Johannes Jørgensen

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 1. okt. 2013 kl. 11:33 av Gunnar E. Kristiansen (samtale | bidrag) (Ny side: '''Johannes Jørgensen''' (født 22. desember 1850 i Lesja, død 20. oktober 1892 i Kristiania) ble lærer i Sørøysund, klokker og lærer i Trondheim og Kri...)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Johannes Jørgensen (født 22. desember 1850 i Lesja, død 20. oktober 1892 i Kristiania) ble lærer i Sørøysund, klokker og lærer i Trondheim og Kristiania, og ble grepet av ideen om totalt avhold fra alkohol i tillegg til at han hadde et meget nært forhold til Kristus og religionen, som gjorde ham til legpredikant. Han ble den femte i rekken av formenn i det som den gang het Trondhjems fylke af D.N.T. i februar 1885. Seinere kom han under innflytelse av nyevangelisme og ble en vel aktet medarbeider i spredningen av Guds ord. Men dette skapte og store problemer for ham, vis a vis Johan Storjohann.

Barndom

Johannes vaks opp under kummerlige forhold i Lesja, i det hans far, lærer Jørgen Samuelsen Erlandsløkken døde da han var liten og etterlot seg mora Marit Hansdatter og en stor barneflokk. Omtrent like etter konfirmasjonen begynte han i skredderlære. Folketellingen for 1865 sier han da var «Skrædderdreng» og bodde på bondegården til Erik Tjøstelsen og hustru Mari Syversdatter på Dovre. Men den sier også at han var født i Dovre, noe som har sin årsak i at Dovre og Lesja den gang var en enhet.

Yrkeskarriere

Nokså ung begynte han altså i skredderlære, og han fortsatte i dette faget til i 1871. Hva som så forårsaket hans søknad om friplass ved Tromsø seminar, har det ikke lyktes å finne informasjon om, men han ble opptatt som elev. Da han var ferdig uteksaminert fra seminaret i 1873 fikk han de beste karakterer. Han hadde studert samisk på seminaret, og begynte som lærer på Sørøya hvor han underviste barn av «søfinder og nordmænd». Folketellingen for 1875 forteller at «Johanes Jørgensen», som da har betegnelsen gift, logerende Skolelærer og var født i Dovre, bodde hos Ole Mekkelsen og kona Pauline i Sørøysund kommune.

En av betingelsene for å få friplass ved Tromsø seminar i de dager, var at han måtte lære seg samisk, eventuelt kvænsk og samtidig forpliktet seg til fem års tjeneste i «blandede sprogdistrikter».

Hvorom allting er; etter åtte år som lærer i Finnmark fikk han posten som klokker og lærer ved Trondhjems straffanstalt i 1881. I denne posten ble han fram til 1886, da han ble forflyttet til samme stilling ved «Strafanstalten for Kvinder i Kristiania» (Christiania tukthus). Her ble han til 1890, da han ble oppsagt med bakgrunn i en konflikt med institusjonens prest Johan Storjohann (1832-1914).

Familie

Jørgensen ble gift i 1875 med Bereth Martha Hansdatter(født 9. november 1855 på Buvik i Hemnes i Rana) som eneste barn av Henrich Hansen (1795-1859) og hustru fra hans tredje ekteskap; Karen Nilsdatter(1825-1899) De fikk seks barn, hvorav vi har funnet fram til disse tre: Marie født i Hemnes 1875, Hallbjørn født i Hammerfest 1881 og Gunnar født i Kristiania i 1888.

Religion

I de kortfattede biografiene som ble skrevet av hans venner i Det Norske Totalavholdsselskap karakteriseres han som «en helstøpt personlighet med en varm og sterk religiøs overbevisning».

En kristen vekkelsesprosess som hadde sitt opphav i Sverige på 1850-tallet betoner ensidig evangeliet på bekostning av loven og forkynner nåden uten å kreve anger og bot, fikk betegnelsen nyevangelisme. Denne retningen lærer at hele verden er rettferdiggjort ved Kristi død, og den skiller heller ikke mellom forsoning og rettferdiggjørelse. Til Norge kom vekkelsen på 1870-tallet og det ble Johannes Jørgensen som sammen med legpredikant P. G. Strand så å si innførte vekkelsesretningen.

Ved inngangen til 1880-åra fikk vekkelsen stor respons i Kristiania og omlandet. Otto Treider som startet Otto Treiders handelsskole i 1882, hadde også en sterk personlig religiøs overbevisning. Som ung stod han bak byggingen av Drøbak bedehus, og drev forkynnelsesvirksomhet over hele landet helt opp til Finnmark, både før og etter at handelsskolestudiene var etablert. Da så tilslutningen til møtene som Treider, Jørgensen og rittmester Hans Riddervold Guldberg ledet i Kristiania, økte til et omfang man tidligere ikke hadde hatt i hovedstaden, kom ideen om et stort møtested for kristen forkynnelse. Calmeyergatens Misjonshus sto ferdig i 1891, og her hadde møtesalen plass til mer enn 4.000 tilhørere. (En seinere omorganisering ga plass til om lag 5. 000).

Det var Otto Treider som sto for den største del av finansieringen av prosjektet, men Johannes Jørgensens delaktighet skal heller ikke glemmes.

Konflikt

Nyevangelismen som altså ble Jørgensens syn på hans forhold til Kristus og religionens utøving fikk uante konsekvenser i Jørgensens utøving av sitt yrke i det samvirket som skulle ha fungert mellom ham og presten ved Christiania Tukthus.

Johan Storjohann, i ettertid kjent som grunnleggeren av Den norske Sjømannsmisjon, og i sin samtid beryktet som konservativ bibelforsker og stridbar debattant, ble konstituert som prest ved Strafanstalten for Kvinder (Tukthuset) i Kristiania i 1882. Fra 1887 kom Storjohann, som fra 1864 også var sekretær for Christanias Indremission, og Johannes Jørgensen opp i hva samtiden betegnet som en kraftig strid.

Striden som hadde sitt utgangspunkt i de to herrers forskjellige syn på nåden og forsakelsen endte 1890 med at Jørgensen ble avskjediget, mens Storjohann ble permittert. Det vil si, enkelte kilder opplyser at Jørgensen søkte avskjed. Men uaktet denne divergens; Jørgensen ble innvilget erstatning på 1.200 kroner for tilfeller, like før han døde i 1892.

Avholdssak

Klokker Jørgensen ble sannsynligvis medlem av Trondhjems og omegns totalafholdsforening da han kom til byen fra Sørøya i 1881. Selv om vi ikke fant at han hadde hatt verv der, ser vi at han ble vist stor tillit innen organisasjonen Det Norske Totalavholdsselskap. For fra høsten 1884 ser vi at han ble nestformann i styret for Trondhjem fylke af D.N.T. Dette første vervet var under formann Johan Andreas Stavseth, som i februar 1885 frasa seg formannsvervet, slik at Jørgensen da rykket opp som fylkesorganisasjonens femte formann. Ved at Jørgensen så ble forflyttet til samme stilling ved kvinnefengslet i Oslo, som han hadde i Trondheim fra 1886, ble det heller ikke lenger tid i vervet som formann for totalavholdsfolket i Sør-Trøndelag.

Det har ikke lyktes å finne ham som medlem i D.N.T. etter at han kom til Oslo, men som vi har sett ovenfor, kan det jo også være at han hadde nok å stri med, både som legpredikant, lærer og klokker og i debatter med en stridbar fengselsprest.

Kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Johannes_Jørgensen&oldid=395257»