Inderøy Brandtrygdelag

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 11. des. 2018 kl. 16:31 av PaulVIF (samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Parti fra Inderøy. Her ser vi Roelsbakken. De hadde - og har mye vakkert å forsikre i Inderøy
Foto: Ukjent

Inderøy Brandtrygdelag kom i gang – eller ble formelt stiftet 1. januar 1845. «Gode mænd» hadde da arbeidet med saken i vel to år, men egentlig var det varaordfører Jørgen Richter som kom med ideen allerede i 1838. De tre sogn; Røra, Inderøy og Sandvollan ble inndelt i sju branndistrikt som hver ble satt under inspeksjon av to oppsynsmenn. Disse gjorde ikke alltid sitt arbeid tilfredsstillende – og da skiftet man dem ut. Regnskapsprotokoller og annet ble ført i to separate bøker, en for bønder og en for husmenn/strandsittere. I lagets første år bevilget styret seg relativt god lønn for de verv de hadde, men i en omfattende opprenskingsrunde i 1858 ble disse godene fjernet og mer demokratiske ordninger innført. Det viste seg vanskelig å få habile feiere til å stå for skorsteinsfeiing og opprensking av ovner og andre varmekilder, så de ble ofte skiftet ut. Først i 1880 gikk selskapet til anskaffelse av egne brannsprøyter – en «Rjukan» og to «Erikssprutan». I løpet av 1800-åra ble det registrert 8 branner i Inderøy, som befordret et ansvar for selskapet på 5 064 kroner. Branntrygdelaget var en av Inderøy Sparebanks første innskytere da den ble etablert i 1864.

Jørgen Richter (1790-1880), varaordfører i Inderøy i 1838 - og en av initiativtagerne til Inderøy Brandtrygdelag. Styreformann 1854-1858
Foto: Ukjent

Forberedelsene

Det var varaordfører i Inderøy, Jørgen Richter, som fremmet ideen om et eget branntrygdelag. Det skjedde under et herredstyremøte den 2. mai 1838. Saken ble ikke realitetsbehandlet, men Richter ville reise den for å få bygdens menn til å tenke over saken. I møte 17. november 1842 valgte herredsstyret disse fem til å utarbeide forslag til egen «brandassuranceforening»; amtmann Adam Johan Frederik Poulsen, greve av Trampe, sorenskriver Nannestad, lensmann Kjeldseth, fut Wiig og handelsmann L. D. Muus.

Eget branntrygdelag for Inderøy

I møte 21. oktober 1844 ble planene for laget utarbeidet og det ble sendt ut en innbydelse til folk om å melde seg inn. Det ble da innmeldt så mange hus og avlinger at premiesummen ble stor nok til å starte laget, og 19.desember ble planen kunngjort med melding om at den ville bli satt ut i livet fra 1. januar 1845 med følgende som styre: Sorenskriverfullmektig Essendrup, «førstedirektør»(formann), L. D. Muus, «andredirektør» og kasserer, Jørgen Richter, Lars Bjerkan og Nils Indahl.

Her ser vi Hylla, med kalkverket - fra Salbergslia på Røra.
Foto: Ukjent

Sju branndistrikt med hver sine oppsynsmenn

  • 1. Sundfer – Ulvin: Peter Sakshaug og Erik Kvam
  • 2. Får – Letnesvågen: Jens Ness og Aage Bertelsen Fjeset.
  • 3. Snerting – Vist øvre: Kristian Oksål og Johannes Lyngstad
  • 4. Glømstad – Heggåsen: Einar Andset og Ole Heggåsen
  • 5. Li prestegård – Kverkild: Kristian Ingål og Kristian Rol
  • 6. Røra - fra Ystad: Tore Røske og Iver Følstad
  • 7. Sandvollan - fra Agle: Da bare to gårder var innmeldt ble det ikke valgt oppsynsmenn her, men L. D. Muus og Lars Bjerkan påtok seg og ordne det nødvendige - så lenge.
Hustad kirke
Foto: Ukjent

Forsikringsprotokoller og regnskap

Hvert av de tre sogn; Røra, Inderøy og Sandvollan fikk egne forsikringsprotokoller. Utgiftene for 600 eksemplarer av planene, protokollene, blanketter til poliser og annet utstyr ble bokført med 24 speciedaler 113 skilling. Det ble ført to regnskapsprotokoller, der den ene var for «Inderøens prestegjælds gaardbrukere» med 376 folierte blad mens den andre for «husmænd og strandsiddere i Inderøens præstegjæld» hadde 140 folierte blad.

1845

Regnskapet for 1845 balanserte med 113 spd. 119 skl. Men årsmøtet 6. april 1846 påla kasserer og andredirektør Muus å få kassasummen, 94 spd 51 skl. innsatt i Trondhjems sparebank og restansene på hele 19 spd. 68 skl. inndrevet ved utpanting. Oppsynsmennene hadde da fått 60 skilling hver i godtgjørelse, mens regnskapsføreren og førstedirektøren fikk henholdsvis 10 og 5 speciedaler, som ga en total utgift på 23 spd. Essendrup forlot bygda og cand. jur. sorenskriverfullmektig C. J. Lorange ble oppfordret til og overtok formannsvervet.

1846

Neste år ga også bra resultat, i det regnskapet forteller at da hadde man brukt 25 spesiedaler til administrasjon, og likevel var det 57 spd 55 skl. i kassa samt en restanse på 12 spd. 72 skl. Men likevel er det tydelig at noe negativt må ha inntruffet, etter som «direktørene» fant å avskjedige de to oppsynsmennene for Salberg sogn og en for 4. distrikt. Hva som foranlediget disse avskjedigelsene sier kildene intet direkte om, men man forstår at de ikke hadde skjøttet sine verv tilfredsstillende.

Sakshaug med Sakshaug kirke til høyre
Foto: Ukjent

1847

Det ble avviklet hele tre møter i 1847. Årsmøtet delte dette året ut 23 spesiedaler til tillitsmennene, og bankinnskuddet var nå kommet opp i 164 spesiedaler 10 skilling. Men vi skal fokusere på branntakstmøtet 1. juli 1848. Da behandlet man brannen på østre Sakshaug (Nestua). 29. juni hadde fjøset «med tilstødende bergstue» brent. Ei jente stekte kake, og da hun var ute ei lita stund hadde trulig gnister antent høvelspon i ei kasse som sto nær grua. Tross at «de befalede brandredskaper var til stede» brant borgstua og fjøset ned. Forsikringssummen for husa var på 130 spesiedaler, og dertil kom 11 spd 96 skl for mel og annet som var gått med. 141 spd 96 skl. ble anvist til utbetaling i neste møte, den 4. august.

Parti fra Sandvollan
Foto: Ukjent

Brannforsikring kan bli kostbart å bære

Det relativt store utlegget for brannen på Sakshaug må ha skremt direktørene. De økte kontingenten med 50% i 1848. De ville unngå å belaste bankinnskuddet, og regnet med å få inn 110 spd. Kildene sier ikke noe om dette lykkes. Men intet tyder heller på det motsatte. Fra årsmøtet 11. april 1853 har man funnet et notat om at medlemmer som ”i den siste tid var innmeldt” skulle betale en ekstrakontingent tilsvarende 12 skl. for hver forsikret 100 spd.

Endringer i styre og lover

I mai 1853 meldte Muus at han gikk av som kasserer, og hans sted kom kontorist E. Hoel. Dessuten sa Lorange opp sin posisjon som førstedirektør i det hans stilling som fullmektig hos sorenskriveren ikke lenger tillot ham å fortsette. Jørgen Richter ble da valgt som ny formann og Elling Næss kom inn som nytt medlem av «bestyrelsen». I 1855 kom det opp forslag om å endre planens 24 paragrafer. Det som er noe merkelig er at ingen, verken av lovendringene eller hvem som til enhver tid skulle sitte i styret var gjenstand for avgjørelser i noe allmøte. Generalforsamling i ordets forstand ser ikke ut til å ha vært gjennomført. Symptomatisk i så henseende er at når direktørene hadde forfall, sendte de gjerne en «tilfeldig person», noen ganger var det vedkommendes sønn, andre ganger en bekjent. I møtet i mars 1855 blir det endringer på dette. Fra nå av skal «direktører velges af foreningens samtlige medlemmer» – altså Generalforsamling. Videre skulle valg holdes hvert 2. år og det skulle dertil velges tre varamenn og to revisorer. En pussighet kan også leses av det protokollerte: «2den direktør har intet at skaffe med regnskabsførelsen, og hvad dermed står i forbindelse, hvorimod kasserer og regnskabsførerposten overdrages til den direksjonen bestemmer, at kasserer og regnskabsfører lønnes av lagets kasse.» Dette samt mer til sto ført under §3. I § 5 finner en at husene på en gård må kunne forsikres for inntil 2500 spd. og at hus tilhørende en husmann eller strandsitter ikke må ha takst under 20 spd. § 15 er spesifikk på at også husmenn plikter å ha brannstige. § 16 nevner at laget skal ha en skorsteinsfeier tilsatt, og at både skorstein og ovner skal feies to ganger per år. I § 18 er det fastsatt at avstanden mellom smie, badstue, tørkehus og forsikret hus må være minst 100 alen. § 20 sier fra nå at brannoppsynsmenn ikke har plikt til lengre tjeneste enn to år, og at det tilsynet han er pålagt skal sendes styret innen 14 dager etter at det er utført. I tilfelle pliktforsømmelse blir han ilagt mulkt, og han skal heller ikke ha noen godtgjørelse for arbeidet i foreningens tjeneste. § 24 er også bastant; «(…) direktørene intet årlig honorarium tilståes, ei heller godtgjørelse for møder, hvilket også gjælder brandopsynsmænd». Til å sy sammen disse og andre forslag ble valgt Chr. Wang, Andreas Roel, Thore Røske, Sivert Bragstad og Peter Hegstad. Forslaget ble vedtatt med div småjusteringer på møte søndag 13. mai 1855. Den kongelige stadfestinga ble gjort 11. mai 1857.

Demokrati i Brandtrygdelaget kom i 1858

Generalforsamlinga i 1857 besto av fem mann som valgte dette styret: Chr. Wang, Elling Næss, og Andreas Roel for Sakshaug sogn, Peter Hegstad for Hustad, og O. Næss for Salberg. Vi ser her at det bare var Næss som fortsatte fra det som kan karakteriseres som de oppnevnte styrer. De mange reformer, og at man så å si innførte demokratiske organisasjonsprinsipper, samt de mer praktiske forordninger som for eksempel det at laget nå skulle besørge skorsteinsfeiing, gjør at vi kan si at året 1858 framstår som et merkeår i Brandtrygdelaget.

Feiersaken

Mandag 18. januar 1858 ble feiersaka tatt opp som første sak. Det viste seg da at folket i Salberg hadde ansatt Johannes Haldorson Bergplass som skorsteinsfeier med ei lønn av 10 spd. året. 15. februar ble Ole Olsson Sakshaugplass tilsatt som feier i Sakshaug og Hustad med lønn 20 spd. Disse lønnsutgiftene skulle ikke gå direkte av brannkassa, men utlignes på hver forsikret med 4 skl. for hver forsikret 100 spd. Ingen av de to feierne ble rett lenge i tjenesten. Alt i 1859 ble Haldorson avskjediget «formedels skjødesløshet med feiingen», og like etterpå gikk Olsson samme vei. Det skulle vise seg vanskelig å få ansvarsbevisste feiere til å stå i arbeidet, de kom og gikk rett ofte.

Brannslokkingsutstyr

Alle forsikringstakerne skulle ha egen brannstige og ei brannhake, samt et antall vassbøtter som til enhver tid skulle stå klar til bruk. Fra ordensreglene av 1878 heter det at man også burde ha egen brannsprøyte, eventuelt eie ei i fellesskap med andre «etter direksjonens nærmere bestemmelser». Fra 1880 blir disse sprøytene skaffet tilveie på lagets bekostning. Det året gikk man til innkjøp av ei «Rjukan» brannsprøyte og fire av typen «Erikssprutan». Seinere gikk laget til innkjøp av mer og bedre utstyr, slik at det per 1945 var anskaffet slokkeutstyr verdt mer enn 30. 000 kroner.

Branner på 1800-tallet

I løpet av de 53 årene i det 17. århundre var ble det ikke registrert mer enn åtte branner i lagets nedslagsfelt:

  • 1: 1848: Nestua Sakshaug med ansvarssum 141 spd. 14 skl.
  • 2: 1863: Hos Ola Bårdson på Hjellan, låna brant ned. Ansvar 405 spd.
  • 3: 1881: Litl Ulvin: Størhusbrann
  • 4: 1882: Rol nedre: Smiebrann. Ansvar 81 kr.
  • 5: 1882: Sannvoll-Berg: Størhusbrann Ansvar 51 kr.
  • 6: 1889: Manem: Fjøset brann. Ansvar inkl høy: Kr 1675,-
  • 7: 1891: Salberg nedre: Størhusbrann. Ansvar kr 30,-
  • 8: 1891: Hustad nedre: Heile gården brant ned etter lynnedslag. Husene var forsikret i Norges Brannkasse, innbo og redskap i Inderøy – hvorav det meste ble berget. Det effektive ansvar for Inderøy branntrygdekasse ble kr 1.560,-.

Endringer i tida ga endringer i ansvar

I 1875 ble det mulig å forsikre innbo. I 1878 kom ei ny og større endring der forsikringssummen på hus ikke måtte være under 100 kroner, men heller ikke over kr. 16. 000,-. Gårdsredskap måtte ikke være under 100 kr og ikke over 3. 000 kroner, mens avling måtte holdes innenfor grenseverdiene 100 – 6.000 kroner. Laget tegnet ikke ansvar for kirker, skolebygg, meierier, damptreskeverk, verksteder m.v. Først i 1906 ble husforsikringssummens maksimumsgrense økt fra 20. 000 til 30. 000 kr og der premien ble fastsatt til 10 øre per 100 kr. En ny endring kom i 1912, da kunne ei ansamling av hus forsikres for inntil 110 000 kroner. Dette ble igjen endret i 1925 – til 150 000 kroner og fra 1927 til 300 000 kroner. Per 1945 var denne forsikringsordninga økt til 600 000, med unntak fra tettbygde strøk, der maksimalsummen ble satt til 300 000.

Sparebanktanken

På et allmøte i branntrygdelaget den 8. juni 1861 forelå det forslag om å bevilge 300 spd. til grunnfond for en sparebank i Inderøy. Da frammøtet var for lite til å fatte lovlig vedtak, ble saken fremmet på ny den 9. november. Forslaget ble enstemmig vedtatt, og banken skulle da ha beløpet rentefritt i fem år før de ble tilbakeført branntrygdelaget, enten på kontrabok eller per kontant. Sannsynligvis ble det ikke behov for Branntrygdelagets bistand, for pengene ble aldri overført fondet. Men da Inderøy Sparebank ble etablert i 1864 var Inderøy brandtrygdelag blant de første innskyterne og overførte hele sin kapital; 560 spd. fra sin konto i Trondhjems sparebank.

Navneskifte

Årsmøtet 5. desember 1925 vedtok at laget da skal hete Inderøy branntrygdelag.

Formenn i laget

  • Essendrup 1845-1846
  • J. C. Lorange 1846-1854
  • Jørgen Richter 1854-1858
  • Chr. Wang 1858-1865
  • O. Næss 1865-1874
  • Steffen Novig 1874-1878
  • P. N. Følstad 1878-1883
  • K. M. Karlsen 1883-1886
  • Ole Haugum 1886-1890
  • A. M. Salberg 1890-1903
  • H. R. Lehn 1903-1911
  • A. O. Saxhaug 1911-1913
  • A. M. Salberg 1913-1922
  • A. Haugum 1922-

Gode mænd for Inderøy Brandtrygdelag

Kilder

  • Sakshaug, Ingv.: Inderøy Brandtrygdelag 1845-1945, Steinkjer 1945
  • Solberg, Ole R.: Inderøy Sparebank 100 år: 1864-1964, Orkanger 1964