Protoindustri

Protoindustri vart ca. 1970 lansert som nemning på ulike former for «industriell» verksemd på landsbygda før den industrielle revolusjonen, dvs. handverksproduksjon og omsetnad organisert som heimeindustri og forlagsverksemd. Protoindustrien skil seg frå det tradisjonelle bygdehandverket ved at den er organisert i meir omfattande skala og basert på marknader utanfor bygda/regionen. Den skil seg frå den «eigentlege» industrien (fabrikkproduksjon) ved sitt lågteknologiske produksjonsutstyr, ved sine desentraliserte produksjons- og distribusjonssystem og svakt utvikla arbeidsdeling i produksjonsprosessen.

Omstridd teori

Det var den amerikanske økonomihistorikaren Franklin Mendels (1943-1988) som utvikla protoindustrialisering som ein historisk modell eller teori. Han nytta uttrykket i doktoravhandlinga si frå 1969, og vann særleg gehør med artikkelen «Proto-industrializatinon: The First Phase of the Industrialization Process» frå 1972. Teorien er omdiskutert. Det gjeld særleg den årsaksforklarande rolla Mendels tillegg protoindustrien i samband med den industrielle revolusjonen. Kritikarane påpeikar at protoindustrien iallfall ikkje var ein nødvendig føresetnad for industrialisering, og at mange av dei mest utprega protoindustrielle områda slett ikkje vart industrialiserte i moderne forstand.

Utgreiingar om proto-industri omhandlar mykje av dei same fenomena som andre har kalla den industriøse revolusjonen, og som historieteori kan dei to omgrepa sjåast som konkurrerande.

Fire hovudtrekk ved protoindustrien

Baert på ei framstilling av den britiske historikaren L.A. Clarkson) har protoindustrialiseringa følgjande fire hovudkjennemerke:

1. Proto-industrielle produsentar (handverkarar) produserte varer for marknader utanfor sitt eige distrikt.
2. Dei proto-industrielle produkta var laga av folk som kombinerte t.d. veving og strikking med jordbruk («peasant-manufacturers», dvs. småbrukarar, husmenn og liknande grupper). Arbeidskraft som søkjer sysselsetjing "onnemellom" er billeg. Produksjonsutstyret (den fast kapitalen) var etter måten enkelt og billeg.
3. Protoindustrien på landsbygda stimulerte handelsjordbruket ved å skape ein marknad for mat.
4. Byane i dei protoindustrielle distrikta var i hovudsak sentra for handel og omsetnad.

Utbreiing

Mest omtala og grundigast undersøkt som protoindustri er venteleg tekstilproduksjon på landsbygda i ymse delar av Storbritannia. L.A. Clarkson framhevar områda West Riding, the Cotswolds, East Anglia og Ulster Det var utbreidd også innan andre former for handverksproduksjon i England. I West-Midlands rundt år 1700 er det utrekna at 1/3 av vaksne menn med kjende yrke var engasjert i metallhandbverk som ljåmakarar, låsesmedar, spikarsmedar o.l. I tillegg kom 27% som dreiv med andre slags handverk.

Men protoindustri fanst i betydeleg utstrekning også i mange andre land, Frankrike (særleg Maine, Picardie og Languedoc), Tyskland (Westfahlen, Schlesien, Sachsen) og i Flandern og Twente i Nederlanda.

I læreboka si om europeisk historie i tidleg nytid, oppsummerer Erling Reksten

«De aller fleste industrier ble etterhvert bygget inn i systemet: i alle slags tekstilindustri i alle land finner vi forleggeren, i metallvareindustrien i Nurnberg, i våpenfabrikasjonen i Milano, i jernindustrien i Sheffield og Birmingham, i silkeindustrien i Lyon, Antwerpen, Basel og Berlin.(...) Bondefamiliene i Normandie og Schlesien produserte varer som ble eksportert i mengder til Vestindia og Brasil. Det samme gjorde våpenprodusentene i våpensmiene i Liege-området, i Toledo, Nürnberg og Solingen. Boktrykkerne fulgte eksemplet og produserte bøker som forleggeren eksporterte til koloniene i Amerika sammen med tøyene, våpnene, jernvarene og hva det nå måtte være.»

Protoindustri i Noreg

Historikaren Anna Tranberg skildrar den økonomiske verksemda på storgarden Samsal i Ringsaker rundt 1800 på ein måte som fell saman med dei protoindustrielle trekka, utan at Tranberg sjølv brukar nemninga i den artikkelen. I andre arbeid tek Tranberg føre seg protoindustriell verksemd meir generelt på Hedmarken og på Toten. Forholda på Toten, som Eilert Sundt kalla det mest «industriøse» området i landet, får ein innblikk i mellom anna i wikiartiklane om Hans Skikkelstad, Treskjemakerne på Toten, Vevegrenda og andre stader. Ljåproduksjonen i Tinn i Telemark har også protoindustrielle karaktertrekk.

Kjelder og litteratur

• Clarkson, L.A.: Protoindustrialization: The First Phase of Industrialisation? The Economic History Society/MacMillan Publishers Ltd., 1985.
• Hovland, E., Nordvik, H. og Tveite, S.: «Proto-Industrialisation in Norway 1750-1850: Fact or Fiction?» i Scandinavian Economic History Review, nr. 1 1982.
• Kriedte, Peter: Peasants, Landlords and Merchant Capitalists. Europe and the World Economy 1500-1800. Berg Publishers Ltd., 1983 (tysk originalutgåve 1980).
• Mendels, Franklin: «Proto-industrializatinon: The First Phase of the Industrialization Process», i Journal of Economic History XXXII, 1972.
• Reksten, Erling: Europas historie 1500-1815. Eget forlag, Asker 1993.
• Tranberg, Anna: «"Ledighed taales ikke". Plassfamilien på gardsarbeid» i Historisk tidsskrift 4/1990.
• Tranberg, Anna: Korn og klasseskille 1660-1840. Ringsakboka, bd. III. Ringsaker 1993.
• Tranberg, Anna: «Tekstilproduksjon på Hedmarken i et økonomisk perspektiv», i Hutchison, Ragnhild (red.) Lokale tråder - tråkling gjennom tekstil- og lokalhistorie. Norsk lokalhistorisk institutt, Oslo 2006.
• Tranberg, Anna: «Husindustri i totenbygdene på 1700- og 1800-tallet» i Heimen 3/2007.