Kjeldearkiv:Eva Iversens dagbok fra april-juni 1940

Familien Iversen på Ekeberg før krigen: Kaare, Eva og Ellen i 1939 da Ellen var rundt 1 år.

Eva Iversen (1909-1983) skrev dagbok for de første månedene av krigen. Hun og datteren Ellen ble evakuert til Austmarka og venter på nyheter fra ektemannen Kaare Iversen mens de prøver å få dagene til å gå, like ved grensa til Sverige.

12. april 1940, Østgården i Austmarka, Vinger

Nu vil jeg forsøke å skrive dagbok. Det er noe jeg har tenkt på mange ganger. Men det har vært med den som så meget annet. Jeg har skam å si, manglet tiltak. Altså måtte det en krig til for å få mig til å begynde.

La mig gå tilbake til den 9de april. Natt til tirsdag våknet jeg ved å høre faresignalet. Jeg trodde det først var krigsbåtene som tutet og som hadde kommet helt inn til Oslo. Kvelden i forveien hadde jo radioen meldt at tyske krigskib var på vei til Norge. Når jeg tenker over det nu, synes jeg det var ubetenkt av oss og ikke ta forholdsregler da. – Jeg løp inn og vekket fru Ness. Efter en stund så Kaare og jeg lysning på himlen. Antageli var det da det ble skutt ved Digerud. Det var en uhyggeli stund. Jeg skalv som et aspeløv. Skjønte jo at nu var det alvor.

Vi hadde kledd på oss i en fart. Men da lyset kom igjen la vi oss på sengen igjen med fulle klær. Omsider blev det litt søvn. Men så plutselig kl ½ 5 setter sirenene i igjen. Byen blev atter mørklagt. La ferdig ulltepper og tøi til Ellen og stod ferdig til å løpe i kjelleren. Nu husker jeg ikke alt i rekkefølge. Men Kaare kokte kaffe og egg og vi tenkte at vi får da i allfal spise. Men det blev det dårlig med, for ved syv tiden ser vi de første flyene komme. De flyr nordover til Kjeller og ganske lavt. Luftvernet setter i. Det drønner i kjelleren der vi fire og Hetty sitter på gulvet. Jeg var klar over at vi måtte evakuere og pakker kuffert og sekk mens bombene faller på Fornebu. Vi så tre fly kom med stor fart sørfra, stuper så et stykke og kaster bomber. Vi kunne se dem i luften og kjente drønnet da de ramte. Ned i kjelleren. I mellemtiden kom Torleif med bilen og efter rådslagning med Fru Rynning blev bestemmelsen at vi reiste med dem til Austmarka. Fru Syvertsen fikk min adresse til Rønnaug.

KL 13.10 startet vi fra Ekeberg. Bilen blev full av tøi og diverse 4 barn og 6 voksne. Derav Kaare og Torleif som jo skulde kjøre tilbake. Jeg tenker så hvordan det gikk med dem. Oslo blev jo besatt kl 15. Altså snøtt 2 timer efter vi reiste. Det var en tett karavane av biler. Det som grep meg mest var det kjekke unge soldatene vi møtte. Mange forsøkte å smile tappert, men alvoret lå bak smilet.

Det var strålende vær og vi kjørte i gjennem fredelige omgivelser. Folk stod langs med veien og så undrende på dette toget. Tenkte vel på at sån var det i Finland. Men kunde vel knapt få det i hodet at nu var det våres tur. Jeg kunde iallfall ikke fatte det. Og jeg forstår det fremdeles ikke. Ved Kongsvinger fløi det et fly rett over oss. Jeg kvakk men det var ingen fare. En stund efter fløi det tilbake.

Vi kom vel fram til Østgården kl 18.10. Her blev Ellen og jeg godt mottatt. Men det var så trist og si adjø til Kaare. Jeg vet jo ikke hvor når vi sees igjen. Og ikke aner jeg hvor lenge Ellen og jeg kommer til å bli her. Ikke så å forstå at vi lider noen nød, men det er bare det at jeg tenker så på alle mine og Kaare og Øivind. Dem er vel kanskje og mest sannsynlig i dette øieblikk ute i faresonen. Og tenke om dem dreper noen da! Vi har ikke rett til å drepe et menneske. —

 
Artikkel fra Vestopland om kampene ved Kongsvinger 11.4.1940.

I går var jeg på Samvirkelaget her og handlet. Imens kom det telefon fra en embedsman at alle skulde holde sig klar i tilfelle fienden kom. Da jeg gikk hjemover hørte jeg drønnet fra bombene på Kongsvinger. Det har rykket nærmere oss nu. Men her har vi intet å frykte. I går ved 6 tiden blev vi skremt av et fly som fulgte jernbanelinjen til Sverige. Vi så ikke det kom tilbake. Nu var jeg nede å hørte nyhetene. Det er så uvirkelig alt sammen.

Hvordan er det med dig kjære snilde Kaare? Ellen og jeg er like dumme begge to. Jeg har sagt til henne at du kom i dag på gebursdagen min, men nu er det kvelden, så jeg har sluttet å håbe for i dag. Det kommer noen på gangen, så sier Ellen «Pappa». Ser hun en bil på veien så er det «Tut, tut – pappa». Og så ser hun på mig.

Austmarka 13de april 1940

 
Begynnelsen av dagboka til Eva Iversen fra 1940. Foto: Siri Iversen

I dag er det atter strålende vær. Ellen våkner så tidlig om morgenen og da er det å stå opp og legge i ovnen og sette over havregrynsvelling. Heldigvis spiser Ellen det. Og så tar fruen en god kop kaffe. Efter huset er gjort i stand har vi vært en tur i Samvirkelaget igjen. Det er så trivelig å komme ut en tur å snakke med mennesker. Møtte en mann i dag som fortalte han hadde hatt telefon i går fra en sønn som var i Oslo. Han har tre sønner som alle er ute. Han fortalte at alt var rolig der. I dag er jernbanen brutt til Sverige. Til Oslo er alle broer og jernbanen brutt. Så nå er vi korket inne. Krigen går sin gang i Norge. På Vestfronten er intet nytt. Det er vel sån dem vilde ha det. Jeg skal ikke skrive om krigen i denne boken. Den blir nok husket allikevel.

Jeg skrev brev hjem i dag. Mon tro mamma får det?? Jeg skal iallfal snart skrive igjen. I dag og i går har vi hatt fiskeboller til middag, det spiser Ellen. Nu sover hun. Og jeg sitter i solen i vinduet og skriver. Snart får jeg vel begynne å arbeide på gården her, for pengene strekker jo ikke langt. Kanskje jeg da kan arbeide for mig og Ellen. Har jeg fortalt at det er så lang vei etter vann? De sjøen som ligger her nede heter Utgårdsjøen og den grenser til Sverige. Der henter vi vann.

Søndre Austmarka 14 april. Sommerdag. Søndag

Ja i dag er det sommerdagen og søndag. Det rareste er at det sner som bare det. Sønnavær. Sneen kommer likesom blåsende langsmed vannet og rett på huset her. Vi er inne i dag. Ellen hostet så leit i natt. Jeg er redd det er kikhosten. Det er ca 8 km til lægen og han har kontortid 1 gang i uken vist. Jeg skulde ønske det ikke var det. Vi er fremdeles så dumme og ser ut av vinduet hver gang vi hører noen på veien. Selvfølgelig er det ingen til oss.

Det er alltid så mange manfolk på veien. Og aldri går det en alene. Fra vinduet her som vender mot vest, ser jeg på veien som går til Sverige. Det er ikke selve hovedveien dit. Men det er mange biler som kjører der. Når det blir tørt på veien skal Ellen og jeg ta oss en tur dit med barnevognen. Men jeg håper vi kan få reise hjem før den tiden. Bare det ikke er non fare for deg så Kaare! Jeg er så glad du hadde trukket fri. Men du er nok ute for det. Bare veien blev i orden igjen så vi kunde komme til Blylaget. Der vilde jeg jo være litt nærmere i tilfelle noe skulde treffe på.

Nu sover Ellen igjen. Hun er så snild, men har lite å leke med. Det er vesentlig kufferten. Og så har hun så moro av å kle på seg yttertøiet. Hun vil ikke være inne. I dag skal vi ha fiskeboller igjen. Fisk blir det vist håpløst å få tak i her. Likedan frukt og grøntsaker. Og det er det som Ellen trenger. Men det må vel bli en ordning snart. Jeg har på følelsen at dette går over snart.

I dag er det 1 mnd. Siden Kaare overtok bilen. Jeg lurer på hvordan det blir med den? Det hadde vært bra og ha noe å lese i så slapp jeg å tenke så mye. Det blir jo det samme å tenke på hele tiden, og det kan jo ikke være noe bra.

Mandag 15. april

Ja i dag er det riktig snevær. Den ligger høi på bakken også nu. Og så blåser det kraftig sydøst så vi kan nok slett ikke gå ut i dag. I går kveld var vi nede og drakk sjokolade og spiste gode kaker. Det var gebursdagen til Liv. Ellen hadde det så moro. I dag er den eldste datteren på sanitærkursus og sønnen er på skolen og lager senger til de sårede. Ellen er så snild, hun sitter i sengen å leker med en eske knapper. Hun forsøker å sette dem fast i skoene sine. Så hun vet altså hvor de skal være. Hun har vel sett Kaare har gjort det samme. I dag har hun bare spist litt risengrynsgrøt. Koker nu poteter jeg skal forsøke det og litt fiskeboller for 4de dag.

Nu står tyskerne ikke langt i fra her. Dem står på grensen til Kornsjø. Kaare hvor er du?? Hvordan har du det der du er???? Jeg lurer så på om det går noen post. Kanskje jeg får brev en vakker dag. I dag har jeg tenkt noe rart. Vet du hvad det er? Jo når det blir tørt på veien og hvis det går an å komme frem, har jeg tenkt å ta Ellen i barnevognen og simpelthen forsøke å gå til Oslo. Det er ca. 14 mil så vi må jo overnatte på veien. Kanskje vi får kjøre med noen også. Jeg får se hvordan det utvikler sig. Jeg har klipt Ellen i dag så nu er hun meget kjekkere. Nei for et snevær! Nu lengter jeg så hjem til dig Kaare. Nu Har jeg begynt å strikke litt for Rønnaug. Det er Finlands vott og jeg som aldri har strikket vott! Det er skam.

Onsdag 17de april

I går skrev jeg ingen ting. Men det hendte da noe så vi blev opskremt. Hele dagen var det sønnavind og snevær. Ved 6 tiden kommer en stor tysk maskin og flyr rett over her, og ganske lavt. Det så ut som den skulde lande på vannet her. Men kom sig inn til Vermland hvor den nødlandet. Kongsvinger blev inntat i går. Vi lå alle med klærne på i natt. Jeg lå på ank og var ferdig til å løpe ut med Ellen som også lå med tøi på. Posen sto ferdigpakket ved sengen. Men alt forløp Gudskjelov bra. I dag har det også vært dårlig vær, men nu som det er kvelden har det klarnet. Det er både måne og stjerner. Ellen har vært helt enestående snild disse 4 dagene som jeg har mått holdt henne inne. Det er vesentlig kufferten hun har lekt med. Tutt-tutt, og så kjører hun bortover gulvet. Noen ganger setter hun seg op i, og det går vist like fort da.

I dag har vi ikke hatt middag. Kjøbmannen får ikke lenger hverken fisk kjøtt eller brød. I det hele tatt kommer ingen varer hit. Nu har vi hatt fiskeboller 4 dager og risengrynsgrøt og pannekake, så jeg må forsøke å få tak i noe kjøtt i morgen for Ellens skyld. – Kaare, jeg lover dig at så snart jeg kan skal jeg forsøke å reise hjem og sette mig i forbindelse med dig. Rynning er her enda har jeg hørt. Han kan jo ikke få reist. Tenk om dere også hadde ventet til neste dag. Eller i allfal fått hørt nyhetene før dere dro. Ja snilde Kaare jeg lengter så efter å få høre fra dig. Jeg er fremdeles optimist og tror det er vel med dig. Bare det også er tilfelle så Kaare.

Torsdag 18de april

I dag var det grått på morgenen men klarnet op ved 3 tiden så da gikk Ellen og jeg ut. Det er fremdeles ufremkommelig med barnevognen på veien, så vi holder oss ved huset. Dette huset ligger så høit og fritt opå en gressvold, så det er ganske bra hit i allfall i nærheten. Jeg sammenligner dette huset med Hokholt. Samme storleiken og alderen. Det ligger så pent til for det er åpne jorder ned til Utgårdsvannet. Enda i dag kjørte dem med hest på isen her nede. Men nå ser det ut til å begynne å vanne igjennem.

I dag kan du tro vi har hatt grand gala middag! Koteletter og et ribbestykke kan du vite vi fikk av fruen her. I dag tok vi kotelettene, og det blir nokk til i morgen også. Jeg tror jeg aldri har vært så sulten på kjøttmat før. Det var 9 dage siden vi sist spiste kjøttkaker så det er jo trolig det smakte. Du skjønner det kommer ikke lenger noen varer fra Kongsvinger. Før har jeg vist nevnt at det er vondt om fisk, men nu blev det likedan med kjøtt. I dag fløi det et 5 motors fly over her med kurs for Oslo. Mon tro hvad det skulde?? Vi har ligget med klærne på oss i 2 netter nu. Men i natt tror jeg ikke jeg gjør det. Kaare, billede dit ligger ved siden av mig her. Du må komme bra fra dette! Jeg angrer så på at jeg ikke reiste til far og mor på Blylaget. Jeg kunde kanskje ha gjort litt nytte for mig der! Men det er jo for tidlig for våronn enda, så kanskje jeg allikevel kan være hjemme den tiden.

En ung pike herfra kom gående langt nord fra Kongsvinger. Hun hadde løpt inn i skogen og hadde gått skogsveier hit til Austmarka hvor hun hadde sitt hjem. Skolen hun hadde vært på var blitt innredd til sykehus. Kulene hadde danset henne om ørene fortalte hun. –

Kaare nu er det vakkert måneskin og stjerneklart. Alt er så fredelig og rolig her i kveld. Hadde vi vært hjemme nu hadde vi sikkert sett ut på himlen og Ellen hadde sovet roligt og trygt. Men vi kommer nok snart i sammen igjen og da blir det så meget bedre for da vet vi hvordan det var å være fra hverandre. Ja god natt snilde Kaare og forsøk å sove. Tenker du noen gang på oss? Du har vel nok annet å tenke på selvfølgeli. Ja nu legger jeg mig ved siden av Ellen. Hun er så god å ha ved siden av sig. God natt.

Søndag morgen 21de april 1940

God morn igjen kjære Kaare! Som du ser har jeg ikke skrevet på to dager. Men det har igrund ikke vært noe å skrive om. Fredagen forløp stille og rolig med snevær. Om kvelden opdaget jeg dessverre at Ellen hadde bendelorm i maven. Hun har så hård mave også. Nu har jeg gitt henne svisker og havregryn søtsuppe på morgenen så jeg håper inderli det hjelper. Hun er ikke til å få til å spise brød. I går gikk vi en lang deilig tur for første gang; veien er ikke så verst nu. I dag skal vi også gå en lang tur og det gleder jeg meg så til. Det er pent vær og mildt.

Tenk idag har jeg på følelsen at du kommer syklende Kaare. Så vi går den veien som du i tilfelle kommer. Det er å hyggelig å ha det å glede sig til, så nu går vi. Jeg skal skrive mer når vi kommer igjen. — Ja nu er turen gjort. Vi gikk lenger enn sist, til Mobakken. Men du kom jo ikke. Nu sitter jeg ved vinduet og ser ut på veien langt oppover mot Samvirkelaget; men ser ingen som ligner dig. Det er slik egen sleng på karene fra bygda, så jeg ser med en gang om det er en fremmed. Det er kanskje dumt å vente slik; men det er jo så rart med søndagen. Da får man end mere tid til å tenke. –

Men om 8 dager sier folk her, da er det nok blitt en forandring. I allfal har det blitt den forandringen at posten har begynt å komme, 3 ganger i uken. Så nu har jeg jo den å vente på. –

Vet du at ved 5 tiden i dag morges våknet jeg ved motordur. Det måtte være mange fly som kom. Da vi kom hjem fra turen i dag ved 2 tiden kom det også fly, men da var det akkurat skyet så vi kunde ingen se, men skjønte det var flere store maskiner.

Vi var buden ned til middag i dag og det skal jeg si var godt. Det er enestående snilde mennesker alle sammen. Ellen rent forguder dem. Nu sover hun middag. Solen skinner så varmt og godt her inne, i dag skal jeg se hvor lenge vi har den. Dette vinduet er mot vest, og gården ligger ganske høit, så vi har den lenge.

Tenk rasjon er satt ned til det halve. Det vil si 50 gr kaffe pr person pr uke og 150 gr sukker. Det gjelder de besatte områder. — Erter og gryn går på melkort. Hvordan har du det, snilde mann min?? Enkelte ganger tenker jeg at du må være på Nordstrand. Aa, bare det var tilfelle, da slapp jeg å være så redd for dig, men jeg vet jo intet sikkert. – Ja ha det bra kjære du, so long din ventende Eva og Ellen lill som er enestående snild.

Tirsdag 23 april

I går, mandag var det strålende vær. Ellen og jeg gikk ut ved ½ 10 på formiddagen og hadde en deilig tur langs Utgårdsvannet, på vestsiden. Det var nesten ingen gårder, bare skog. Og så stille og fredelig. Vi var nesten i Sverige. Da turde jeg ikke lenger. Jeg liker ikke å gå så langt fra gården. Folk vi møter på veien hilser og slår av en prat. På den måten får jeg høre mye nytt. En mann som hadde snakket med en fra Oslo, sa det var stilt der. –

Nu er tyskerne kommet også til Austmarka. Dem er korrekte og høflige mot civil folk. I dag har Ellen og jeg vært på østsiden av Utgårdsvannet. Vi må jo variere terrenget litt. Der traff vi 3 små søstre som lekte med Ellen. Dem var så unselige så dem torde nesten ikke snakke. –

Nu i dette øieblikk fikk jeg høre fra dig Elskede Kaare. Jeg torde nesten ikke åpne brevet. Gudskjelov at du var i orden, jeg er så glad. Det er meget jeg ikke sjønner av det brevet; men jeg får vel vite det senere. Aa jeg er så lykkelig. Bare du kunde komme snart så jeg kunde få snakket med dig elskede. Jeg skrev brev til dig i dag også kjære Kaare, men adresserte det til Helle og dig. Så da leser vel han det.

Austmarka 25. april 1940

God morn igjen! Ja det er riktig nok kvelden men det gjør vel intet. I går som i dag, har det vært vidunderskjønt vær. Nu er Ellen aldeles brun. I dag har hun vært ute i 9 timer! Hun er ikke til å få op inn. Men i kved var hun så sulten og trett så hun gikk godvilling. –

I går var vi atter på svenskeveien og lenger enn sist. Jeg hørte folk snakket, antakeli ved tollstasjonen, men vilde ikke gå lenger da Ellen sov og det var langt tilbake. Det er tyskere ved tollstasjonen også. Jeg har fremdeles ingen møtt og er så nysgjerrig. De skal jo være så greie og høflige som ikke gjør oss noen fortred. —

I dag har vi ikke vært så langt; svingte inn på en tømmervei i skogen, den vei tror jeg foresten går op til saga. Der lå Ellen og sov i 2 timer og jeg blev jo sittende og sole mig og tenkte på mangt. Kjære Kaare! Fremdeles er dette så uvirkelig. Især når alt tilsynelatende er stille og rolig som her. Men enkelte ganger om natten hører jeg mange lyder. I Sverige skyter dem forresten hver dag. Det er øvelser. Jeg er glad du er i sikkerhet og er nu redd for at du skal forsøke å komme til mig. Når jeg tenker over det, så er det jo absolutt best at du er hvor du er. Du blir vel endelig bra behandlet?? Er Torleif med dig? Ja jeg spørr, men jeg får jo ikke noe svar nu.

Vet du at det ene billede av dig er det nesten ikke noe igjen av. Du forstår du er med oss hele dagen og natten. Ellen er så rar, «Kaare» sier hun, og peker op på lommen med fotoet. Om natten har jeg det på brystet, og hver morgen er «Kaare» det første hun ser efter. Hun vet hvor det er. Også blir det kyssing og klem. Jeg har et duplo som er like pent, det får hun ikke lov til å ta. Det ligger sammen med andre fotoer av dig. I dag fant hun det allikevel. Jeg tok det fra henne og sa at hun ikke fikk lov til å ta det. Tror du ikke at ongen begynte å storgråte du! Hun har nok sine tanker den lille. Du forstår at hun pleier aldri å gråte for at jeg tar noe fra henne. Hun pleier da å bli sint. Men vi blev da venner omsider.

I dag fikk jeg endelig brev i fra dem hjemme. Heldigvis var det vel og det er jeg så glad for. Men Gudrun skrev svært lite. Hun ber Ellen og mig om å komme hjem. Men jeg vet ikke. Jeg har nok lyst og lengter hjem, men det er vanskelig å komme frem. Det er jo hele 23 km til Aabogen stasjon! Og så går det ingen bil, og jernbanen er brutt enkelte steder. Og så er det dig som skrev at du skulde forsøke å komme hit. Jeg får i allfal vente litt til å se tiden an. Ja nu god natt elskede. Sov godt og trygt og send en tanke til Ellen og mig som stadig tenker på dig.

Lørdags kveld 27. april 1940. Fremdeles Austmarka

God kveld igjen! I går var jeg en tur til Larsmoen og hentet sukker og melkekort. 2 timer frem og 2 tilbake så jeg fikk vannblemmer på helene. Heldigvis passet Tullemor, den yngste av barna, Ellen så jeg slap å dra henne med mig. Jeg skulde absolutt ha vaksinert henne og mig før det blir for varmt i været men det er jo enda lenger vei til doktoren. Jeg er blitt engstelig for å dra Ellen 5 timer efter landeveien i slike tider. Jeg får se på det 1ste mai. Doktoren har nemlig kontortid 1 time pr uke, så den timen må jeg passe på. Jeg så i går en stor flokk med fugler som seilet rundt op i luften og så var det en kjent lyd. Jeg spurte en mann jeg traff og vi blev enige om at det var grågåser. Flokken dannet engang 2 sneploger men så blev de opløst igjen og dem fløi høiere og høiere til vi ikke kunde se dem. Det var så rart syntes jeg. Jeg tellet til 30 fugler. Det så simpelthen ut til at dem ikke vilde fly lenger nordover.

I dag har vi hatt det samme pene været, og nu er det helt stjerneklart. I dag har jeg ruslet med arbeide inne. Vasket tøi og håret mit. Skuret gulv og trapper og laget middag. Tenk begge primusene som har slått seg vrange da! Det går jo så meget ved når jeg må fyre bare for å lave lit mat. I natt hadde Ellen vondt i maven. Hun kastet sig frem og tilbake og kunde ikke være i ro. Hun har så hård mave stakkars og mark er det jo også. Hun får svisker hver morgen og det har hjulpet litt. Men hun er ikke som hun skal. Ellers er hun helt bra og frisk, heldigvis.

Nei nu må jeg slutte for i dag. Ellen vil ikke sovne så lenge jeg er oppe. Følgen er at vi legger oss samtidig om kvelden dvs ved 8 tiden og så ligger vi til 8 tiden om morgenen, så i allfal jeg får da søvn nok. Dessuten pleier Ellen å sove 2 timer på dagen. Enten ute i vognen eller inne. God natt, elskede. Hvad driver du på med i kveld? Jeg ser og ser bortover til Sverige, men får in….på dig. Til onsdag er det 1ste mai. Hvordan tror du da det går? Ja Godnatt igjen, vær så snild å send oss en bitte liten tanke da pappa!

Mandag kveld 29de april

God kveld elskede! Søndagen gikk stille og rolig. Det var skjønt vær og vi var ute hele dagen. Vi satt et par timer ved bedehuset. Det var gudstjeneste der og vi hørte sangen så fint. Den passet så fint til naturen. Skog, sol, stille og salmesang. Kvinnfolk og barna gikk bare i kjoler og golfjakke. Det var en fornemmelse av sommer og fred. –

Nu syns jeg Ellen er bedre i maven sin. Ikke har jeg sett noen mark heller i dag. Jeg er så livende redd når det feiler henne noe. Jeg føler dobbelt ansvar nu. Jeg vil så gjerne at hun skal være frisk og kjekk når du ser henne igjen Kaare. Nu sitter jeg på kjøkkenet å skriver. Hører at Ellen er våken. Hun dunker i veggen og rett som det er kommer det «Pappa! Kaare!» I dag har hun vært enestående snild igjen.

Vet du, at jeg hørte så vidt i radioen i dag fra Sverige at de internerte militære skulde få arbeide i jordbruk og skogen hvis de vilde. Nu er jeg så spent på om du kommer til å gjøre det? Ikke for gevinsten selvfølgeli, men at du da hadde lettere for å dig tilro. Jeg er nemlig så livende redd for at du skal forsøke å komme hjem. Jeg lengter mig helt gal efter dig Kaare, men den lengten kan bli for dyr. Derfor, vær heller i sikkerhet. Der borte er det i allfall ingen kuler og mitraljøser i enda,–

I dag har jeg rakt en del i haven. Ja nu god natt du kjære pappa. Sov godt og trygt! Du, nå hørte jeg et kraftig skudd ret nord.

Onsdag aften 1ste mai 1940

God kveld igjen! Så er det 1ste mai igjen! Tankene går tilbake til før om årene. Husker du 1ste mai 1938? Du var en tur i byen på form. Og gikk i toget. Da eftermiddagen kom tenkte jeg jo at du hadde blitt i byen for da var det jo fest. Men den som kom hjem til Eva, det var Kaare. Og så satt vi hjemme og koset oss med det vi hadde. Vi kunde jo ikke gå ut for jeg ventet jo Ellen. Husker du den stjernen som var rett ved månen? Den så vi lenge på husker du, ikveld ser jeg ingen måne, enda det er klart. Hadde du vært her hadde du forklart mig det. Ja du var bestandig så snild mot mig Kaare. Jeg glemmer det ikke så lenge jeg lever. Mange ganger syntes jeg du var for god mot mig. Jeg var redd det. Jeg orker ikke å skrive hvorfor, men jeg skal fortelle dig det når vi sees igjen. Det kan vel ikke bli så lenge til snilde gode Kaare???

I dag har det atter vært en strålende dag. Ellen og jeg spiste middag ute på bakken. Hun er simpelthen ikke til å få inn, så jeg var nødt til det. Hva har du fore i dag? Dagen blir jo feiret der borte! Tenk om du kunde få sendt et brev du! Nei nu må jeg gå inn til Ellen. Hun får visst ikke sove før jeg legger mig ved siden av henne. God natt Elskede! Vi sees nok snart.

Lørdag kveld 4de mai 1940

 
Hjem til mor og far! Snekkermester August Kjensli og kona Amalie. De bodde på Holmen ved Blylagdammen på Blylaget i Nesodden kommune.

God kveld igjen! Snilde Kaare, kan du si mig hvad jeg skal gjøre? Jeg er i så vilrede. Du skjønner vi har bestemt oss til å reise hjem til Nesodden. Vil du at vi skal gjøre det?? Mandag morgen kl 5 må vi dra herfra. Jeg fikk brev fra mamma idag og hun ber oss å komme. Men så ringte jeg til Helle i kveld, og han kunde ikke råde mig til å vende tilbake. Han minnet mig om hvad du hadde sagt at vi skulde holde oss i ro. Så nu står jeg der. Alt er ferdig pakket allerede. Er du i Filipstad? Jeg skal skrive brev til dig i morgen. Det kan jo være en sjanse at du får det. –

Ellen er fremdeles like snild. Jeg er så inderlig glad for at hun ligner mest på dig. Hvordan har du det? Jeg så i dag på kartet at det er ca 23 mil herfra til F. Hvis det hadde vært mulig å komme inn skulde jeg ha kommet til dig. Men det går dessverre ikke.

Søndag 5te mai 1940. Siste aften på Østgården

God kveld igjen du kjære! Ja nu har jeg skrevet et langt brev til dig. Mon tro om du får det noen gang?????? Ja nu er alt pakket og klart til å dra av sted. Bare vi nu også kommer godt og vel frem. Det har skyet op i ettermiddag, så det ser ut til å bli regn. Odd har lovet å kjøre mig til Aasheim i morgen tidlig. Vi drar herfra kl ½ 6. Det blir nok tidlig for lille Ellen. Men jeg håper det går bra. Du kan tro vi har hatt det enestående bra her. Du undres vel hvorfor vi reiser herifra da, men du skjønner jeg syns vi må hjem til mor og far igjen. Ja så sitter jeg nu ved vinduet og ser kanskje for siste gang utover Utgårdsjøen mot Sverige som du min kjære er. Men jeg tror nok, ja jeg ber hver dag at vi snart må sees igjen i fredelige forhold. Ja god natt, elskede og ha det bra!

Holmen, 28. mai 1940

 
Holmen ved Blylagdammen, det hvite huset midt i bildet.

God kveld, kjære! Du syns nok og det er sant at jeg har vært sløv som ikke har skrevet på hele 3 uker. Men du vet nok selv hvordan det er når man reiser fra det ene til det andre. Først må jeg fortelle at Ellen og jeg kom godt og vel frem til Blylaget 6te mai om etterm. Siden har Ellen vært her. Jeg har vært inne og ordnet med leiligheten på Ekeberg. En del møbler står på Nordstrand, resten her. Merkelig nok du, er jeg glad vi har reist fra Ekeberg. Det kommer av at jeg kunde ikke tenke mig å være der uten dig. Det var som den ene veggen var ute. Selv de nettene som jeg kunde ha vært der da jeg holdt på å flytte orket jeg ikke å ligge der. Jeg syklet heller til Nordstrand. Så den siste natten vi hadde sammen på Ekeberg det var den 8de april. Siden lå jeg ikke der. Orket det ikke. Det var så rart kan du tro, å sykle over lekeplassen til Nordstrand alene. Jeg stanset og tenkte på alle de gangene som du og Ellen hadde dit med den. Det er så rart, Kaare, men jeg har så på følelsen at mange år framover, hvis jeg da får leve, kommer jeg til å vandre i Ekebergskogen og tenke tilbake på den tiden da du og jeg, og senere Ellen vandret der og var glade og lykkelige over livet. —

Men vi er unge fremdeles, Kaare. Vi har vært gift bare i 4 år og har et langt liv foran oss. Også har vi lille Ellen. Henne må vi passe godt. Hun skal få leve et sundt og lykkeli liv og beholde sin barnslige glede lenge lenge.

Holmen, søndag kveld 2. juni 1940

I dag er det 4 år Kaare, siden vi flytte til Ekeberg. Kan du huske som vi strevde for å få det koselig? Og hyggeli ble det enda det var 5 hvite dører og hvit brandmur i stuen! Gid om det hadde vært i dag vi hadde reist dit. Og heller reist derfra efter 3 år som vi hadde blitt enige om. – Nu er det satt opp noen voldsomme luftskyts av tyskerne og tyskere er det massevis der nu. For 5 min. hørte vi kraftige skudd, det var nok fra Ekeberg. – Jeg får ikke utlandet på radion. Det er hvist for lyst. I dag har det vært vidunderlig deilig. Det er så herlig å få være hjemme en sommer etter 15 års forløp. Hadde det bare vært fred i verden og du hadde kunnet vært her, Kaare. Men vi har kanskje hatt det altfor godt.

Onsdag 5. juni 1940

 
Eva på tur med Ellen i barnevogna sommeren 1939.

Så er atter en dag til ende. Det er så vidunderlig vakkert om dagen. Blomster på trærne og ca +28 i skyggen. Ellen er fremdeles verdens snildeste tulle. Hun er blitt så pen også og begynner å snakke. Pappa snakker hun om rett som det er. Hun tenker nok på deg, Kåre. I dag har jeg bestemt mig til å forsøke å besøke dig, Kaare. Skal til byen i overimorgen og undersøke om det lar sig gjøre. Hadde tenkt å ta sykkelen med. Tenk om det kunde bli noe av du! Nu venter jeg bare på brev i fra dig med ny adresse. Har fremdeles ikke hørt noe fra Solvang. Jeg er forresten litt redd å begynne der. Det er jo krig i landet. Ellen vil bare være hos mig også. Hun må altid vite hvor jeg er. Det er nok anderledes da hun ikke har sett mig på noen dager, da er det bare «Duddri». Hun ligger ved siden av mig om natten og sover så godt. Men hun er ikke til å få til å sovne før kl 9 om kvelden. Det er jo for sent. Men så sover hun middag da ute i vogna. Ja, god natt, kjære! Hvordan har du dette øieblik???

Torsdag 6. juni

 
Eva og Kaare Iversen med datteren Ellen mellom seg utenfor boligen i Fjordveien på Ulvøya. Den andre jenta er en lekekamerat. Det er 24.juli 1943 og Ellen fyller fem år. Da krigen startet bodde familien i en leilighet på Ekeberg, men de måtte raskt flytte derfra. Seinere leide de en leilighet i et hus på Ulvøya i Oslo. Kaare fortalte at flere av naboene på Ulvøya helst så at han parkerte lastebilen på Mosseveien og ikke i deres nabolag.

God kveld, du kjære! I dag er det flaggdag i Sverige. Sitter her å hører radio fra S. Det er så vanskelig å få utlandet her på din radio. Det kommer nok bare av at jeg er så dum til å behandle den. Det var jo din jobb å ta utlandet. Kaare, jeg er så spent på hvordan det går i byen i morgen. Tenk om jeg kunde besøke dig du? Da skal jeg nok reise med en gang. I dag har det vært varmere enn noen gang. Vi er nu ferdig med 2. etg her. Har gjort rent og hengt op rene gardiner i alle værelser.

Holmen torsdag 13. juni

 
Familien Kjensli og familien Iversen samlet på Holmen ved Blylagdammen påNesodden for å plukke bær, seinsommeren 1943. Eva med i midten foran med to kurver i hendene, Ellen er den yngste på bildet. Kaare står bak med lys skjorte. Evas kommentar i fotoalbumet er "se så tynne vi er!".

God aften igjen! Det drar dessverre ut mellem hver gang jeg skriver. Men du forstår nok når man er ute g farter blir det liten tid til å skrive. Jeg har vært i byen fra fredag til mandag, lå på Nordstrand om natten. Tenk jeg fikk hentet dine feriepenger hos Backer, samt utbetalt for 53 dager på demobiliseringskontoret for Ellen og mig.

Jeg var også på det svenske og det tyske konsulatet og forsøkte å få reisetillatelse til Sverige. Men det gikk nok slettes ikke, Kåre. Alt utvikler sig jo så hurtig, så det er mange ganger vanskelig å følge med. I morgen skal jeg begynne i Samvirkelaget igjen. Jeg er ikke noe begeistret for det, men må jo tenke på finansene. Ellen har det jo så godt hos tante Gudrun, så jeg kan nok være trygg for henne. Det er bare det at hun endelig vil være hos mamma.

Snilde Kåre, nu har vi vært gift i 4 år du, så deilig som vi har hatt det helt til disse tyskerne kom. Vi har det jo bra nu også, på en måte, det er bare det at ikke du er her hos oss. Det har nok mere å si for Ellen og mig end du aner. Men vi tror at du har det godt i Sverige. Vi snakker så ofte om dig Kåre, og vi lengter begge så efter dig. Men når det kommer til stykket er det kanskje best som det er. Det er jo ikke godt å vite hvordan det blir her heller. Ja ha det nu bra, elskede. Sov godt å trygt!