Postgangen 1647-1814 i Norge
Ingress
Artikkelen Postgangen 1647-1814 i Norge. Forutsetninger, gjennomføring og konsekvenser setter rammen for analysen i de seks hovedpostrutene:
- Postgangen Christiania-København 1647-1814
- Postgangen Christiania-Bergen
- Postgangen Christiania-Stavanger (Vestlandsruten)
- Postgangen Stavanger-Trondhjem (Kystpostruten)
- Postgangen Christiania-Trondhjem
- Postgangen Trondhjem-Vardøhus (Nord-Norgeruten).
Stattholder Hannibal Sehested etablerte Postverket i Norge i 1647. Han var stattholder mellom 1642 og 1651, kongens svigersønn og hans viktigste representant i Norge. Kongen het Christian IV og regjerte i 60 år (1588-1648). Med etableringen av Postverket begynte en revolusjon i informasjonsflyten i landet, og det er arbeidsgruppens hensikt å studere postgangen fra etableringen i 1647 til dags dato. I første omgang ble postgangen under unionstiden med Danmark valgt ut. Postverket ble med tiden landets største samferdselsbedrift.
Regulær postgang var allerede opprettet i Danmark i 1624, og enda tidligere ute i Europa. Det hadde riktignok vært foreslått en form for postgang i Norge helt tilbake på 1500-tallet, men det hadde ikke blitt noe av forslaget. Norge var fra naturens side et vanskelig, tidkrevende og dyrt land for regulær posttransport.
I denne artikkelen blir forutsetninger for og konsekvenser av etableringen analysert. I artikkelen behandles også de trekk ved Postverkets virksomhet som er felles for alle postrutene. Dermed slipper arbeidsgruppen å gjenta disse fellestrekkene i hver postrute, men kan henvise leseren av den enkelte postruten til denne oversiktsartikkelen. Vi følger den organiserte postvirksomheten under unionstiden frem til Norge i 1814 ble avstått til Sverige. Det synes naturlig å behandle postgangen under unionstiden med Sverige særskilt.
Samkult blir til
Samkult er et akronym (forkortelse) for Samferdsel, Kultur og Teknologi og springer ut fra arbeidsgruppens overbevisning om at samferdsel, kultur og teknologi henger uløselig sammen. For arbeidsgruppen omfatter begrepet samferdsel forflytning (transport) av gods, personer og tjenester og så mange slags aktiviteter tilknyttet forflytningen som kan være interessante i de problemstillingene som arbeidsgruppen tar opp. For eksempel vil det være viktig å behandle anlegg, drift og vedlikehold av infrastruktur i samferdsel. Kultur vil normalt være et begrep som kan ha flere tolkninger, men vi vil finne forståelsen for begrepet innenfor ord som holdning, sedvane, ferdighet, kunnskap og mange slags fysiske ting. Et moderne begrep som fanger opp de fleste av ordene vi har listet opp, kan være trafikkultur. Teknologi omfatter læren om teknikk. Utvikling i samferdsel er helt avhengig av teknikk. Kunnskap om hvordan samfunnet kan bygge bro kan være et enkeltstående eksempel på et område med enorm utvikling i kompetanse og kunnskap i de siste 300 årene. Etter arbeidsgruppens overbevisning utvikler samferdsel, kultur og teknologi seg i et vekselspill.
I 2009 fant tre gamle kolleger (Dag Bjørnland, Erik Brand Olimb og Nils Skarra) fra forskning og utredning i samferdsel hverandre og delte et ønske om å analysere utviklingen i samferdsel, kultur og teknologi i et omfattende historisk analysearbeid. For å ha et gjennomgående tema for analysen ble gruppen enig om å følge Postverkets utvikling fra etableringen i 1647 til dags dato. For en fornuftig tidsdisponering av prosjektarbeidet valgte gruppen først å studere tidsperioden 1647-1814, det vil si unionstiden med Danmark. Resultatet av analysen blir betegnet Samkult1 og presenteres i de foreliggende syv artiklene. Så langt gruppen har kunnet finne ut, er det ingen andre verken nasjonalt eller internasjonalt som har prøvd på en liknende utfordring. Gruppens forutsetninger for å kunne driste seg til dette, antydes i teksten på bildet av gruppen. Bildet er presentert i fagtidsskriftet Samferdsel nr 4 2010 som en vignett til en kortfattet artikkel gruppen skrev om resultatene fra Samkult1. I redaktørens leder skriver han at gruppen ”.. representerer antagelig landets tyngste kunnskap om samferdselens betydning for landets utvikling.”
Året 2009 var nasjonalt blitt etablert som kulturminneår, og samkultgruppen inngikk kontrakt med sekretariatet for Kulturminneåret 2009 om å lage elektronisk baserte postløyper som dekket alle hovedpostrutene i Norge i unionstiden. Sekretariatet for Kulturminneåret 2009 hadde fått laget en programvare (dataprogram) som kunne anvendes for formålet. Samkultgruppen lærte seg dette dataprogrammet og gikk i gang med å lage syv elektronisk baserte postruter (seks nasjonale og en internasjonal), assistert av løypekoordinator Dagny Stuedal i sekretariatet for Kulturminneåret.
Samkultgruppen fikk kontorplass hos Tekna (Teknisk-Naturvitenskapelig Forening), Oslo avdelingen i Ingeniørenes Hus. Gruppen inngikk kontrakt på 20 000 kroner med Tekna for å dekke løpende utgifter. En liknende finansiering ble gitt for 2010. For øvrig la prosjektgruppen inn egenfinansiering på 2 500 timer i 2009 og 1 200 timer i 2010. Samkultgruppen har regelmessig rapportert om fremdrift og resultat til Teknologihistorisk gruppe (THG) i Tekna.
Erik Brand Olimb døde brått i mai 2010, og arbeidet med Samkult1 er blitt sluttført av Dag Bjørnland og Nils Skarra. For å kvalitetssikre arbeidet har Samkultgruppen hatt en ressursgruppe til disposisjon.
I 2011 begynte Samkultgruppen på neste etappe, Samkult2 som omhandler unionstiden med Sverige (1814-1905). Dette arbeidet har også finansiering fra Tekna, og gruppen bidrar fortsatt med egeninnsats i form av tid som medgår i arbeidet. Etter at Kulturminneåret 2009 ble avsluttet i 2010, gikk programvare og alt materiale som var lagt inn med hjelp av programvaren, over til Kulturvernforbundet som skulle drifte resultatet. I 2011 bestemte imidlertid Kulturdepartementet som hadde ansvar for finansiering av Kulturminneåret 2009 at videreføring skulle skje ved anvendelse av Lokalhistoriewiki.no som hører inn under Lokalhistorisk institutt. Kulturvernforbundet oppfattet Samkult1 som et så interessant bidrag til Kulturminneåret 2009 at vi ble anmodet om å legge resultatene over i Lokalhistoriewiki.no. Det ble Bjørnland og Skarra enige om å gjøre, men måtte naturligvis lære seg ny programvare med nye krav til dokumentasjon og bildebruk før postrutene kunne bli lagt over. Hele dette arbeidet har tatt et år, og dermed stoppet arbeidet med Samkult2 midlertidig opp. Nå er imidlertid omleggingen av Samkult1 avsluttet innenfor forutsetningene som Lokalhistoriewiki.no setter, og resultatene blir presentert som syv artikler.
For å forstå opprettelsen av Postverket, har vi i Samkult1 studert forutsetningene for postvesenet og utviklingen i samspillet mellom post og annen samferdsel. Postverket ønsket at posten mest mulig skulle følge landeveien, men landevei fantes bare stykkevis og delt. Da Postverket ble etablert i 1647 fantes bare noen få km med kjørbar vei. Resten av veinettet var ridevei og knapt nok det. Posten ble ført frem av postførere som måtte benytte alle tilgjengelige transportmåter. De måtte derfor benytte ferge over mange elver, sjøer og vann. Langs kysten var det lange værharde strekninger som skulle passeres. Der måtte posten benytte båt. Postførerne kunne være nødt til å gå på beina eller bruke ski, truger eller pulk for å komme frem.
Resultatet er blitt at vi har behandlet omkring 5 000 km postruter og 500 postgårder, postekspedisjoner/poståpnerier/postkontorer i unionstiden. Arbeidsgruppen har også gitt et bidrag til innsikt i hvordan landets kjørbare hovedveinett vokste frem fra nesten intet i 1647 til omtrent 4 500 km i 1814.
Overslagene har gruppen kommet frem til etter studier av de enkelte rutene og tilgjengelig kartmateriale. I overslaget over det kjørbare hovedveinettet er ikke medregnet de mange km med såkalte vinterveier som ble opparbeidet når is og snø hadde lagt seg. Vi har gjort utstrakt bruk av gamle kart og bilder fra postrutene under unionstiden. På kartene har vi tegnet inn postrutene og posthornet for å markere løypeposter vi kommenterer. Vi viser til gjennomgangen av de seks hovedpostrutene. De to karttegningene som er vist i dette kapitlet, kan gi en anelse om utviklingen i kjørbart hovedveinett i løpet av unionstiden.
Samkultgruppen har valgt å benytte de navnene som var vanlige etter at Postverket ble opprettet i 1647 og ut unionstiden mellom Danmark og Norge til 1814. Dermed skriver vi for eksempel Christiania og Trondhjem, men ikke Oslo, Nidaros eller Trondheim. Dersom forskjellene bare er små i forhold til dagens skrivemåte, har vi stort sett holdt oss til vanlig skrivemåte i dag.
Betydelige reformer fant sted i norsk samferdsel og i unionen fra 1640-årene. Foreliggende artikkel behandler de mest overgripende forhold av betydning for at en leser skal forstå utviklingen, dens forutsetninger og konsekvenser gjennom unionstiden. Forutsetningene kan ha funnet sted gjennom flere århundrer før tidsperioden vi behandler. I denne artikkelen har vi derfor tatt med kapitler om disse forutsetningene. Med det store materialet vi analyserer og sammenfatter, er det uunngåelig at noen lesere vil savne emner og at andre kan være uenige i vårt valg av emner.
Navnet på landområdet som i dag heter Norge, kan ha blitt laget av sjøfarer, kjøpmann og høvding Ottar fra Hålogaland. Han fortalte kong Alfred den store i England om sin reise omkring år 890. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av en latinsk verdenshistorie. Kongen utvidet teksten med reiseskildringen han hadde hørt av Ottar fra Hålogaland. Ottar reiste langs hele kysten mellom Kvitsjøen i nord og Skiringssal, en handelsplass eller kaupang, som lå ved Kaupangkilen i Viksfjord, fem kilometer utenfor Larvik sentrum. Han reiste videre til London via Hedeby, et lite sted i Slesvig, like sør for grensen til Danmark og kjent som kaupang under vikingtida. Hedeby tjente som knutepunkt for handelen mellom Skandinavia, Nordsjø-områdene og Baltikum. Kaupangen utenfor Larvik ble senere fraflyttet. Ottar har sannsynligvis kalt landområdet Nordvei/Nordvegir, og det kan ha gitt grunnlag for det engelske ordet Norway og det tyske ordet Norwegen. Dermed begynte en utvikling frem mot etablering av navnet som ensbetydende med området vi kjenner som Norge. Som statsnavn har det først vært nyttet om det vestnorske riket. Derfor var det lenge naturlig å kalle vestlendingene for nordmenn når de kom til Øst-Norge. Kartskissen viser reisen til Ottar. Vikingene manglet ikke dristighet i seilasen.
Det går en lang historisk utviklingsrekke fra ordet kaupang til ordet kjøpstad som er det ordet vi finner i unionstiden med Danmark og til det for oss i dag kjente ordet by. I Samkult1 anvender vi ordene by og kjøpstad om hverandre. Under unionstiden var imidlertid forskjellen svært viktig fordi en kjøpstad var som navnet antyder et sted der kjøp og salg fant sted. Kongen hadde gitt monopolrett for handel til borgere i en kjøpstad, og denne monopolretten strakte seg flere mil rundt kjøpstaden.
Karmsundet blir ofte betraktet som stedet der navnet Nordveien oppsto. Ved Avaldsnes hadde kong Harald Hårfagre sin viktigste kongsgård. Avaldsnes er omtalt flere steder i Snorres kongesagaer. Karmøy har svært mange fornminner som viser at området har røtter flere tusen år tilbake i tiden. Det finnes store gravhauger fra bronsealderen, bautasteiner, to funn av vikingskip - det ene på størrelse med Osebergskipet - og mange andre fornminner. Karmøy med Karmsundet innenfor, har en rikt dokumentert historie knyttet til veien mot nord, eller Nordveien som etter hvert ble navnet på landet.
I Norges historie er det høvdingen Harald Hårfagre som blir tillagt samlingen av landet til ett rike, omkring år 872 etter det avgjørende slaget ved Hafrsfjord. I virkeligheten var hans rike et vestlandsrike, men kong Harald Hårfagre blir oppfattet som mer enn en småkonge. Postverket utga i 1972 frimerker til minne om at det var 1100 år siden samlingen av Norge til ett rike, så årstallet får stå som det faktiske jubileumsåret. I praksis tok det lang tid før de lokale høvdingene føyde seg inn under en rikskonge.
Det var under kong Harald Hårfagres tid at Ottar foretok sin reise, og kanskje har kong Harald Hårfagre kjent til Ottars reise, for det er en kjensgjerning at han sendte sin yngste sønn Håkon til den engelske kongen (Aethelstan) for oppfostring. Håkon ble senere konge over riket etter sin far og er i norgeshistorien kjent som kong Håkon Adelsteinsfostre eller også kong Håkon den gode.
Ottars beretning for kong Alfred den store gir en god belysning over hvordan informasjon ble spredd på den tiden, ved leilighetstransport og fysisk møte. Kongene eller høvdingene sendte naturligvis også informasjon med egne bud eller forbud som er et vanlig ord for transport av budskap.
Kongene måtte stadig kjempe for å beholde sin makt, og aller helst utvide den. Norge måtte forsvares, åpent som det lå for angrep. Det hadde vært noe tilfeldig hvordan kongene fikk samlet styrker for å forsvare seg, men da kong Håkon den gode i 954 vant over sine motstandere i et slag som stod ved Avaldsnes på Karmøy, bestemte han at over hele landet langs med sjøen, så langt opp i elva som laksen gikk, skulle landet deles inn etter «skipreider». Bøndene i et skipreide måtte bygge og ruste ut et seilskip. Dette bidraget som kongene trengte for å forsvare seg og som bøndene ble pålagt, ble kalt leidang, I flere hundre år ble leidangen kalt ut når fiendtlige styrker kom til landet. For effektiv utkalling var det naturligvis nødvendig at informasjon fort ble sendt ut til bøndene for at ikke kritisk tid skulle gå tapt. Bøndene i et skipreide hadde derfor ansvar for å bygge, vedlikeholde og tenne varde i skipreidet når det var påkrevd. Når flåten skulle ut, måtte bøndene også stille med nødvendig niste.Systemet med leidang varte ved til ut på 1300-tallet. Med tiden var det blitt vanlig at kirkens øverste tjenere (biskoper og erkebiskop) og kongens mest betrodde menn, styrte over sin lokale del av leidangsflåten. De hadde også egen hærstyrke til sin disposisjon.
Kong Håkon den gode døde i 961 som følge av et sår han fikk i kamp for sitt rike som først og fremst var forankret til Vestlandet, men de mektige jarlene på Møre og i Trøndelag hadde anerkjent han som sin konge. På Østlandet hadde imidlertid danske konger satt seg fast og hadde betydelige interesser, og det var stadig kriger mellom de danske og de norske kongene. Først et stykke ut på 1000-tallet kan vi si at Norge var samlet til ett rike under sterk kongemakt. På 1100-tallet brøt det ut borgerkrig som varte i årtier før landet igjen ble samlet til ett rike. Fra midten av 1200-tallet begynte Norges storhetstid, og den varte frem til 1319. I norgeshistorien er navnet Norgesveldet det vanlige ordet for perioden. I denne tiden vokste også kirken til å bli en formidabel maktfaktor under ledelse av erkebiskopen som residerte i byen som da het Nidaros. Kartet gir en god belysning av det store maktområdet for kongene under Norgesveldet selv om Island og Grønland ikke er tegnet inn. Den store utstrekningen til Norgesveldet forutsatte geistlig og politisk informasjonsformidling. Denne kunne naturligvis mye lettere utføres til sjøs enn til lands, og Norgesveldet ble holdt sammen med sjøtransport.
En god analyse av perioden gir boken til Tore Skeie fra 2009: Alv Erlingsson. En andelsmanns undergang.
Den siste store kongen under Norgesveldet var Håkon V. Magnusson som regjerte mellom 1299 og 1319. Han bygde Akershus festning, Båhus festning (Kungelv nær Göteborg) og Vardøhus festning. Han hadde bare ett barn, Ingeborg som ble giftet inn i den svenske kongeslekten, og Norge og Sverige kom i union. I 1349 kom den fryktede byllepesten svartedauden til Norge og i løpet av et par år ble folketallet halvert. Norge sank i tidens løp ned i et politisk avhengighetsforhold til Danmark som hadde kommet til som unionspartner. Senere trakk Sverige trakk seg ut, og avhengigheten til Danmark varte helt til 1814.
Det hører med til Norges historie å nevne at sterke tyske handelsinteresser fikk innpass på Vestlandet med base i Bergen. Det var den hanseatiske liga fra Nord Tyskland (Lübeck) som etter hvert kom til å dominere handelen spesielt med fisk fra Nord Norge ut av landet og dagligvarer inn til landet. Bryggen i Bergen er det synlige historiske bevis for hanseatenes langvarige innflytelse i byen. Hanseatenes informasjonsbehov med omverden ble dekket som leilighetstransport med deres egne skuter som seilte til eller fra Bergen med last.
Hvordan de eldste byene kan ha blitt til
Etableringstid for en by kan være skjult i historiens tåke, men mange har med utgangspunkt i ulike metoder forsøkt å tidfeste og begrunne opprinnelse. Erik Schia har i boken sin fra 1991 Oslo innerst i Viken. Liv og virke middelalderbyen noen interessante refleksjoner over hvordan de norske byene kan ha blitt til. På grunnlag av historikere som har beskjeftiget seg med norsk byhistorie, summerer Schia opp fire grunner for bydannelse:
- Opprinnelse i selvgrodd markedsplass
- Grunnlegges på kongelig beslutning
- Kombinasjon av de to første grunnene
- Grunnlegges som følge av geistlige aktiviteter.
For samkultgruppen fremtrer samvirke mellom konge- og kirkemakt, gunstig lokalisering med hensyn til omlasting mellom land- og sjøtransport og muligheter for beskyttelse mot fiender til å ha vært utslagsgivende for de eldste bydannelser i Norge. På et senere utviklingstrinn vil gunstig beliggenhet for handel og produksjon forsterke byvekst.
Ved etableringen av Postverket i 1647 ble postkontoret stedet hvor postføreren leverte postsekken som så ble låst opp av postmesteren, post til stedet og dets omland ble tatt ut, post som skulle sendes ble lagt inn og postsekken låst. Til gitt avgangstid hentet en annen postfører postsekken og dro videre.
Det er ikke kjent hvor mange postkontor som ble etablert fra starten i 1647, men fra 1660 forligger oversikt som viser at det da fantes 13 postkontor, herav 8 i de norske kjøpstedene og 5 i andre tettsteder. De 8 kjøpstedene hadde i 1660 en befolkningsmengde på omtrent 30 000 innbyggere som bare svarte til 7 % av rikets befolkningsmengde. Det var få byer i Norge og de var små. I de første hundre årene av Postverkets historie var behovet for posttjenester knyttet til sivile og militære myndigheter. Handelens behov som i Bergen ble nok i stor grad fortsatt dekket ved leilighetstransport, for eksempel med de hanseatiske skutene.
Vi gjennomgår kort tilblivelsen for de 13 byene som ble begunstiget med postkontor ifølge den første kjente oversikten fra 1660: kjøpstedene Trondhjem, Bergen, Christiania, Fredriksstad, Tønsberg, Skien, Christiansand og Stavanger og tettstedene Moss, Fredrikshald, Bragernes, Kongsberg og Larvik. De største byene blant de små norske byene var Trondhjem, Bergen og Christiania med Bergen som den overlegent største.
Kong Olav Tryggvason, oldebarn av kong Harald Hårfagre ble norsk konge i 995, og han grunnla i 997 stedet Nidaros ved Nidelvens munning. Navnet Trondheim var opprinnelig navnet på de trønderske områdene, det vil si Trøndelag, og navnene Trondheim og Nidaros eksisterte ved siden av hverandre. Etter reformasjonen ble navnet gjort mer dansk og byen kom til å hete Trondhjem under unionstiden. Dette navnet blir derfor stort sett benyttet i Samkult1.
Nordmenn var sjøfarende folk, og det var naturlig at kongene slo seg ned på steder med god havn. Kirkebygg og klostre krevde håndverkere med faglig kompetanse, og omkring kongsgårder dannet det seg tettere bebyggelse for kongens nærmeste menn (hird), geistlige, håndverkere, handelsfolk, andre som søkte sitt utkomme der eller var knyttet til maktapparatet enten de var tjenere eller treller (slaver).
Kongen spilte en viktig rolle i kristningen av landet, og i Nidaros bygde han både kongsgård og kirke. Kong Olav Tryggvason fikk imidlertid kort styringstid og falt i slaget ved Svolder i år 1000. Kong Olav Haraldsson, norsk konge i perioden 1015-1028 gjennomførte kristningen i landet. Han var tippoldebarn av Harald Hårfagre og ble drept i i slaget ved Stiklestad i 1030 i kamp mot en hær av misfornøyde bønder og stormenn. Liket ble skjult i sandjord i Nidaros, men da det ble gravd opp etter noen måneder, var det slett ikke gått i forråtnelse. Jærtegn inntraff, mytedannelse tok til og paven erklærte med tiden kongen for helgen. Etter hvert ble kirken som huset kisten til kong Olav Haraldsson bygd ut til en praktfull katedral. Paven etablerte sete for erkebiskop i Nidaros allerede i 1153. Selv om litografiet viser en imponerende bygning er nok bygningen på 1800-tallet beskjeden sammenlignet med hvordan den så ut i middelalderen. Da den sto ferdig mot slutten av 1200-tallet, kunne den sammenlignes med katedraler i nabolandene. Kirken ble med mellomrom herjet av brann, og den tredje skedde i 1531 like før reformasjonen da kongen røvet kostbarhetene i kirken og førte dem til København. Senere forfalt kirken, ytterligere branner inntraff, og det var bare en del av katedralen som sto igjen da litografiet ble laget.
Like til reformasjonen i 1537 var Nidaros sentrum for det åndelige (geistlige) livet i landet, og det foregikk omfattende pilegrimsvandring til katedralen og skrinet med kong Olav Haraldsson både fra inn- og utland. Det må ha vært mange geistlige som arbeidet i Nidaros i disse århundrene med betydelig behov for korrespondanse lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt helt til paven i Roma. Skriftlig informasjon med sendebud var nok den vanlige måten for informasjonsformidling.
Kirken ble stadig rikere i den katolske tiden. Det hjalp godt at kirken fikk tiendeparten av avlingene (tiendeskatten) og kom til å eie en betydelig del av jordegodset. Det var vanlig at folk testamenterte eiendom eller penger til kirken for å få et egnet gravsted eller for at prestene skulle be for dem etter døden. Ved reformasjonen i 1537 konfiskerte kongen kirkens eiendommer samtidig som folk ble påtvunget den lutherske læren. Den siste erkebiskopen rømte landet. I disse århundrene, spesielt i den første tiden var Nidaros en viktig nasjonal by, men ordet hovedstad var ikke tatt i bruk på den tiden.
Navnet Bergen kommer fra ordet Bjørgvin som betyr den grønne engen mellom fjellene. Kong Harald Hårfagre vekslet mellom å bo på flere kongsgårder. En av disse var Avaldsnes som er nevnt foran, en annen kongsgård var Alriksstad i Bergen. Bergen blir tradisjonelt antatt å være grunnlagt av kong Olav Kyrre i 1070. Det var i alle fall i 1970 Postverket utga frimerker til minne om at Bergen var 900 år gammel selv om det er funnet rester av handelsplass som er eldre. Kong Olav Kyrre var sønnen til kong Harald Hardråde som var halvbror til kong Olav Haraldsson. Kong Olav Kyrre styrte i perioden 1067-1093.
Bergen med Vågen med god havn og gode muligheter for beskyttelse mot angrep overtok som rikets sentrum etter Nidaros i begynnelsen av 1200-tallet. Håkon Håkonsson som var konge mellom 1217 og 1263, gjorde Bergen til sin residensby. Bergenshus festning med Håkonshallen er fra den tiden. Bergen var også betydelig geistlig by ved at den hadde bispesete. En tredje viktig grunn til byens sterke stilling var at den hanseatiske liga etablerte seg der og fikk dominerende innflytelse over utenrikshandelen. Bergen var landets overlegent største by og kan ha hatt om lag 7 000 innbyggere på 1300-tallet. Bildet av Bryggen i Bergen er kopiert fra et stikk fra 1580-årene og antyder livlig handel og dominerende kirkebygg. Festningen Bergenhus ligger utenfor utsnittet til venstre.
I 1950 feiret Oslo by at det var 900 år siden kong Harald Hardråde grunnla byen. Han var enekonge mellom 1047 og 1066 og halvbror til kong Olav Haraldsson. Kongen gjorde stedet til et administrativt senter og militært støttepunkt for området (Viken). Senere har arkeologer imidlertid kommet til at byen er eldre og kanskje var blitt grunnlagt av danskene som et støttepunkt for deres håndhevelse av makt, se for eksempel Erik Schia (1991) Oslo innerst i Viken. Liv og virke i middelalderbyen. Bildet er kopiert fra boken til Schia og viser en rekonstruksjon av byen på 1300-tallet. Det kan ha bodd omtrent 3 000 voksne mennesker der da, ifølge Schia. Bildet domineres av kongsgård, kirker, klostre og helt til høyre hospitalet for de spedalske. Elva i forgrunnen er Arna.
På grunn av arkeologiske funn feiret Oslo allerede i år 2000 feiret 1000 års jubileum. Det foreligger flere tolkninger av opprinnelsen til byens navn, men det har både en geografisk og norrøn opprinnelse. Byen ble bispesete i 1071 og ble oppfattet som rikets hovedstad da Håkon V Magnusson, konge 1299-1319 og sønnesønn av Håkon Håkonsson, slo seg ned permanent på stedet og etablerte sitt kanselli der. Det var for øvrig kong Håkon V Magnusson som bygde både Vardøhus festning, Bohus festning ved Kungälv og startet byggingen av Akershus festning. Da Oslo brant ned i 1624, flyttet kong Christian IV byen inn til murene for festningen Akershus og kalte opp byen etter seg. Vi benytter derfor navnet Christiania i Samkult1.
Under kong Håkon V Magnusson kulminerte Norgesveldet. Rikets hovedstad hadde nødvendigvis behov for omfattende korrespondanse for å tilgodese både administrative, geistlige og militære formål. Vi kan nok anta at det meste av behovet for å sende informasjon ble dekket av sendebud.
På postruten mellom Christiania og København ble det opprettet postkontor i kjøpstaden Fredrikstad og i tettstedene Moss og Fredrikshald. Fredrikstad ble grunnlagt med kjøpstadsrettigheter i 1567 da byen Sarpsborg ble brent av svenskene under syvårskrigen med Sverige. Byen ble flyttet til munningen av Glomma og fikk navnet Fredrikstad etter kong Frederik II som styrte mellom 1559 og 1588. Byen ble etter hvert en sterk festningsby. Moss hadde en fortid knyttet til virksomhet som følge av fossefall og trelasthandel, og stedet fikk rettigheter som kjøpstad i 1720 da Moss jernverk ble satt i drift. Fredrikshald med en fortid i trelasthandel og sagbruk ble av kong Frederik III (regjeringstid 1648-1670) belønnet med kjøpstadsrettigheter i1665 etter tappert forsvar mot svenskene.
På postruten til Stavanger (Vestlandsruten) ble det etablert 7 postkontor, fordelt på 4 kjøpsteder: Tønsberg, Skien, Christiansand og Stavanger og 3 tettsteder: Bragernes, Kongsberg og Larvik. Ved munningen av Drammenselva var det blitt etablert betydelige handelssteder, og i 1715 fikk Strømsø på sørsiden av elva og Bragernes på nordsiden kjøpstadsrettigheter. Postkontoret var lokalisert på Bragernes. I 1811 ble de to kjøpstedene slått sammen til én by med navnet Drammen. Kongsberg ble etablert som bergstad i 1624 av kong Christian IV etter at det ble funnet drivverdige sølvforekomster i fjellet året før. I 1735 fik stedet noen kjøpstadsrettigheter, men først i 1802 fulle rettigheter. Tønsberg er en av landets aller eldste byer, men om hvor gammel den er, mangler håndfaste bevis. Byen selv feiret 1000 års jubileum i 1872. Det er imidlertid ikke funnet rester av så gammel bebyggelse, og arkeologer mener at den nok er en del år yngre. Byen ble i middelalderen et militært maktsentrum og et geistlig senter. Konger residerte der, og kong Håkon V. Magnusson døde på Tønsberghus festning i 1319. Larvik ligger ved overgang mellom elv og seilbar fjord og hadde gode muligheter for økonomisk virksomhet. Byen fikk kjøpstadsrettigheter i 1671samtidig som grevskapet Larvik ble opprettet og gitt til stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve, uekte sønn av kong Frederik III. Gyldenløve var stattholder mellom 1664 og 1699 uten egentlig å bo særlig mye i Norge. Skien også ved overgang mellom elv og seilbar fjord hadde hatt kjøpstadsrettigheter helt tilbake i 1358. Kjøpstaden Christiansand ble grunnlagt i 1641 av kong Christian IV med et militært perspektiv bak etableringen. Byen har god havn og både elv og fjord munner ut ved byen. Stavanger var i motsetning til Christiansand en gammel by og daterer sin grunnleggelse til 1125. Den var i middelalderen både et militært og et geistlig senter med bispesete. Byen har god havn.
På Vestlandet fantes ingen byer bortsett fra Bergen og Nord-Norge var uten byer da Postverket ble etablert.
|
Hele eller deler av Postgangen 1647-1814 i Norge er basert på en artikkel fra prosjektet Kulturminneløypa og er lagt ut på lokalhistoriewiki.no under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Når artikkelen har fjernet seg tilstrekkelig fra originalen, kan dette merket fjernes. Flere artikler finnes via denne alfabetiske oversikten. |