Hyttfossen sagbruk: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 6: | Linje 6: | ||
For å heve og å regulere vannstanden i Båthølen over fossene ble det bygget en tredam. Slik fikk både sagbruket og bebyggelsen elektrisk kraft i 1909 fra et likestrømsanlegg på 12 KW, som også ble drevet av turbinen. | For å heve og å regulere vannstanden i Båthølen over fossene ble det bygget en tredam. Slik fikk både sagbruket og bebyggelsen elektrisk kraft i 1909 fra et likestrømsanlegg på 12 KW, som også ble drevet av turbinen. | ||
I de mest heltiske periodene ble virksomheten drevet på skift, og behovet for midlertid arbeidskraft var større enn hva som kunne innlosjeres i området. Det ble derfor bygget arbeiderbologer på stedet. | |||
Det var et opphold i driften i åra 1914 til 1922, som følge av kriseåra under og etter [[første verdenskrig]]. | Det var et opphold i driften i åra 1914 til 1922, som følge av kriseåra under og etter [[første verdenskrig]]. | ||
Sideversjonen fra 1. mar. 2024 kl. 08:58
Hyttfossen sagbruk lå til Hyttfossen øverst i Nidelva rett nedenfor Selbusjøen i Klæbu.
Sagbruket kom i gang i 1874 og utnyttet vannkraften i det 12 meter høye fallet i Hyttfossen, først med vannhjul og senere med en vannturbin som utviklet 120 HK for drift av sagbruket. Senere kom det også i gang et høvleri på stedet.
For å heve og å regulere vannstanden i Båthølen over fossene ble det bygget en tredam. Slik fikk både sagbruket og bebyggelsen elektrisk kraft i 1909 fra et likestrømsanlegg på 12 KW, som også ble drevet av turbinen.
I de mest heltiske periodene ble virksomheten drevet på skift, og behovet for midlertid arbeidskraft var større enn hva som kunne innlosjeres i området. Det ble derfor bygget arbeiderbologer på stedet.
Det var et opphold i driften i åra 1914 til 1922, som følge av kriseåra under og etter første verdenskrig.
Driften opphørte i 1936. Etter hvert ble maskinene demontert og noen bygninger ble revet. I 1940 ble byggingen av dagens dam påbegynt. Denne inngår i reguleringen av Selbusjøen til et felles vannspeil.
De resterende bygninger tilknyttet sagbruket brant i 1944, og i dag finnes det rester etter virksomheten langs elva.