Knud Knudsen (1812–1895)

Knud Knudsen (født 6. januar 1812 i Holt (nå Tvedestrand), død 4. mars 1895 i Kristiania) var skolemann og språkreformator.

Gravminne/minnestein over Knud Knudsen på Vår Frelsers gravlund i Oslo, reist i 2007 til erstatning for eit tidlegare, tapt gravminne over Knudsen på stedet.
Foto: Stig Rune Pedersen (2014)

Slekt og familie

Foreldra var husmann og omgangsskolelærer Knud Reiersen og Marte Stiansdotter. Knud sjøl gifta seg aldri.

I sine Reiseminner skrev han i forbindelse med reisa i 1881 ned en oversikt over sin slekt. Han besøkte da sin svigerinne Helje, som var enke etter broren Stian Knudsen (d. 1859). Han forteller at Stian, som var den yngste, var den eneste av søsknene som fikk barn, og at de eneste som kunne føre slekta videre var to barnebarn av ham. Vi kan sette opp denne slektsoversikta basert på Knudsens egen oppskrift og med hans skrivemåte. Tilleggs opplysninger er satt i klammer.

  • Bestefar [Rejår] (som Knud Knudsen aldri møtte).
    • Lars., døde ung.
    • Ola'[1], døde som ung voksen.
    • Åsmund.
      • Rejår.
        • Flere svakelige barn, døde unge.
      • Gjermund, døde barnløs.
      • Astri, døde barnløs før 1891.
      • Ingeborg, døde barnløs før 1891.
      • Ane, døde barnløs før 1891.
    • Knut.
      • Maren. [f. 1808].[2] Døde ugift før 1891.
      • Knut [Knud Knudsen (1812–1895)].
      • Rejår. [f. 1814].[3] Døde ugift før 1891.
      • Stian. [d. 1859].
        • NN (sønn).
          • NN (sønn).
          • NN (datter).
        • NN sønn, d. 1891.
          • NN, død før 1891.
          • NN, død før 1891.
    • Lars.
      • Astri.
        • NN (sønn), døde barnløs før 1891.
        • NN (sønn), døde barnløs før 1891.
    • Åse («Åse-faster»).

Barne- og ungdomsår

 
Knudsens dåpskirke, Holt kirke, fikk sitt nåværende utseende i 1753.
Foto: Inger Eik (2009).

Da han ble døpt i Holt kirke den 12. januar 1812 bodde familien på Holtseie, altså en husmannsplass under garden Holt.[4] Da den yngre broren Rejer Knudsen ble døpt i 1814 var familien på Hestehagen under Holt,[5], og de skal ha vært på samme plass i 1812.[6] Han var kjent lokalt som Knud Hestehagen.

Han lærte tidlig å lese, og allerede da han var sju–åtte år gammel var han på nivå med konfirmantene. Som tolvåring begynte han å virke som huslærer på Østebø, og senere var han på Øvernes og Våje i Vegårshei. Som sektenåring ble han ansatt som lærer i en skolekrets i Holt.

Studier og virke i skolen

Våren 1831 reiste han til Arendal for å ta examen artium. Han hadde som nevnt blitt lærer som sekstenåring, så han kom altså til gymnaset med tre års ansiennitet som lærer. Dermed gikk kdet raskt, og allerede i 1832 ble han student.

Han blei cand.philol. i 1840. I 1841 ble han lærer ved Drammen Latinskole. Han var adjunkt og overlærer ved Christiania Kathedralskole 1846–80.

I skolen arbeida han fra første stund mot den klassiske retninga i opplæringa. Han var grepet av Grundtvigs ideer og ville at undervisninga først og fremst skulle ha historie og morsmål som grunnlag. Gjennom dette kom han alt i 1840-åra inn i arbeidet for ei norsk språkreform.

Da han søkte avskjed på grunn av høy alder i 1880 innvilga Stortinget enstemmig en årlig pensjon på 3000 kroner.

Språkreform

Han ville reformere det danske skriftspråket i Norge med mønster i det han kalte «den dannede landsgyldige tale», og kan regnes som opphavsmannen til fornorskingslinja i bokmålet, der hovedprinsippet hans – at skrifta skal rette seg etter talen – etter hvert vant fram.

Knudsen var dessuten purist og arbeida for at fremmedord skulle skiftes ut med norske avløserord. Han var mellom foregangsmennene i striden for norsk uttale i det dansk-norske scenespråket. Han stod ofte aleine i striden, men fikk stor innverkning på blant andre Ivar Aasen, A. O. Vinje, Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Hovedverket hans er den store fornorskingsordboka Unorsk og norsk (1881). En kan også nemne Haandbog i dansk-norsk sproglære (1856; ny utgåve 2002).

Han ga sjøl en slags programerklæring for skriftnormen han ville lage:

Mit dansknorske (el. norskdanske) målstræv har egentlig sin rot i den tanke, at lysmålet ær nr. 1, men bokmålet bare nr. 2. For når det talte mål – som jo overalt ær til, før et bokmål til det oppstår – ær hærren og dette tjeneren, så bør det norske bokmål bygges på den norske tale, norske ord skrives som norsk tale lyder, og bør da dette særlig nu efter 1814, da vi har tat igjen vår odel, vår historiske ret, ær et eget rike og ikke længre noget landskap under et annet.[7]

Det kan her nevnes noen særtrekk fra Knudsens norm:

  • Utstrakt bruk av æ, også der vi i dag skriver e (ær for er, hvær for hver osv.). Dette reflekterer trolig hans egen uttale eller uttale han har funnet mange steder.
  • Diftongene ej for ei og øj for øi.
  • Å for kort, åpen o (hålde for holde, våksen for voksen osv.).
  • V for f i mange ord (av for af, Olav for Olaf osv.)
  • Sj for ch (sjåssé for chausse, sjokolade for chokolade osv.).
  • Apostrof for å markere lang vokal (fo'r, so't osv.).
  • Apostrof for å markere lang konsonant (støt', tråk', Kop'ang osv.).
  • Apostrof for å markere ikke uttalt konsonant (Losnavanne’, fristna’, fla’brø’, mår’en [morgen] osv.).
  • Dobbel vokal sløyfes (mur for muur, mil for miil, bo for boe, for gaae osv.).
  • Liten forbokstav i substantiv.
  • Gjennomført bruk av harde konsonanter (p, t, k) der dansk har bløte (b, d, g).

Hans motvilje mot fremmedord – han omtaler jevnlig latin som «kråkemål» – førte til at han stadig introduserte nyord. Han brukte også mange nyord som var introdusert av andre. Vi kan for eksempel nevne bokavl (litteratur), vækstkjænner (botaniker), landkunne (geografi), brevskifte (korrespondanse), ordskifte (debatt), medlyd (konsonant), hærman (soldat) og ejmbåt (dampbåt).

Han skrev også gjerne stedsnavn på en måte som gjenga stedlig uttale, for eksempel Kvitsei’ (da Hvidesø, nå Kviteseid) og Ejdsvål’ (da Eidsvold, nå Eidsvoll). Det samme gjelder personnavn. Vi ser i slektsoversikten lenger opp i denne artikkelen at han der skrev sitt eget navn Knut, mens han i formelle sammenhenger brukte Knud. Han skrev også Rejår om sin bror, mens kirkeboka brukte Rejer.

Memoarer

Didrik Arup Seip gav ut Knudsens barndoms- og ungdomsminne i 1937. Reiseminna hans blei utgitt i seks hefter 1980–2000, og samla i ett bind i 2001.

Ettermæle

 
Motiv fra Knud Knudsens plass på St. Hanshaugen i Oslo.
Foto: Vidar Iversen (2014)

Han etterlot seg 20 000 kroner til «det dansk-norske målstræv»; Bymålslaget blei grunnlagt som et resultat av dette i 1902.

Han er gravlagt på Vår Frelsers gravlund, og fikk i 1962 en plass oppkalt etter seg ved St. Hanshaugen i Oslo.

Referanser

  1. Knudsen markerte i sin skriftnorm stum konsonant med ', så Ola' = Olav/Olaf, uttalt Ola.
  2. Mari Knudsdotter i Historisk befolkningsregister.
  3. Rejer Knudsen i Historisk befolkningsregister.
  4. Knud Knudsen i Ministerialbok for Holt prestegjeld 1799-1813 fra Digitalarkivet.
  5. Rejer Knudsen i Ministerialbok for Holt prestegjeld 1813-1821 fra Digitalarkivet.
  6. Svensen 1940 (1978): 161.
  7. Sitert fra Knudsen 2001: VII.

Kjelder og litteratur