, for ved matrikuleringa av Tysfjord-gårdene i 1723 hadde plassen 3 skattebetalende oppsittere; Olle Olsen med 1 pund og 12 skilling, Sjur med 1 pund, og Olle Clemetsen med 1 pund og 12 skilling. Ettersom de samiske eierne hadde klart å beholde sine finneodelprivilegier var Store Helland fremdeles å regne for ei finnerydning. De tre oppsitterne drev gården på sjøsamisk vis, hvor husdyrhold, med 8 kyr, 2 kalver, 18 sauer og en hest, ble kombinert med korn- og potetdyrking og fiske i fjorden. På bakgrunn av brukernes sviktende evne til å betale skatt, får vi en forståelse av at dette jordbruket fremdeles var beregnet på selvkost, og ikke salg.
I løpet av 1730-tallet skjedde det store omveltninger i den tradisjonelle samiske brukerstrukturen på Helland. Det hele ble initiert av at Olle Clemetsens gårdsdrift opphørte, noe som etterlot seg et vakuum. I 1735 ble hans part utlyst på tinget som øde finnejord. I 1737 ble eiendommen utlyst for andre gang. Da det ikke meldte seg nye bygselsmenn ble seddelen på ½ våg i Store Helland gitt til Gunder Olsen. Dermed falt de gamle finneodelsprivilegiene bort. Etter denne tid måtte brukerne på Helland betale skatt til kongen på lik linje med de andre bumennene i Tysfjord. En indikasjon på dette er sjøfinneskattemanntallet fra 1740, hvor Store Helland ikke blir nevnt. Fornorskinga av eiendomsforholdene la i sin tur grunnlaget for statens salg av eiendommene. I manntallet for Lødingen fra 1763 blir det opplyst at ”Indre Helland” besto av to bruk, hvor Anders Olsen, kona, og dattera Inger drev det ene, mens Sivart Hansen, kona og tjenestejenta Lucia Larsdatter drev det andre bruket. Fra 1776 ble de to bruksenhetene under Østre Helland oppført som lnr. 228 og lnr. 229. Den første av disse ble solgt til Ole Andersen, som 27. september 1797 mottok kongeskjøte på eiendommen for 40 riksdaler.
1800-tallet
Ved inngangen til den 19. århundret var det bosatt tre familier, med i alt 24 personer på Østre Helland. Brukerne var hovedsakelig samiske gårdbrukere, men selveier Ole Andersen hadde også virke som lærer. I arbeidet med matrikkelen for 1802 ble Store Helland oppført med 1 våg i skyld og 2 oppsittere. Sett bort fra de brukbare kornavlingene hadde ikke gården noen videre herligheter, og verdien ble derfor satt til 100 riksdaler. Vi kan merke oss at ½ våg i gården ble overtatt av Ole Andersen fem år tidligere for 40 riksdaler. Takseringa ved matrikkelforarbeidet i 1802 kan derfor tolkes på tre ulike måter; 1) Ole Andersen fikk kjøpe gården i 1797 til en rimelig penge. 2) Gårdens verdi hadde økt pga brukernes opparbeiding av eiendommen. 3) Statens skatteinnkrevere skattla de samiske bøndene for hardt.
Forhandlingsprotokollen, etter lov av 17. august 1818, oppga Ole Andersen og Ole Nielsen som oppsittere på Store Helland. Etter salget av den ene parten i gården besto den 1 våg store eiendommen nå av både statens og selveiergods. Om gårdsdrifta ble det notert en utsæd på 1 tønne rug, og 4 tønner bygg som begge ga 3 fold. Det ble i tillegg holdt 2 hester, 6 kyr, 2 kalver og 24 småfe på gården. Jordbunnen var sandaktig og tørr, mens utmarksbeitet var dårlig. Skogen hadde alltid vært viktig i Helland, og i 1818 var lnr. 228 og 229 selvforsynt med brensel og delvis med materialer til husreparasjoner. Fjellet var også viktig med tanke på de viktige ressursene som kunne høstes her. Forhandlingsprotokollen fra 1818 forteller ingenting om de sjøsamiske tradisjonene med å sanke sennegress og syregress, men det blir oppgitt at det på Store Helland ble produsert 1 tønne multegrøt. Da fiskeriene rundt Helland var å regne for alminnelige ble gården gitt proporsjonstallet 11. Bare Hellemofjord var å regne for mer fruktbar.
Delinger
- Østre Helland (Hamarøy gnr. 258/1)
- Pålsommerset Svenjunnjá (Hamarøy gnr. 258/2)
- Vestfjellet (Hamarøy gnr. 258/3)
- Østre Helland (Hamarøy gnr. 258/4)
- Østre Helland (Hamarøy gnr. 258/5)
- Pålsommerset Svenjunnjá (Hamarøy gnr. 258/6)
Fotnoter
Eksterne lenker
|
Østre Helland (Hamarøy gnr. 258) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen |