Legasjon

Strandvägen 59 i Stockholm, hvor Den norske legasjonen i Stockholm holdt til ved krigsutbruddet i 1940.

Foto: Trond Nygård (2014).

Legasjon (fra latin, via fransk: sende/utnevne) var en betegnelsen som ble brukt på en stats diplomatiske representasjon hos en fremmed stat.

Rang

En utenriksstasjon med betegnelsen legasjon hadde lavere rang enn en ambassade, som stormaktene etablerte hos hverandre Også disse sendte legasjoner til mindre land, som også etablerte legasjoner utenlands.

Stillinger

En legasjon ble ledet av en minister, som var den øverste diplomatiske representant hvor stater ikke utvekslet ambassadører. Underordnete tjenestemenn på en legasjon ble betegnet legasjonsråd eller legasjonssekretær.

Norge

Den norske legasjonen i London lå i 10 Palace Green under krigen. I dag er den norske ambassadørresidensen her.

Foto: Stig Rune Pedersen (2016).

Etter unionsoppløsningen i 1905 måtte Norge bygge opp sin utenrikstjeneste, og som et lite land var dette i form av legasjoner.

Disse ble fra 1942 gradvis oppgradert til ambassader, blant de første var betegnende nok hos våre viktigste allierte under krigen, representasjonene i Washington og London.

I 1947 hadde Norge 23 legasjoner og fire ambassader i utlandet. I 1958 var det ni legasjoner og 23 ambassader. I 1967 gikk betegnelsen legasjon og tittelen minister helt ut av bruk i norsk utenrikstjeneste.

Se også

• Den norske legasjonen i Stockholm

Kilder

• Legasjon - diplomatisk representasjon i Store norske leksikon
• «Utenrikstjenesten (Ambassader, legasjoner og generalkonsulater)», Forvaltningsdatabasen, Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.