Hverdagsliv under andre verdenskrig

Hverdagslivet under andre verdenskrig var preget av smalhans, kontroller og frykt for hva framtida ville bringe. Men krigstid vekker også kreativitet hos folk, i forhold til alt fra matlaging til motstandskamp.

Kø utenfor butikk i Oslo i 1942
Foto: Royal Norwegian Information Service, Washington D.C.

Rasjonering

 
Rasjoneringskort: «Ekstrakort for tida 10. mars til 1. juni 1941.» fra Nesset forsyningsnemnd.

Allerede før krigen kom til Norge den 9. april 1940 hadde man begynt å rasjonere noen varer: Mel, kaffe og sukker. I løpet av det første krigsåret ble denne lista lenger, og omfattet alle importerte matvarer, brød, fett, sukker, kaffe, kakao, sirup og kaffeerstatning. I løpet av den andre krigsåret ble det også rasjonering på kjøtt, flesk, egg, melk og meieriprodukter, og sommeren 1942 begynte man å rasjonere poteter og alle typer grønnsaker.

Tobakk og brennevin ble også rasjonert. Brennevinet var det ikke alltid så lett å lage selv, for alle slags søtstoffer var rasjonert. Tobakksplanter er ikke så glad i norsk klima, men under krigen var det mange som skaffet seg en tobakksplante i stua. Resultatet ble nok ikke alltid så bra, men for en som var riktig røyksugen var det en stor dag når bladene var ferdigtørket.

Klær og sko var også mangelvare. Klærne ble lappet så lenge det lot seg gjøre. Skoene ble det også flikket på, og når man måtte ha nye kunne det hende at man måtte ty til uvante materialer. Det ble laget sko med pappsåler, og fiskeskinn erstattet lær.

Rasjoneringen gjaldt også varer som var viktige for den tyske krigsinnsatsen. Drivstoff var strengt rasjonert, og biler ble bygget om slik at de kunne kjøre med knottgenerator. Metaller, gummi og smøreolje var forbeholdt nødvendig industri.

Matauk

Den beste måten å sørge for bedre mat på bordet var å drive matauk selv. Mens man mange steder sultet under krigen var det stort sett nok mat i Norge. Det var riktignok slik at man stadig måtte gå til sengs sultne, men underernæring var det lite av. Dette skyldes først og fremst poteten og kålrota, som er svært rike på vitaminer og som kan gi gode avlinger på små haveflekker. De fleste som hadde en hageflekk spadde den opp for å dyrke poteter og andre grønnsaker.

Mange skaffet seg også en gris. Dette gjaldt ikke bare folk på landet, «villagriser» ble også vanlige. Det var ikke bare nordmenn som gjorde dette, på de tyske befestningene var det vanlig å ha en «batterigris».

Bærplukking ble også en viktig syssel. Dette ga ikke bare ekstra vitaminer, det ga også noe søtt på bordet.

Varebytte og bruktsalg

 
Opprådd dame trenger kåpe - bruktsalg og byttehandel ble viktig under krigen. Annonse i Adresseavisen 8. oktober 1942.

Bytte av varer og bruktsalg ble svært utbredt under krigen. Det var ikke lett å få tak i nyproduserte ting, og det var stramme tider for de fleste, så gjenbruk ble løsningen. Aviser fra krigsårene har ofte annonser om ting til salgs, ting som ønske kjøpt og om mulige byttehandler. En del av annonsene kan være komiske i våre øyne - som klassikeren «brudekjole ønskes bytttet i barnevogn» - men de er også dokumentasjon på den kreativitet folk la for dagen for å komme seg gjennom en vanskelig hverdag.

Blending

 
Nytt produkt i butikkene – nå trengte alle blendingsgardiner.
Foto: Ukjent fotograf (1940)

Allerede den 9. april 1940 kom det ordre fra tyskerne om at blending skulle gjennomføres, slik at allierte fly ikke skulle kunne orientere seg. Man måtte skaffe spesielle blendingsgardiner. Disse tykke, sorte gardinene ble festet i vinduskarmene, slik at ikke noe lys slapp ut. Brudd på forskriftene førte til bøter på fra tyve til femti kroner, et betydelig innhogg i lommeboka.

På biler og sykler måtte man ha en spesiell blendingshette. Det var mange som ble bøtelagt for dårlig blending på sykler.

Gatelysene ble stort sett slått av. Noen steder ble de utstyrt med skjermer slik at de bare slapp ut litt lys, og de kunne få blå pærer, men etterhvert slukket man også disse. Stolpene ble malt hvite så folk kunne orientere seg i mørket. I byene fant unge menn en mulighet til å tjene noen kroner ved å drive «lostjeneste» for folk som skulle hjem etter mørkets frambrudd.

Blendingen var hatet av alle, og ved frigjøringa tok det ikke lang tid før folk begynte å brenne blendingsgardiner i gatene.

Kontroller

Det okkuperte Norge var en politistat. Tyske soldater, Gestapo, Statspolitiet, Hirden og andre opprettet kontrollposter overalt. Spesielt ille var det etter en sabotasjeaksjon, men man kunne når som helst bli stoppet, og hadde man ikke papirene i orden kunne det ble svært ubehagelige forhør uansett hvor uskyldig man var.

I grensesonene, som også omfattet deler av områder langs kysten på vestsiden av Oslofjorden, måtte man ha grensepass etter grenseboerbevis i tillegg til vanlige papirer. Bestemmelsene ble fra januar 1952 håndhevet at et eget grensepoliti. Å bli påtruffet uten gyldige dokumenter i ei grensesone kunne bli svært alvorlig, i beste fall høye bøter.

Rekvirerte skoler

 
Tyske soldater utenfor kasernen i den rekvirerte Berles skole i Oslo.
Foto: Rigmor Dahl Delphin/Oslo Museum (august 1940).

Mange skoler stengte umiddelbart etter det tyske angrepet, men åpnet ofte igjen etter noen dager, avhengig av om skolen lå i områder hvor det fortsatt var krigshandlinger og utsatt for bombing. I forvirringen etter et tyske angrepet møtte det i begynnelsen relativt få elever, men dette tok seg opp ettersom krigshandlingene kom på avstand. Allerede de første dagene ble noen skoler rekvirert til innkvartering for tyske soldater og selv om det etter hvert ble etablert en rekke leirer for innkvartering av tyske styrker, ble også flere skolebygninger rekvirert og tatt ibruk som kaserner.

Dette skapte store utfordringer for skolene for å holde undervisningen i gang, og alle mulige tilgjengelige lokaler ble tatt i bruk, også private hjem og improviserte løsninger. Allikevel var undervisningssituasjonen svært krevende, både for elever og lærere, og undervisningen måtte ofte foregå på skift fra tidlig om morgenen til sent på kveld i overfylte rom med dårlige luftemuligheter og også vanskelige fyringsmuligheter om vinteren. I tillegg ble situasjonen ytterligere vanskeligere en del lærere ble deportert til Finnmark under Lærerstriden våren 1942.

Holdninger overfor de tyske okkupantene

Samlet var over 200 000 nordmenn var engasjert i såkalt tyskerarbeid under krigen, de fleste av disse arbeidet for Wehrmacht, ofte gjennom Organisation Todt.

Hans Klaussen Korff, rikskommissariatets finansforvaltning rapporterte at «Den norske samarbeidsviljen (...) gjorde det mulig for okkupasjonsmakten å holde økonomien i gang helt fram til krigens siste dager.»

Den britiske etterretningstjenesten som kartla folkestemningen i de okkuperte landene kom imidlertid til at omkring 10 prosent av befolkningen var innbitte motstandere av de tyske makthaverne, 10 prosent var pro-tyske, mens de resterende 80 prosentene var mer eller mindre likeglade. LO-formann Konrad Nordahl hevder i sin bok Med LO for frihet (1969) at disse anslag var noenlunde representative også for forholdene i Norge under okkupasjonen.[1]

Hverdagsmotstand

Hverdagsmotstanden, små trasshandlinger med lav risiko som styrket moralen og irriterte okkupasjonsmakten, ble gjennom krigen stadig mer utbredt. Noe av det mest kjente er symboler man bar på seg, som binders i jakkeslaget som symbol på samhold, eller nisselua som viser til rødfargen i det norske flagget og til gamle, norske tradisjoner. Fra okkupasjonsmaktens side så man så alvorlig på dette at man forbød nisseluer; Josef Terboven var svært irritert over bruken av slike.

Det å lese illegale aviser var også en del av hverdagslivet. Mens bare en liten del av befolkningen var direkte involvert i å lage eller spre avisene, var det mange som tok risikoen ved å lese dem og levere dem videre. Folk lagde uthulede vedkubber eller sydde inn skjulte lommer i klærne for å kunne gjemme avisene, og delte dem med hverandre. Antall lesere var i de fleste tilfeller langt høyere enn opplaget.

Referanser

Kilder og litteratur