Pesten 1565–1567

Pesten 1565–1567 brøt først ut i Bergen i september 1565, og spredde seg til store deler av landet. Den raste helt til ut i 1567. Denne pestepidemien står i en særstilling kildemessig, for Absalon Pederssøn Beyer skrev mye om den i sin dagbok. Han var prest i Bergen under epidemien, og hadde derfor førstehåndskunnskap om hvor mange som døde og hvordan pesten spredde seg i soknet.

Pesten i Bergen

Absalon Pederssøn Beyer nevner i dagboksinnføring for 15. august 1565 at to personer døde av pest og ble gravlagt samme dag. Deretter er det ingen flere referanser til pest før begynnelsen av september. Om dette skyldes at det egentlig ikke var pest de to første døde av, eller om det tok litt tid før alt ble kobla sammen, er usikkert, men ser vi videre i dagboka er smittekilden identifisert. De første som døde av pest i epidemien er nevnt 3. september, og det ville være rart om to personer døde av pest midt i august, og at det så skulle ta to uker før epidemien starta.

I dagboka kommer det mellom 14. og 16. september et udatert notat med overskriften «Pestelenze» - det må være skrevet 14., 15. eller 16. september, men i notatet nevnes datoen 6. september i forbindelse med at en av personene ble syk. Her nevnes også en forklaringa på hvordan pesten kom til byen:

Vdi dette aar førte en Bremmer skiber som kom fra Dansken hid til Bergen pestelentze med sig skiberen styremanden oc den meste partt aff baasmenderne døde, En baasmand gaff en vng karll en brog, oc han bodde i Jon Ellingsøns gaardt hand bleff befengt aff henne och døde, der nest faderen oc en hel hob andre, saa at 17 personer ere døde aff den gaard. Der kom en studenter ved naffn Ingelbricht Person ind i same gaard oc vatr strax befengder, men mand forhaaber honnom til liffuit, di den byld paa hans axell er hul sprungen paa, oc badskeren læger hannom, 6. Septembris vart hand kranch.

– Absalon Pederssøn Beyers dagbok, september 1565.

1500-tallets dansk-norsk er ikke alltid så lett å lese, så det er greit å gjenfortelle dette med moderne språk. Det Beyer forteller er at dette året kom en skipper fra Bremen til Bergen fra Danzig («Dansken»), i dag Gdansk i Polen, men den gang en tysk by. Skipperen, styrmannen og de fleste av mannskapet døde. En av båtsmennene ga en ung mann ei bukse. Denne unge mannen bodde i Jon Ellingsøns bygård. Han ble syk av pesten og døde, og deretter døde faren og flere andre. Totalt døde 17 mennesker i denne ene bygården. En student ved navn Ingelbricht Person bodde også der, og han ble raskt smitte og ble syk. Men det var håp om at han ville overleve, ettersom det gikk hull på byllen han hadde på skulderen. Denne studenten ble syk den 6. september.

Vi kan så gå litt bakover i dagboka, og den 3. september har Beyer skrevet at han gravla en skipper fra Bremen som var død av pest, og at de fleste av mannskapet også var døde. Pesten dreper raskt, og siden begravelser også skjer veldig raskt etter dødsfallet i de fleste tilfeller kan vi anta at han hadde kommet til Bergen rett før dette. Det er en viss mulighet for at han døde tidligere, og at likene ble liggende på skipet, men i de fleste tilfeller var man opptatt av å få pestofre raskt i jorda, og det er også rart at Beyer ikke skulle ha nevnt dette. Den 6. september nevnte han også studenten, da kalt Ingebrich Pederson. Han forteller da at han ble syk etter å ha holdt en preken på hospitalet; det kan virke som om det er først rundt den 15. september at det ble klart at smitten hadde spredd seg fra skipet til Jon Ellingsøns gård. Vi ser de neste dagene at han mister litt oversikten; vanligvis forteller han ikke bare at noen er begravet, men også historien rundt dødsfallet, men her blir det i de fleste tilfeller bare oppgitt antall lik, og fra 9. til 12. september sier han bare at det hver dag kom lik til Korskirken og Domkirken.

Selv om Beyer ikke oppgir alle tall får vi vite omtrent hvor mange som døde i de to norske sokna i byen. For de tyske sokna, St. Martin og Mariakirken, har vi ikke tilsvarende tall. Legger vi sammen de tallene Beyer oppgir for domkirkesoknet var det 278 pestofre i 1565, 522 i 1566 og bare 2 i 1567. For Korskirken er det oftere at han ikke oppgir tall, så det er vanskeligere å se noe mønster der. I og med at det mangler tall for en del dager må man se på andre måter å regne ut totalen på. Dersom man tar et utvalg av dager og finner et gjennomsnittlig dødstall per dag kan man finne et omtrentlig tall for domkirkesoknet. Vi vet også omtrent hvor stor del av befolkninga det var som sokna til de forskjellige sokna, og dermed kan vi anslå at et minimumstall er omkring 2000 døde. Vi vet ikke nøyaktig hvor mange som bodde i Bergen, men det skal ha vært mellom 5000 og 7000 innbyggere der - Bergen var den gang med god margin den største byen i Norge. Trolig er det rette tallet i den lavere enden av anslaget. Uansett, hvis vi ser på hele dette spennet finner vi at mellom 34 og 41 prosent av befolkninga døde. Hvis vi også legger til grunn at omkring tjue prosent av de som ble syke overlevde, vil det si at mellom 43 og 51 prosent av befolkninga ble syke. Når vi tror at folketallet var nærmere 5000 enn 7000, følger det at man også må anta at prosenttallet må være i den høyere enden av anslaget.

Takket være Beyer vet vi også noe mer om behandlinga av pestofrene. VI har allerede vært innom studenten; byllen på skulderen sprakk, og da mente man at han hadde mulighet til å overleve. Dette stemmer overens med mange andre beretninger fra pestepidemier. Ofte tilkalte man bartskjæren for å tømme byllen helt for væske etter at den sprakk. Dette kan ha bidratt til å minske faren for infeksjoner fordi man fjerna puss. I en del tilfeller punkterte også bartskjæren byllen. Dette hadde en lindrende effekt, fordi trykket i byllen ga store smerter. Om det faktisk økte sjansen for å overleve er mer usikkert; det er mulig at det at byller sprakk av seg selv var en konsekvens av immunforsvarets reaksjon og dermed et symptom på at man hadde motstandskraft nok til å overleve. Vi vet at da Beyers sønn Absalon Absalonsøn ble syk 15. oktober, punkterte en bartskjær byllen den 4. november. I og med at han hadde overlevd så lenge, virker det som om han hadde hatt nok motstandskraft til å klare seg selv, og det å skjære hull på byllen hadde i hvert fall i dette tilfellet lite å si for om han overlevde eller ikke.

En annen ting bartskjærene ofte gjorde var årelating. Dette ble brukt mot en rekke sykdommer, i den tro at man ved å tappe blod kunne gjenopprette balansen i kroppen. I dag vet vi at dette er en svært dårlig idé, ettersom blodtapet svekker pasienten. I den grad årelating har vært til noen nytte må det ha vært gjennom placeboeffekt.

Beyer forteller ikke om sykdommens siste fase, noe som trolig skyldes at han klokelig holdt seg unna. Han nevner ikke andre metoder for å forsøke å stoppe epidemien; fra tidligere epidemier kjenner vi til bruk av urtemedisin og brennevin. Men det er rimelig å anta at man forsøkte med velduftende urter i husene, for å drive ut dårlig luft, miasmer.

Spredning av pesten

Vi vet at pesten nokså raskt spredde seg til Trondheim, sannsynligvis med et skip fra Bergen. Der ser det ut til at den døde ut tidlig i 1566, så det ble en noe mildere epidemi enn i Bergen. Dødstallene var allikevel høye: Av omkring 1500 innbyggere i Trondheim skal omkring 600 ha dødd. Beyer nevner ikke pest noe sted mellom Bergen og Trondheim, men det finnes senere kilder fra Sunnmøre som nevner dette som pestår, så vi kan anta at sykdommen også har spredd seg langs kysten.

I Oslo blir pesten nevnt av biskop Jens Nilssøn, som forteller at den herja også der i 1565, og at den spredde seg til nesten hele riket. Andre steder på Østlandet er det også spredte referanser til pest i disse åra.

Litteratur og kilder

• Absalon Pederssøn Beyer (1528–1575), transkriberte skrifter på Dokumentasjonsprosjektet.
• Benedictow, Ole Jørgen: Svartedauen og senere pestepidemier i Norge. Utg. Unipub. Oslo. 2002. Digital versjon på Nettbiblioteket