Lars Andersen Oseth

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Lars Andersen Oset ble født på Steinberg i Nedre Eiker i 1836. I 1979-1980 ble Per Oseth fra Mjøndalen intervjuet om sin slekt av Bengt Arne Røyne.

Per Oseth forteller denne sannferdige historien:

Oppveksten i Norge

Året er 1836. En gutt blir født. Han får navnet Lars Andersen Oseth. Allerede i syv- åtte-årsalderen jobber han på Bache-saga ved Mjøndalen Cellulosefabrikk. Annen hver dag går han på skolen. Han er en drømmer på flukt, med en ustanselig trang til å se, se djupt inn mot det ukjente. Så kommer den skjebnesvangre dagen - Lars har fylt tolv år. Han faller ned fra, "Sagrenna” – en renne som førte vannet ned fra Hagatjern til vannhjulet på saga. Drømmer legges i grus. Lars blir invalid. Plassen der dette skjedde heter den dag i dag Saga-Roa. Etter ulykken ble den unge guttens ben krokete og delvis lammet fra kneet ned til foten. Underbenet ble surret opp bak mot låret på ei fjøl, og han måtte støtte seg til ei krykke. Slik var det at han fikk sitt oppnavn "Krykkjelars". Han hadde et sterkt og ukuelig mot. Etter som tiden gikk fikk han tilbake sin trang til skøyerstreker. Lørdagskvelder var han med blant ungdommene på lokalet. Der hendte det at han hektet av seg fjøla for å slåss.. Den høye slanke unggutten fikk etter hvert litt av et ry. Alltid hadde han nål og tråd i lommen - egentlig bodde det en skredder i ham. Skøyeraktig som han var, sydde han sammen de fine damene som fulle av nysgjerrighet sto i dunkelt lys ute i Vigselsgårdens forværelse for å glane på brudepar. Lars stakk nålen gjennom deres strutsekjoler, slik at da damene hadde sett nok og begynte kaklingen og behaget å bevege seg, revnet deres kjoler, uten at de i deres skuelyst hadde merket noe. Lengst inne i den mørke kroken sto Lars tvekroket og støttet seg til krykken. En må si at han hadde en merkverdig form for humor. Lars hadde diktende trang, og sang med djup bass sin egen vise Det var en aften i storm og vind. Oppover i sin ungdom viste han stor omsorg og kjærlighet til barn. Da han en gang møtte to småpiker som gråt sårt over sin døde kattunge, stoppet han og strøk dem over håret, hvorpå han leste den 23. Davids salme: Herren er min hyrde. Lars gjorde små komplette dukkehus som han slepte med seg og loddet ut i Krokstadelva. Han hadde til og med sydd klær til dukkene. "Krykkjelars" ble eldre. Han fant ingen ro i sitt søkende sinn. Nålen og tråden hadde han ennå. I tillegg eide han et fingerbøl. Fra gård til gård gikk han og sydde klær for folk. Han var blitt skredder, og sydde for kost og losji. Natt og dag satt den vakre unge mannen med nålen. Han arbeidet seg bort fra sin ensomhet. Ingen kjente ham ordentlig. En lunefull skjebne hadde drabbet ham. Men eventyrlengselen førte et gryende håp inn i hans sinn. Sent en julaften kom gårdsdatteren inn til ham, der han sitter over tøyet. «Helligholder du ikke høytiden»? spør hun. «Nei, ikke jeg som er krøpling», svarte han bittert, og fortsatte: «Du som er så pen, hvorfor kommer du hit i kveld?» Hun sto i døren og så på ham lenge før hun sa: «Du er ensom og det er ingen som er glad i deg.» «Nei, takker for det», svarte Lars. «Invalider går ikke på frierføtter». Lars så nedetter sitt høyre ben. «Jeg er glad i deg», sa hun endeframt, og forsvant. Etter noen dager lot han seg verve til borgerkrigen mellom Nord- og Sydstatene. Året var 1861 og "Krykkjelars" tok inn på Drammen og Opland Gjestgiveri for å vente på en skute som skulle føre ham over til Amerika mot det ukjente. Blodet sydet i årene hans. En av gjestene ropte krøpling etter ham da han gikk over gulvet mot en stol. Lars hadde ry for å slåss, og det ble kamp. Tanngarden til gjesten drøss for en skalle, og politiet var under veis. Lars stakk så fort krykkja kunde bære ham ned mot kaia der skuta lå. Styrmannen sa: «Jeg skal gjemme deg i livbåten. Men hiv trefjøla, krykkja, lua og jakka di til vanns». Lars gjorde som han sa. «Da tror politiet at du har druknet», fullførte styrmannen. Lars var nevenyttig, og på sin ferd over Atlanteren teljet han en ny fjøl og ei ny krykke. Krykkjelars i New York Nå hadde han kommet til Amerika. Navnet hadde en magisk klang, et land med fruktbare områder, men som nå var i opprør. Bare Gud den allmektige kunne stoppe ham. Nå sto han midt i livets eventyr. På kaia sto den umåtelige kaptein Heg fra Lier og tok i mot ham og andre - en rekke unge menn fra Buskerud. Det ble etter hvert mange nordmenn som deltok i slavenes befrielseskamp, hele 28 000. Da kapteinen fikk se "Krykkjelars", spurte han: «Hva skal du her, du som er invalid?» «Jeg skal sy uniformer», svarte Lars. «Det er fint. Det kommer til å behøves», svarte kapteinen resolutt. Ute på prærien De kom fra nord og dro mot syd, over uhyre strekninger av tildels herreløst land. Lars satt på kanonvogna som den gamle "Nordens slåssare” han var, og han skjøt på fienden. Da møtte skjebnen ham for annen gang i dette landområdet han ikke engang kjente ordentlig. Han ble truffet av en kule midt i sitt vonde kne og havnet på feltsykehuset. I voldsomme smerter hørte han veldige troppestyrker trenge inn over landet, landet med de sagnomsuste rikdommer. Han ble pleiet av en fransk lege - Jean Barre, som etter iherdig vitenskap og omsorg fikk Lars på bena. Ja, nå kunne han gå på dem begge. Han kastet krykka og stakk kun en aning på det høyre benet da han vandret over prærien og forlot fronten. I staten Visconsin kom en dag en vakker mann i støvete klær og tok inn på skjenkestedet Norway, der han bestilte en beer. Drevet av denne sin uforklarlige uro, drøyet mannen ved disken, mens han surret et fingerbøll i hånden. Og der, midt i mot sto en Krokstadelva-jente, som jobbet i baren. De ble stående og stirre på hverandre. Hun pustet tungt og han løftet sin beer, lett rystet. Hun kjente ham igjen uten krykke. «Du er Lars Andersen Oseth, Krykkj- - -» «Nei, men jeg har hørt om ham. Visstnok skal han være druknet i Drammen for noen år tilbake. Mitt navn er Louis Malloney». (Lars hadde i mange år sin bopel i Norge, på Mellomøya ved Steinberg) Lars ble til Louis og Mellomøya til Malloney. Barjenta nevnte et kvinnenavn. Det var hun, ”julaftenjenta”, som sa at hun elsket ham den gangen. Lars lyttet og fikk vite at piken etter alle disse årene var gift. Han ante ikke at dette ble nevnt bare for å såre ham, og at det slett ikke var sant. Lars gned sitt fingerbøll mot glasset. Han hadde ikke funnet tråden. «Vær her ved halv åtte tiden i aften så skal du få vite mer», sa jenta fra Krokstadelva og ble borte i myldret ved baren. Urokkelig ble han sittende og vente på en tarvelig stol til den avtalte tiden. Rommet ble som forlatt, det var hun, ”Julaftenjenta” som kom mot ham. For henne var et sekund nok til å vite at han hadde plassen innerst i hennes hjerte. Han så ned, da de rørte ved hverandre. Han følte seg ille berørt og utbrøt i bløff. «- Nei, jeg er gift». Hun sa: - «Alt har jeg gitt, og arveløs er jeg blitt. Jeg har fulgt dine spor for å oppsøke kjærligheten». «Allikevel er jeg vel en krøpling», hvisket han. - «Lars, du er ikke gift. Slutt med å synes synd på deg selv, vi hører sammen og elsker hverandre». Lars reiste seg og de gikk sammen ut. Etter en tid ble de gift. En herlig uorden hersket en stund, hvoretter Lars åpnet et beskjedent skredderverksted, der han sydde uniformer til De Forente Staters militære og politi. Hans hensikt var dog fred. Årene gikk. Tre menn kom over Visconsinbrua Sankt-Hansdagen 1904. Det var Godberg Aasen først, og bak ham, Johannes Gundersen og Christoffer - Stoffer - Oseth, alle karene var fra Eiker. «Se der, er det ikke Krykkje-Lars», utbrøt Godberg, som kjente den navngjetne fra et portrett i hjembygda. De gikk over til ham og spurte, og Lars bekreftet deres antagelse. Høflighetsfraser ble utvekslet, hvorpå Lars etter en kort pause sa: «Jeg har lest i den norsk-amerikanske avisen "Decora-Posten” at en mjøndøling ved navn Herman Portaas var blant de reddede ved forliset ved Rock All; Hvem er det?» Eikværingene slo følge hjem til Lars. Middag ble servert av ”Julaftenjenta”. Vakker og vennlig var hun, og hadde nettopp fylt 65 år. Krykkjelars hadde 47 mann i arbeide, og utenfor den store forretningen hans hang et emblem - et kobberfat med en saks og en krykke lagt i kryss. Lars Andersen Oseth vendte aldri tilbake til Norge.

Etterskrift

Historien om Krykkejlars ble opprinnelig ført i pennen av Per Oseth og ble presentert i Eikerposten i 1970. Noen år senere gjorde Bengt Arne Røyne et intervju med Per Oseth som var i slekt med Lars. Eiker Arkivs lokalhistorikere bemerker at her finnes en del selvmotsigelser og trekker derfor noe av innholdet i artikkelen i tvil. Einar Stueflaten, som har arbeidet med dette materialet for Eiker Arkiv, sier det slik: Historier endres jo over tid hvis de ikke skrives ned med en gang. Historien om Krykkejlars er god - og er noe av dette ikke sant, er det i alle fall godt ljugi!

Einar Stueflaten skriver følgende:

Allerede i 1970 skrev lokalhistorikeren Per Oseth noen artikler i Eikerposten om Krykkejlars. Der forteller Per at Lars ble født 27. mai 1840. I intervjuet med Bengt Røine forteller han at Lars ble født så tidlig som 1836. Jeg har derfor bedt Jonn Eriksen om å lete gjennom sin database, inneholdende data fra kirkebøkene i Eiker, og han sier at Lars må være det barnet som ble født på gården Suterud i Mjøndalen 9. mars 1844. Foreldrene var i så fall Anders Larsen og Anne Larsdatter. Han finner også Lars Andersen igjen som skredder på Solløs i manntallet for 1865. Alderen stemmer der med fødsel i 1844. I så fall må Lars ha kommet tilbake fra USA for en periode. Ellers så forekommer en skredder Lars Andersen fra Eiker, 35 år gammel, i emigrant­protokollen for Oslo med kurs for Chicago i 1879. Han er da oppgitt som ugift. Ellers er det interessant at det i folketellingen for Chicago i USA i 1880, er oppført en skredder Lars Andersen fra Norge, 36 år gammel, sammen med kone Inger, også fra Norge, og fire barn i alderen 2, 4, 6, og 9 år, alle født i Illinois, USA. Hvis dette dreier seg om Krykkejlars, så må han ha vært hjemme i gamlelandet ved et par anledninger.

I en artikkel i Eikerposten i 1971, i tilslutning til Per Oseths artikler, blir det referert til samtaler med et par gamle mjøndølinger som kunne opplyse at de hadde truffet Krykkejlars i Wisconsin, sommeren 1904. Eikerposten fikk også brev fra en norskamerikansk dame i Duluth, Bergliot Bakken, som forteller at hun hadde hatt besøk av kona til Krykkejlars, Astrid, sannsynlig en gang i 20-årene. Hun forteller at kona da kalte seg Astrid Mallony. Hun oppgir at Astrid døde i 1928 og Lars i 1930.

Per Oseth forteller at Krykkejlars flyttet og bosatte seg i Duluth hvor han hadde skredderforretning. Dette er sikkert riktig. Duluth ligger nord i Minnesota, på grensen mot Wisconsin, slik at det ikke trenger å være noen motsetninger mellom denne opplysningen og opplysningene fra mjøndølingene som hadde truffet han i Wisconsin. Endelige svar på noen av spørsmålene om Krykkejlars kan derfor finnes i Duluth.

Einar Stueflaten. 23.01.2005

Kilder

• Artikkelen er basert på et intervju ved Bengt Arne Røine i 1979-80, på nettstedene til Eiker Arkiv. Tilrettelagt av: Einar Stueflaten (04.05.2003)
• Einar Stueflaten
• Jonn Eriksen