Olav Edlund

Olav Oliver Edlund (født 15. august 1903 i Sandefjord, død 20. november 1981 i Stavanger) var forretningsmann og Høyre-politiker i Sandefjord.

Olav O. Edlund
Foto: Privat

Olav Oliver var sønn av Otilie og Olaf Edlund. Faren var skredder av yrke og hadde kommet fra Sverige. Hans mor var en kjent og driftig dame. Hun var datter av kjøpmann Andersen, som i 1860-årene hadde en brennevinshandel på sin eiendom i Torggata 18 i Sandefjord. Fra 1905 drev Otilie Edlund i disse lokalene «Torvgadens Magazin» i 40 år og fram til sin død i 1945. Otilie var en aktiv person og var med i både husmorlag og Kvinnerådet. Hun markerte seg som en dyktig forretningskvinne og for sin innsats for husmoryrket og unge husmødres utdannelse.

Olav Edlund utdannet seg til stuert og tilbrakte noen år i Bergen og Haugesund, der han traff sin kommende kone, Martha Aksland (1903-1979), fra Haugesund. Den 13. september 1927 giftet de seg hos Byfogden i Bergen.

I mars 1930 var han med på å stifte en Haugesundsavdeling av Norsk Restaurasjonsforbund. Dette var en forening som skulle ivareta interessene til stuerter og kokker. Olav Edlund ble valgt til avdelingens representant i Haugesund. Ubekreftet informasjon viser at han da arbeidet på «Kaffistova Noreg» i Haugesund.

Litt ut på 1930-tallet flyttet han tilbake til Sandefjord, der han i desember 1938 overtok Torggata 18 for 61 000 kroner. Her drev han forretningsvirksomhet.

Torggata 18. Foto: Jens Petter Rønning,2022

I tillegg til sine forretningsmessige aktiviteter, var han også politisk engasjert i Høyre. Han reiste mye og formidlet noe av dette ved å holde foredrag hos blant annet Sandar Unge Høire.

I Sandefjords Blad fra februar 1946 kan man også lese at han engasjerte seg i å få etablert minnetavler i Sandefjord og Sandar kirke over de falne under krigen.

Mangfoldig forretningsvirksomhet

Olav Edlund kan kalles en gründer. Han drev en mangfoldig forretningsvirksomhet. I begynnelsen av yrkeskarrieren åpnet han flere kafeer. Edlund drev også diverse agenturer og en auksjonsforretning. Under andre verdenskrig produserte han tobakkerstatning. Tre prosjekter måtte skrinlegges før produksjonen var kommet i gang: Nordic Wood Impregnation, Norpress Presslærfabrikk og produksjon av fyrverkeri.

Suksessforetak

Edlund hadde stor suksess med følgende fabrikker:

Mellomkrigstiden og krigsårene

Kafédrift

 
Promenadekafeen i Storgata. Foto: Sandefjords Blad

Etter stuertutdannelsen, kan man lese i Vestfold Fremtid den 19. november 1928 at han skulle åpne en kafé («Centralkaféen») i Folkets hus. Der står det også at Edlund hadde praksis i faget fra tidligere da han tidligere åpnet Promenadekaféen som han senere solgte.[1]

Agenturforretning

På 1930-tallet skaffet han seg diverse agenturer. I desember 1935 overtok han blant annet agenturet for «Primula, Karvi, Appetittost m.v.» for Sandefjord og Sandar. I 1936 kan man se annonser for tobakksprodukter med ham som agent i Sandefjord.

Auksjonsforretning

I august 1940 fikk Olav Edlund av Sandefjord Formannskap retten til å drive auksjonsvirksomhet i Sandefjord. Han åpnet da auksjonsforretning i november 1940. Denne drev han fram til mars 1946 da hans mangeårige medarbeider, Egil Jacobsen, overtok auksjonsforretningen.

Produksjon av «To-Ba-Co» - tobakkerstatning

Under krigen gikk han i gang med å selge sigarettpapir og med å produsere tobakkerstatning i Torggata 18. Når det gjelder tobakkerstatning var det flere i Norge som leverte dette under krigen. Edlunds produkt hadde navnet «To-ba-co».

Prosjekter som ikke ble realisert

Nordic Wood Impregnation

I 1946 kunne man lese i «Morgenbladet» at en yngre Sandefjordsmann (Olav Edlund) hadde skaffet seg forkjøpsrett for Skandinavia til en britisk patent som skulle være av helt revolusjonerende betydning for treforedlingsindustrien.[2] Det dreide seg om en metode som skulle tørke tre på 24 timer, og man skulle kunne gi det en annen tresorts hardhetsgrad og utseende. Videre kunne man impregnere treet mot brann, vann, maur, sopp og forråtnelse.

Edlund kunne fortelle at eik kunne tørkes på 24 timer, noe som vanligvis ville ta 8-10 år for å bli skikket til trevirke. Billigere tresorter som gran og furu skulle kunne gjøres like harde som bjørk eller eik, og samtidig bli ute av stand til å absorbere fuktighet.

Det ble holdt et presentasjonsmøte i Oslo i januar 1946, og etter dette fulgte Sandefjords Blad opp med følgende kommentarer:

"Herr Edlunds partner, Mr. Popp, gjorde rede for oppfinnelsen og fremla dokumenter og prøver som beviste prosessens store betydning. De fremmøtte herrer var helt overveldet da de så hva der kunne gjøres av de forskjellige tresorter, samt hvordan simpelt trevirke ble til det edleste tre etter denne prosess. Mr. Popp dokumenterte at man kan herde, farve og impregnere tvers igjennom treet, også furu og gran, som man tidligere ikke kunne impregnere."[3]

For å gå i gang med dette, etablerte Edlund et selskap, Nordic Wood Impregnation A/S, sammen med briten (R. W. Popp). Etter en stund trådte Popp ut av styret og ble erstattet av ingeniør Walther Nielsen fra Stockholm som skulle jobbe med å få bedriftens produkter patentert i Sverige og Danmark. Høyesterettsadvokat Kjeld Hansen-Just fra Sandefjord kom også inn i styret.

Det ble i mai 1946 holdt en stor demonstrasjon hos Norges Statsbaner med en representanter fra bl.a. Gjenreisningsdepartementets faglige utvalg, fra Statsbanene, fra Skogeierforbundet, Borregaard og Saugbrugsforeningen.

Hovedkontoret for bedriften skulle ligge i Sandefjord med underavdelinger i Oslo og de øvrige nordiske hovedsteder. I begynnelsen var det planer om å etablere en fabrikk i Sandefjord for framstilling av bygningsplater basert hovedsakelig på sagmugg. Man tenkte seg å kunne få benytte lekeplassen i Grønli for denne fabrikken. Sandefjord kommune ga også tilsagn om at de kunne bruke en brakke fra Jernbanealléen og at denne kunne flyttes til Grønli.

Men det gikk ikke som Edlund hadde håpet på med dette prosjektet. Det ble konkurs våren 1948, før man hadde kommet i gang. Edlund redegjorde for problemene i Vestfold Fremtid i mai 1948.[4] De hadde hatt valuta i orden for å importere maskiner, og hadde fått kommunen til å leie seg og flytte en garasjebrakke fra jernbaneområdet og ned til Grønli. Men alt dette hadde tatt så lang tid at tilgangen til maskinparken utløp og det ville ta 5–6 år før mye maskiner kunne bli tilgjengelige.

Siden patentet var Edlunds personlige eiendom, forhandlet han med andre firmaer om å utnytte denne.

Men prosjektet i Sandefjord ble lagt dødt.

Norpress Presslærfabrikk

Helt siden mai 1951 arbeidet Olav Edlund med å tilrettelegge for en «presslærfabrikk» i Sandefjord i samarbeid med Danish American Leather Co. Ltd. På den tiden ble alt av for eksempel hælkapper importert. Ved skofabrikkene hadde man ca. 33 prosent lærsvinn. Det som var planen, var å ta imot læravfall fra skofabrikker, male det opp og lage plater av det. Dette kunstlæret var tenkt brukt til hælkapper, mellomsåler og bindsåler. Ved å gjøre dette ville man kunne spare rundt 4 millioner kroner årlig i fremmed valuta.

Presslæret trakk veldig lite vann i forhold til vanlig lær, og det var meget sterkt. Edlund kunne i november 1951 fortelle til Sandefjords Blad at postbudene i København brukte sko med såler av presslær eller kunstlær.[5] Det viste seg at de kunne gå tre ganger så langt på presslærsåler enn på vanlige såler! Videre kunne Edlund fortelle at prisen på sko ville gå nedover, og at man ville kunne spare mellom 4,5 og 5 millioner kroner i fremmed valuta for landet i året. Og skoavfallet ville kunne bli utnyttet.

Og nok en gang, dro Edlund til med et nytt prosjekt. Han skaffet seg lisens for å kunne kjøpe maskiner. Imidlertid pågikk det diskusjoner rundt den såkalte «papploven». Papploven hadde sin bakgrunn i at det ble importert mye dårlig skotøy til Norge og denne skulle hindre dette. Etter krigen var det et press fra importørene om at denne loven skulle opphøre.

Det ble mye fram og tilbake hos myndighetene og tiden gikk. Edlund hadde et tilsagn om maskiner og utstyr til produksjonen, men dette var tidsbegrenset. Til tross for mange purringer fra Edlund, kom det til at han måtte skrinlegge dette prosjektet. Edlund uttaler i en artikkel i Sandefjords Blad i januar 1952 følgende: "Det er særlig garverne som er mot presslærfabrikk, men ikke kan jeg forstå at en eneste yrkesgruppe i lengden skal kunne stanse fabrikker som faktisk vil kunne spare landet for millionbeløp årlig."[6]

Norpress Presslærfabrikk ble lagt ned før den kom i drift.

Fyrverkeriproduksjon

Igjen ville Edlund starte opp en virksomhet i samarbeid med danske samarbeidspartnere. Han ville produsere fest- og signalraketter til en rimelig penge. Edlund hadde problemer med å skaffe seg lokaler for sine aktiviteter, og da spesielt fyrverkeriproduksjon. Han «klaget sin nød» i en artikkel i Sandefjords Blad i oktober 1951,[7] og søkte også om en tomt for fyrverkeriproduksjonen. Mest sannsynlig strandet dette prosjektet pga. mangel på egnede lokaler.

Fra 1960-tallet

Som det framgår, er alle aktivitetene til Olav Edlund fra perioden under eller like etter krigen. Dette var en periode da det var mangel på det meste, og en person som Edlund, med sitt «gründer-hode», har nok hatt en meget interessant tid.

I en artikkel i Porsgrunns Dagblad 17. november 1951 var det intervju med Olav Edlund, der han kom med disse bevingede ord:

Gi meg 100.000 kroner, og jeg skal starte 10 levedyktige industriforetagender! [8]

Tidlig på 1960-tallet, og etter at sønnen, Kjell, var begynt i NRK, reiste Olav Edlund fra Sandefjord og bosatte seg i Stavanger. Der kom han inn i administrasjonen i avisa «Stavangeren» og var annonsesjef fram til 1964, da avisa opphørte.

Etter dette begynte han på et nytt prosjekt. Han reiste et par måneder i året oppover langs kysten og besøkte alle byene der Hurtigruta var innom. På de forskjellige stedene oppfordret han butikkene til å avertere sine tjenester på de lokale hotellene. Dermed kunne besøkende få informasjon om lokale tilbud på hotellet de bodde, noe som i dag er vanlig, men som Edlund var tidlig ute med.

Men hans engasjement stoppet ikke med dette. Stavanger Aftenblad fikk mange innlegg fra Olav Edlund, der han tok for «rett og urett» i lokalsamfunnet.

Fotnoter

  1. Vestfold Fremtid 1928.11.19. Digital versjonNettbiblioteket.
  2. Morgenbladet 1946.01.26. Digital versjonNettbiblioteket.
  3. Sandefjords Blad 1946.01.29. Digital versjonNettbiblioteket.
  4. Vestfold Fremtid 1948.05.28. Digital versjonNettbiblioteket.
  5. Sandefjords Blad 1951.11.12. Digital versjonNettbiblioteket.
  6. Sandefjords Blad 1952.01.23. Digital versjonNettbiblioteket.
  7. Sandefjords Blad 1951.10.04. Digital versjonNettbiblioteket.
  8. Porsgrunns Dagblad 1951.11.17. Digital versjonNettbiblioteket.

Kilder og litteratur


  Artikkelen inngår i Sandefjord Lokalhistoriske Senters prosjekt på Lokalhistoriewiki. Wikiens brukere kan fritt redigere og utvide artiklene. Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten.