Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>Bak konflikten om Moskvatesene lå imidlertid en mer enn ti år gammel spenning mellom ulike ideologiske retninger innenfor partiet. Konflikten dreide seg fundamentalt sett om hva slags strategi partiet skulle velge for å realisere det sosialistiske samfunn.  Moskvatesene tok utgangspunkt i at klassekampen var inne i «borgerkrigens epoke», som det sto innledningsvis i Arbeiderpartiets utgave av Moskvatesene. I denne situasjonen måtte proletariatet gripe til væpnet oppstand. Det var ikke mulig å seire gjennom generalstreik og de korslagte armers taktikk, het det videre. Tanken om en fredelig reformistisk overgang til det sosialistiske samfunn var et bedrageri mot arbeiderne. Den sosialdemokratiske retningen opponerte mot denne virkelighetsforståelsen og mot den ideologiske og politiske kursen som lå i forlengelsen av dette. Sosialdemokratenes standpunkt var at sosialismens politiske og økonomiske program bare kunne gjennomføres med tilslutning fra folkeflertallet. </onlyinclude> Følgelig måtte arbeiderbevegelsen vinne flertall gjennom valg og arbeide for å realisere sine mål gjennom folkevalgte organer.<ref>Se blant annet ''Arbeidernes leksikon'' 1935, «Norges sosialdemokratiske parti»: s. 721, Furre 1972: s. 105ff, Furre 2000: s. 66, Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 42ff.</ref> NSA stilte lister ved stortingsvalgene i 1921 og [[1924]]. Partiet fikk begge ganger omkring 9 prosent av stemmene og 8 representanter på [[Stortinget]].<ref>Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 55.</ref>  Arbeiderpartiet ble kraftig svekket i samme periode. Mens partiet vad valget i [[1918]] fikk mer enn 31 prosent av stemmene og var landets største parti, oppnådde det bare noe over 18 prosent i 1924 og var med dette landets tredje største. Ved det siste valget hadde partiet også fått en betydelig konkurrent på sin venstre side gjennom dannelsen av [[Norges Kommunistiske Parti]] (NKP), som ble stiftet i [[1923]]. NKP fikk over 6 prosent av stemmene og 6 representanter på Stortinget ved valget i 1924. Splittelsen i tre partier var en belastning for arbeiderbevegelsen, ikke minst for fagbevegelsen, som presset på for å få i stand forhandlinger mellom partiene om sammenslåing.<ref>Furre 2000: s. 68.</ref> Etter hvert økte interessen for sammenslåing også på det politiske plan. Men forhandlingene ble vanskelige. NSA ville tilbake til partiprogrammet før 1918. NKP ønsket et parti med organiserte fraksjoner. Arbeiderpartiet – som den største og sterkeste part i forhandlingene – ga mest konsesjoner til NSA, og resultatet ble at NKP ble stående utenfor de avgjørende samlingsforhandlingene.<ref>Furre 1972: s. 206, Maurseth 1987: s. 423-429.</ref> I [[1927]] gikk Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti inn i DNA og opphørte som eget parti.

== Splittelsens årsaker ==

Årsakene til at den sosialdemokratiske fløyen brøt ut av DNA i 1921 og dannet et eget parti, må søkes på flere plan og innenfor ulike tidsrammer. Hvis vi analyserer delingen i et kort tidsperspektiv, kan vi si at det var striden om Moskvatesene som splittet partiet. Hvis vi derimot utvider perspektivet litt, er det rimelig å si at veien mot partikløyving startet omtrent ti år før, da «den nye retning» fikk gjennomslag i arbeiderbevegelsens organisasjoner, først i fagbevegelsen, og noe seinere på det partipolitiske plan. Men i tillegg til det korte, og det mellomlange perspektivet, er det nødvendig å analysere splittelsen i et mye lengre tidsspenn for å få et mer fullstendig årsaksbilde: «Striden om framgangsvegane for den sosialistiske arbeidarrørsla her i landet er like gammal som Det Norske Arbeidarparti og vel så det», slår for eksempel [[Kaare Fostervoll]] fast i sin monografi om NSA.<ref>Fostervoll 1969: s. 9.</ref> Det er også nødvendig å analysere den reformistiske idetradisjonen i et internasjonalt perspektiv, og spesielt er det viktig å se den historisk i sammenheng med utviklingen innenfor den tyske arbeiderbevegelsen.<ref>Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 39.</ref>

== Den internasjonale bakgrunnen ==

=== Sosialdemokrati – et flertydig ord ===

Ordet sosialdemokrati er historisk sett flertydig.<ref>Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 16f.</ref> Det betegnet opprinnelig den politiske målsetningen til den sosialistiske bevegelsen under februarrevolusjonen i 1848. Denne bevegelsen var i stor grad forankret i byenes småborgerskap. Innenfor den løst sammensatte bevegelsen ble uttrykket «sosialt» demokrati anvendt i opposisjon til «politisk» demokrati.<ref>Kjeldstadli, Knut: «Sosialdemokrati», artikkel i ''PaxLeksikon'', bind 6, 1981: s. 8.</ref> Mens det siste uttrykket knyttet demokratisering til stemmerettsutvidelse, så betegnet det første også demokratisering i betydningen omfordeling av samfunnets verdier. Seinere – da den organiserte sosialistiske arbeiderbevegelsen tok fastere form i løpet av 1870-åra – ble sosialdemokrati en fellesbetegnelse på alle partier og alle retninger innenfor bevegelsen som kjempet for en politisk omdanning av samfunnet; også eksempelvis de russiske bolsjevikene kalte seg sosialdemokrater - så lenge som til og med revolusjonen i 1917.<ref>Kjeldstadli, Knut: «Sosialdemokrati», artikkel i ''PaxLeksikon'', bind 6, 1981: s. 9.</ref> Uttrykket favnet altså svært vidt, og var primært en betegnelse som distanserte en organisasjon eller et parti fra syndikalistisk tenkning og praksis, som ikke la vekt på endring gjennom politiske, men økonomiske kampmidler. Det var først etter 1917, eller i alle fall etter at splittelsen innenfor arbeiderbevegelsen ble åpen under den første verdenskrig, at termen «sosialdemokrati» fikk en mer avgrenset betydning og kom til å betegne den reformistiske sosialismen i opposisjon til den kommunistiske.<ref>Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 49f.</ref>

=== Den reformistiske sosialismens idétradisjon ===

[[Bilde:Ferdinand Lassalle.jpg|thumb|Ferdinand Lassalle]]

Det var så sent som under første verdenskrig at «Sosialdemokrati» ble en nærmest eksklusiv betegnelse på den reformistiske retningen innenfor sosialismen. Reformismen i seg selv er imidlertid betydelig eldre. Likevel har det stått strid om hvorvidt den reformistiske retningen kan sies å representere en selvstendig tankeretning eller ikke. På den ene siden har det vært hevdet – særlig fra marxistisk hold – at den sosialdemokratiske idétradisjonen er en uselvstendig tankeretning, som primært representerer en utvannet utgave av marxistisk tankegods. På den annen side har det vært argumentert – ikke minst fra sosialdemokratiske tenkere – at reformismen er en kontinuerlig og selvstendig tankeretning som går tilbake til 1860-åra.<ref>Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 42.</ref> Tilhengere av den sistnevnte analysen har gjerne pekt på den tyske sosialisten Ferdinand Lassalle (1825-1864) som den sosialdemokratiske reformismens grunnleggende tenker.  I likhet med Marx var Lassalle sterkt påvirket av Hegel, men i motsetning til Marx frigjorde ikke Lassalle seg i samme utstrekning fra Hegels tenkning. Dette kommer særlig tydelig fram i hans statsteori, ifølge Jon Elster.<ref>Elster, Jon: «Lassalle, Ferdinand», artikkel i ''PaxLeksikon'', bind 4, 1980: s. 124f.</ref> I samsvar med Hegel , men i motsetning til Marx, hevdet Lassalle at staten var et redskap for utvikling av menneskeheten, en betingelse for frihet, ikke en hindring for frihet. På det praktisk-politiske plan innebar dette at Lassalle gikk inn for å bruke det eksisterende statsapparatet for å innføre sosialismen. På dette punktet sto han i klar opposisjon til Marx, som mente man måtte knuse den kapitalistiske staten for å kunne bygge det sosialistiske samfunn. En annen viktig forskjell mellom Lassalle og Marx, igjen ifølge sosialdemokratisk orienterte forskere, var forholdet til demokratiet som styreform.  Marx hevdet at det var nødvendig å etablere et diktatur som kunne lede an i overgangen til et sosialistisk samfunn. Lasalle derimot mente at veien til et sosialistisk samfunn gikk gjennom en demokratisering av det eksisterende samfunn.<ref>Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 37.</ref>

=== Gothaprogrammet og Den Andre Internasjonale ===

=== Indre spenninger i DNA ===

Akkurat som det dominerende tyske sosialdemokratiet søkte også det norske i begynnelsen å samle hele bredden av foreninger og synspunkter innenfor arbeiderbevegelsen. Dermed inkorporerte partiet også de samme spenningene som gjorde seg gjeldende i Tyskland: Spenningen mellom den reformistiske retningen og den revolusjonære. Men både tidligere og tydeligere enn i Tyskland ble den reformistiske linjen dominerende. Allerede i 1890-åra gikk partiet positivt inn for å drive parlamentarisk arbeid, både i stat og kommune. Etter en viss indre brytning gikk partiet også inn for samarbeid med Venstre, for eksempel i unionsspørsmålet. Nettopp striden om unionen og valg av statsforfatning i 1905 viste imidlertid at det fantes underliggende spenninger i partiet, som delvis avspeilte regionale forskjeller i tenkning og handling. Bergenspartiet – som siden Pihls dager hadde en mer marxistisk orientering – advarte mot å kaste partiet inn i en strid for et program som [[Venstre]] og [[Høyre]] kjempet om, og som i ideologisk forstand ville være et brudd med den internasjonale solidariteten. Enten statsformen var konge eller republikk, ville makten ligge hos overklassen. Sosialistene måtte samle seg til strid om de økonomiske kravene.  

== Veien fram mot splittelse ==

=== Gammel og ny retning i arbeiderbevegelsen ===

Perioden fra begynnelsen av 1900-tallet til 1918 er blitt kalt den klassiske reformismens fase i norsk arbeiderbevegelses historie, i den forstand at Arbeiderpartiet programmatisk gikk inn for en skrittvis eller gradualistisk overgang til sosialismen og avviste at det var nødvendig med et revolusjonært brudd i den historiske utviklinga. I begynnelsen av denne perioden var Arbeiderpartiet politisk sett et håndverkerparti, i den forstand at partiet var knyttet til industrielle næringer som brukte høyt spesialisert og organisert arbeidskraft. Den forsiktige politiske linja tiltrakk seg på begynnelsen av 1900-tallet også småbrukerforeninger med tilknytning til partiet [[Venstre]], og partiet vedtok et jordbruksprogram basert på bondeselveie i 1902. De første stortingsrepresentantene til partiet kom fra fiskerbondemiljøer i [[Nord-Norge]], nærmere bestemt fra fiskerikommuner i [[Troms]]. Men ellers hadde partiet vansker med å trekke til seg arbeidere utenfor håndverksfagene. Først etter 1906-1907 skjedde et omslag. Medlemstallet eksploderte i løpet av to tiår. Mens DNA hadde ca 10 000 medlemmer omkring århundreskiftet, vokste medlemstallet til omkring 100 000 like etter første verdenskrig. Med de mange nye medlemmene kom det også inn i partiet en helt annen del av arbeiderklassen. Det var først og fremst bygg- og anleggsarbeidere som førte an i denne fasen, men også fabrikk- og industriarbeidere. Disse gruppene brakte med seg en ny kultur i partiet, og toneangivende aktører baserte sine politiske handlinger på en en ny ideologi: Syndikalismen. [[Syndikalisme]] (av fransk syndicat = fagforening) var en sosialistisk retning som skilte seg både fra reformismen og fra marxismen. Ifølge syndikalistisk tenkning skulle samfunnet endres nedenfra, gjennom arbeidernes faglige organisasjoner, som skulle overta produksjonsmidlene. Det fremste middelet i kampen om samfunnsmakten var derfor en demokratisk fagbevegelse basert på masseorganisasjoner. Den syndikalistiske tenkningen og organiseringen var et internasjonalt fenomen. I norsk sammenheng fikk ideologien betegnelsen «den nye retning».

=== Fagopposisjonen av 1911 ===

Fagopposisjonen fikk betydelig tilslutning i åra fram mot første verdenskrig. Også innenfor DNA ble «den nye retning» en maktfaktor. Særlig i det sosialdemokratiske ungdomsforbundet var det en sterk syndikalistisk fløy, som i åra før Den russiske revolusjon fløt sammen med en marxistisk opposisjon i partiet. Lederen for Den socialdemokratiske studentforening i Kristiania, [[Kyrre Grepp]] (1879-1922), som opprinnelig var fra [[Brønnøy]] i [[Nordland]], ledet sammen med Martin Tranmæl opposisjonen i Arbeiderpartiet. Det nære samarbeidet mellom syndikalister og marxister innenfor en felles partiorganisasjon skilte utviklingen i Norge fra en rekke andre land. Det var ganske forskjellige retninger som levde sammen i Arbeiderpartiet i åra fram mot verdenskrigen: Reformistene i «den gamle retning», de revolusjonære syndikalistene i «den nye retning» og de revolusjonære marxistene som i likhet med syndikalistene sto i opposisjon til reformistene.  

=== «Den nye retning» seirer ===

Det var forslaget til den nye retning som ble vedtatt med overveldende flertall, 149 stemte for, 90 imot.<ref>Fostervoll 1969: s. 47.</ref> Dermed var styrkeforholdet i partiet endret: «Gammelsosialistene» eller «høyresosialistene», som den reformistiske retningen ble kalt av sine motstandere, var nå blitt opposisjonsgruppe. Snart meldte spørsmålet seg om hvordan opposisjonen skulle forholde seg til den revolusjonære flertallslinjen. Skulle mindretallet ta konsekvensen av nederlaget i dette viktige prinsippspørsmålet, bryte ut og danne et eget parti? Eller skulle en prøve å vinne tilbake flertallet i partiet? Begge alternativer ble allerede på dette tidspunkt diskutert, ifølge Kaare Fostervoll.<ref>Fostervoll 1969: s. 47f.</ref> Det siste ble valgt – i alle fall i første omgang. Stortingsvalget samme høst virket som en samlende faktor. Det samme gjorde hensynet til fagbevegelsen, som et halvt år tidligere hadde avvist de sentrale postene i det revolusjonære programmet, generalstreik, militærstreik, arbeider- og soldatråd. Uroen i partiet slo imidlertid ut på velgeroppslutning samme år, og Arbeiderpartiet gikk tilbake fra 32 prosent til 30,6 og mistet ett stortingsmandat (fra 19 til 18).

=== Reformistene organiserer seg innenfor DNA ===

Mellom valget i 1918 og Arbeiderpartiets landsmøte i 1919 organiserte den sosialdemokratiske opposisjonen seg bedre. Etableringen av Den Kommunistiske Internasjonale i mars 1919 virket samlende og avklarende på opposisjonen. DNAs ledelse foreslo for landsmøtet å melde partiet inn i Komintern, som hadde basis i den nye Sovjet-staten. Videre forelå det forslag fra om å bryte med parlamentarismen og innføre et rådssystem (rådsrepublikken) i stedet – basert på en struktur av egne arbeiderråd, fiskerråd og bonderåd. Kampen om dette rådssystemet skjerpet motsetningene i bevegelsen. I forkant av årsmøtet sendte derfor den reformistiske opposisjonen ut et opprop, der de slo fast at paroler om brudd med parlamentarismen, rådsrepublikk og proletariatets diktatur stred mot DNAs prinsipielle kjerneverdier. Oppropet sluttet slik: {{sitat|Istedenfor en teoretisk betraktning over diktatur må Det Norske Arbeiderpartis taktikk klart og utvetydig gi uttrykk for at partiet i første rekke for alvor og med hele sin tyngde vil delta i det praktisk-parlamentariske arbeide, og at partiet for å sikre gjennemførelsen av socialismen fremdeles tilstreber på overbevisningens vei å vinne flertal innen folket for partiets program og socialdemokratiets synsmåter.<ref>Sitert etter Fostervoll 1969: s. 64.</ref>}} Dette var første gang reformistene framsto utad som en samlet gruppe. Det var også på denne tida – i forbindelse med etableringen av Den Kommunistiske Internasjonale – at ordet [[sosialdemokrati]] ble en eksklusiv betegnelse på den reformistiske retninga, både fra tilhengernes og motstandernes side.<ref>Kjeldstadli, Knut: «Sosialdemokrati», artikkel i ''PaxLeksikon'', bind 6: s. 9.</ref> Blant underskriverne på oppropet var både veteraner i bevegelsen, som Christian Holtermann Knudsen og Carl Jeppesen, og en rekke andre profilerte reformister: [[Anders Buen]] (1864-1933), [[Michael Puntervold]] (1879-1937), [[Magnus Nilssen]] (1871-1947), [[Arne Magnussen]] (1884-1970), [[Johan Gjøstein]] (1866-1935), [[Meyer Foshaug]] (1868-1955), [[Ivar Jørgensen]] (1877-), [[Johan Samuelsen]] (1882-1943), [[Ludvig Enge]] (1878-1953), [[Martha Tynæs]] (1870-1930), [[Fernanda Nissen]] (1862-1920), [[Oscar Ruud]] (1873-1924), [[Harald Halvorsen]] (1877-1943), [[Johannes Bergersen]] (1874-1936), [[Knut Thon]] (1889-), [[Søren  Tjønneland]] (1868-1954), [[Magnus Karlson]] (1880-), [[Ole Konrad Ribsskog]] (1866-1941), [[Alfred Myrstad]] og [[Anton L. Alvestad]] (1883-1956).<ref>Fostervoll 1969: s. 64f.</ref>

=== Sosialdemokratenes landskonferanse i 1919 ===

Arbeiderpartiets landsmøte i 1919 vedtok å melde partiet inn i Komintern. De mer kontroversielle sakene som å bryte med parlamentarismen, innføre rådsrepublikken og proletariatets diktatur ble utsatt. Men tendensen var klar: Den revolusjonære linja sto foran et avgjørende gjennombrudd. Både den syndikalistiske tranmælfløyen og den marxist-leninistiske fløyen betegnet seg sjøl som kommunister. Opposisjonen organiserte seg også sterkere i løpet av landsmøtet. Det ble dannet en aksjonsgruppe som tok navnet Den sosialdemokratiske opposisjon. Gruppa valgte også et styre med stortingsmann Anders Buen – som opprinnelig var fra [[Gransherad]] i [[Telemark]], men representerte [[Trondheim]] på Stortinget – som formann. [[Anders Øie]] var sekretær. For øvrig satt Michael Puntervold fra [[Narvik]], [[Carl Severin Bentzen]] (1882- 1956) fra [[Hønefoss]] og [[Martha Tynæs]], som opprinnelig var fra [[Flora]] i [[Sogn og Fjordane]], men på dette tidspunkt bodde i [[Kristiania]].<ref>Kjeldstadli, Knut: «Tynæs, Martha», artikkel i ''Norsk biografisk leksikon'', bind 9, 2005: s. 271. Se: http://snl.no/.nbl_biografi/Martha_Tyn%C3%A6s/utdypning</ref>

Seinere samme år – i november 1919 – ble det arrangert en landskonferanse for omtrent 100 utsendinger fra sosialdemokratiske foreninger over hele landet. Hovedspørsmålet på konferansen var om opposisjonen skulle bli stående i DNA eller danne et eget parti. Resultatet av forhandlingene var et vedtak om å bli værende i partiet som opposisjonsgruppe med et sentralstyre i Kristiania og et landsstyre på 10 medlemmer. Sentralstyre fikk denne sammensetningen: [[Sverre Iversen]] (1879-1967) var formann, Michael Puntervold var nestformann og Oscar Ruud sekretær. Ruud ble seinere avløst av [[Josef Larsson]] (1893-1987). For øvrig satt Magnus Nilssen, Anders Øie, Martha Tynæs og [[Carl Øien]] (1876-) fra [[Aker herred|Aker]]. Til opposisjonsgruppas landsstyre valgte konferansen følgende personer: [[Kr. Haslie]] ([[Østfold]]), [[Carl Severin Bentzen]] (Buskerud), [[T. Tellefsen]] ([[Aust-Agder]]), [[Magnus Karlson]] ([[Stavanger]]), [[Anders Thortvedt]] ([[Kristiansand]]), [[H. Sjurset]] ([[Bergen]]), [[Olav Oksvik]] ([[Romsdal]]), [[Anders Buen]] ([[Trøndelag]]), [[Meyer Foshaug]] ([[Troms]]) og [[Thv. Frauverud]] ([[Romerike]]).<ref>Fostervoll 1969: s. 67f.</ref> Landskonferansen vedtok også å gi ut en landsdekkende publikasjon, som fikk navnet «[[Arbeider-politikken]]». Først nummer kom ut på nåret 1920. Redaktør var [[Oscar Pedersen]] (1885-), opprinnelig fra [[Haugesund]], men bosatt i [[Kristiania]]. Pedersen hadde tidligere vært bestyrer for Arbeidernes Pressekontor. [[Hans Amundsen]] (1885-1967) ble redaksjonssekretær. Amundsen var født i [[Vestre Aker]] og hadde tidligere vært medarbeider i «[[Fremtiden]]» i [[Drammen]] og «Social-Demokraten», og han var redaktør av «Folket».<ref>Fostervoll 1969: s. 68.</ref>

== Partiet splittes ==

=== Moskvatesene ===

DNAs landsmøte i 1919 hadde funnet fram til formuleringer og vedtak som gjorde at de revolusjonære og den sosialdemokratiske retning i partiet fortsatt holdt sammen, men totalt sett representerte møtet likevel et nytt tilbakeslag for den gamle retning.<ref>Maurseth 1987: s. 127.</ref> DNAs landmøte i 1920 markerte en ytterligere radikalisering. Rådsrepublikken kom på programmet, og masseaksjon ble formulert som alternativ til parlamentarisk arbeid.<ref>Furre 1972: s. 156f.</ref> Samme år inntraff også to andre begivenheter som fikk stor betydning for reformistenes valg av strategi: Det ene var at fagopposisjonen og den nye retning vant flertall og tok styring over landsorganisasjonen.  Riktignok fortsatte den moderate [[Ole O. Lian]] (1868-1925) – opprinnelig fra [[Tønsberg]] – som leder, men fagopposisjonens [[Elias Volan]] (1887-1974) fra [[Inderøy]] i [[Nord-Trøndelag]] ble nestformann og representerte flertallet i organisasjonen. Den andre – og strategisk enda viktigere hendelsen – var Moskvatesene, som Lenin la fram for Kominterns 2. partikongress i 1920. Som nevnt innledningsvis, var Moskvatesene 21 opptaksvilkår som organisasjonene i Internasjonalen måtte oppfylle. Klassekampen var gått inn i borgerkrigens fase. Krigstilstanden krevde spesielle tiltak. Blant annet ble det krevd at partiene måtte reorganiseres, sentraliseres og disiplineres. Organisasjonene måtte omdannes fra massepartier til elitepartier, i den forstand at partiene skulle bli ”den revolusjonære klasses fortropp, som består av fullkommen bevisste og hengivne kommunister, som er blitt opplyst og stålsatt gjennom erfaringer i hårdnakkede revolusjonskamper.” Samtidig var det nødvendig å gjennomføre et absolutt brudd med reformismen, og representanter for reformismen måtte fjernes fra tillitsverv i organisasjonen. Det skulle organiseres kommunistiske grupper innen fagforeninger, kooperative lag og andre typer av masseorganisasjoner. Videre måtte partiene bli kommunistiske, noe som også skulle gå fram av partinavnet. Og endelig ble det krevd at alle partier skulle være bundet av vedtak i Kominterns kongresser og eksekutivkomité. Medlemmer som ikke godtok Kominterns retningslinjer risikerte eksklusjon.<ref>Fostervoll 1969: s. 74f., Maurseth 1987: s. 142-151., Furre 2000: s. 66.</ref>

=== Sosialdemokratenes landskonferanse i 1921 ===

*Sejersted, Francis: ''Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre'', Pax forlag 2005.

*Zachariassen, Aksel: ''På forpost. Oslo Arbeidersamfund 100 år, 1864-1964'', Oslo Arbeidersamfun 1964.

== Referanser ==