Karl Johan Fredriksen (1844–1946)
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Karl Johan Fredriksen, kjent som «Stor-Johan» (født mellom 1844 og 1851 i Hobøl, død 20. februar 1946 i Våler i Solør) var stamfar til Stor-Johanætten og en legendarisk skikkelse i det norske tatermiljøet i første halvdel av 1900-tallet.
Slekt og familie
Det er knytta en del usikkerhet til Karl Johans opphav. I et manntall fra 1927 oppga han at foreldrene het Karl Gustav og Hella Sofie Pettersen. Mora er andre ganger navngitt som Helena Sofie eller Hedda Sofie. Faren er noen steder oppgitt å være skolemester, og i andre sammenhenger prest.
Slektsforskere som har tatt for seg Stor-Johan har kommet til at han var sønn av Karl Gustav Fredriksen Hartmann (1833–1896) og Hedda Sofie Ström (1832–1862). Faren var omreisende kurvmaker, og sønn av kobberslager Johan Fredrik Fredriksen Hartmann (f. 1775) og Anna Kajsa Hermansdatter (f. 1813). Dette plasserer ham inn i en svensk romanislekt.
Han ble gift med Lena Ulrikke Karlsdotter Stålberg (1847–1912), kalt Ulla, som også var av svensk romanislekt. Hun var datter av Karl Magnus Erlandsson og Anna Elisabeth Larsdotter Lund, og hadde navnet Stålberg etter sin mormor.
Det er dokumentert ti barn etter Stor-Johan og Ulla:
- Gustav Wilhelm Johansen (1871–1954)
- Sofie Kristine Ulrikke Johansdatter
- Johan Aksel August Algot Johansen (1873–1961)
- Hjalmar Olaves Johansen (1879–1961)
- Emma Lovise Johansdatter (1881–1903)
- Jenny Emilie Johansdatter, «Milla» (1886–1976)
- Amanda Ulrikke Johansdatter (1888-)
- Petter Nikolai Johansen (f. 1889)
- Marie Lovinie Johansdatter, «Viva» (f. 1894)
- Johan Petter Johansen (f. 1896)
I tillegg var det en sønn fra hennes første ekteskap, Fredrik Hartmann, og seks sankebarn som de oppdro som sine egne.
Karl Johan Fredriksen eller Karl Johan Algodt Fredriksen er det offisielt registrerte navnet. I tillegg fikk han kallenavnet Stor-Johan på grunn av sin store fysiske styrke og sitt vakre utseende. Han brukte også noen ganger etternavnet Løvgren etter ei svensk romanislekt, og fornavnet ble noen ganger skrevet Karljohan.
En av historiene som fortelles om hans styrke er at han en gang hadde kjørt fast en fjording i ei myr, og tok tak under hesten og løfta den opp på sikker grunn.
Alder
Det er usikkert når han ble født. I Norsk biografisk leksikon opptrer datoen 3. oktober 1844. Dette skulle medføre at han var 101 år gammel da han døde i februar 1946. På Wikipedia er fødselsdatoen 18. mars 1851 oppført, og andre kilder ligger et sted mellom disse.
Mora skal ifølge hans egne fortellinger ha dødd da han var tre år gammel. Hedda Sofie Ström døde i 1862. Dersom dette stemmer ble han født i 1859. Problemet er at han også oppga at mora døde i 1847 eller 1849, hvilket tilsier at han ble født i 1844 eller 1846. En mulighet er at han ikke omtalte sin biologiske mor, men at han sjøl var sankebarn. Svakheten er at det virker noe påtagelig at navna han oppga var Karl Gustav og Hella/Hedda Sofie, samme navn på de man nå mener var hans biologiske foreldre. Uansett 1859 stemmer også dårlig med at hans første barn ble født i 1871, for da ville han ha vært tolv år gammel. Det er da langt mer sannsynlig at han ble født i 1851 eller tidligere.
I og med at det ikke har latt seg gjøre å spore opp dåpen, er det vanskelig å vite noe sikkert. Såfremt det ikke dukker opp en sikker kilde må vi nøya oss med å si at han ble født mellom 1844 og 1851, og at han var mellom 95 og 101 år gammel da han døde.
Liv og virke
Vi vet ingenting sikkert om hans barndom. Han fortalte selv mange historier, som til dels utelukker hverandre. Dattera Milla fortalte at han ble sendt fra den ene familien til den andre, mens Marie Lovinie fortalte at han vokste opp hos ei tante, og at han aldri traff faren.
Først da han ble gift med Ulla, trolig 1870/1871, begynner det bli litt flere sikre opplysninger. De var aldri formelt gift etter norsk eller svensk lov, men var gift på tatervis med en velsignelse fra deres overhode. Barna ble døpt forskjellige steder i Solør, et område hvor det var mange norsk-svenske reisende familier som holdt til. Som vi har sett over fikk de ti barn, og når vi legger til Ullas barn fra tidligere og seks sankebarn ble det altså 17 barn de reiste rundt med. Dermed utgjorde denne familien alene et nokså stort taterfølge.
Han skal ha forsøkt å unngå å havne i slåsskamper, men i tråd med romanifolkets tradisjoner slik de ble holdt i hevd da han var ung trakk han seg aldri når det kunne gå på æra løs. Han hadde klare og faste regler for familien, og ungene måtte holde seg innafor disse. Dersom de vanlige skikkene blant romanifolk er noe å gå etter, betyr dette at man ikke skulle stjele eller lure fattigfolk, men at det var innafor å lure en bonde til å betale for mye for varer eller tjenester.
Familien reiste rundt sommer som vinter. På vinteren måtte de forsøke å få nattely på gårder og plasser – oftest var det lettere å få husmenn til å åpne dørene enn å få innpass hos bønder. De hadde gjerne med seg en fleskebit som de delte med plassfolket, som på sin side stilte med poteter, melk og smør. På sommeren var livet lettere, da kunne man sove under åpen himmel eller slå opp et telt. Ungene fikk opplæring i tradisjonelle håndverk, som å lage knivslirer. De lærte også å handle og stelle med hester. Stor-Johan var god til å kurere hester, noe som var en etterspurt tjeneste. Han var opptatt av at de ikke skulle gifte seg med bofaste, «buroen», men ta vare på de gamle tradisjonene.
I 1912 ble han enkemann, men han fortsatte å reise sammen med barn og svigerbarn. I mellomkrigstida ble livet vanskeligere for omreisende. Handellovene ble endra slik at man ikke kunne drive omreisende handel. For en familie som hele tida hadde levd på sultegrensa var dette katastrofalt. De måtte ofte gå uten mat, og hadde heller ikke mulighet til å ha hest. De siste årene han gikk langs landeveien måtte de fra en slede etter seg med alt de eide.
Som eldre mann måtte Stor-Johan på aldershjem, men på somrene dro han ut sammen med følget. På aldershjemmet aksepterte de heldigvis det; plassen hans sto klar da høsten kom. Han fikk ofte familiebesøk, og selv om synet og hørselen etter hvert svikta var han i god form. Etter hvert ble han helt blind, men han fortsatte å hogge ved.
Stor-Johan døde på aldershjemmet av lungebetennelse i 1946.
Litteratur og kilder
- Karl Johan Fredriksen i Historisk befolkningsregister.
- Borge, Liv: Karl Johan Fredriksen i Norsk biografisk leksikon.
- Stor-Johan på Wikipedia på bokmål og riksmål.