Ramfos Træsliberi

Ramfos Træsliberi ble meldt til firmaregisteret i Drammen 1. mars 1889. Aksjekapitalen var satt til 300 000 kroner, men ble økt til 359 000 før fabrikken sto ferdig. Fabrikklokalene ble reist på Ramfoss i Modum kommune. Ramfoss er en gammel, relativt utilgjengelig husmannsplass under gården Ulen, nær grensa mot Krødsherad. Årsaken til plasseringa var den 12,5 meter høye Ramfossen i Snarumselva. Bedriften hadde riktignok fordelen av at den lå nær Krøderbanen, men høydeforskjellen mellom elva og banen var stor og bakken lang og bratt. Bedriften bygde derfor et sidespor fra jernbanen og en trallebane fra fabrikken opp til sidesporet.

Ramfos Træsliberi

Byggingen dro nytte av erfaringene andre tresliperier, og fabrikken sto ferdig på kortere tid enn for andre sliperier. Den var i drift allerede høsten 1889. Fabrikken ble anlagt med fire slipesteiner og fem turbiner, en til hver slipestein og en til hjelpemaskinerier og kjerraten. Sliperiet var tidsmessig utstyret og produserte 9000 tonn årlig. og var med dette større enn Drammenselven og Hellefos. Med dobbelt så mange slipeapparater klarte Embretsfos bare produsere 10 000 tonn. En annen stor forskjell var at Ramfos kun hadde 30 arbeidere, mens Embretsfos hadde 90. Riktignok lå Ramfos i en «avkrok», men det hadde et langt mer rasjonelt og arbeidsbesparende anlegg.

Tømmeret fikk sliperiet i hovedsak transportert med elva, og bedriften hadde sin egen fløtning fra Krødern etter at fellesfløtningen var ferdig. Flere tusen kubikk ble lagret opp om høsten på nedsiden av fabrikken. Skulle det bli behov for ekstra tømmer, ble dette transportert med jernbanen og sendt til sliperiet i egen tømmerrenne. Kvaliteten på tremassen fra Ramfos var spesielt god, og det blir sagt at de oppnådde bedre priser enn konkurrentene. Kvaliteten skyldtes visstnok det rene vannet og boniteten i tømmeret.

Samme år som Ramfos kom i gang falt prisene. I denne vanskelige situasjonen gjorde Ramfos å produsere et nytt produkt, halvcellulose. Drammenselvens Papirfabrikker hadde også gjort et forsøk med dette, man hadde gitt dette opp da produktet ble for dyrt og for dårlig. Ramfos gjorde samme erfaring. Etter et par år ble tresliperiet forpaktet bort til et engelsk selskap. Selskapet overtok driften i januar 1893 med en kontrakt som ga dem retten til å drive Ramfos i 10 år. Hver måned kom dampskip fra England til Drammen for å hente masse fra Ramfoss. I 1902 var de opprinnelige eierne igjen tilbake på Ramfos. Det ble utarbeidet forbedringsplaner for sliperiet og arbeidet kom i gang etter å ha innhentet en rekke anbud.

I 1903 falt igjen prisene på tremasse for så å stige uavbrutt fram til 1908. Da ble det oppnådd priser som ikke var oppnådd siden første halvdel av 1890-tallet og bedriften gikk til omfattende moderniseringer i 1908 og 1909. De fire gamle turbinene ble skiftet ut og det ble satt inn to nye kaldslipeapparater. I tillegg fikk Ramfos tre nye sorterapparater og to flistromler. Alt dette fikk produksjonskapasiteten opp i rundt 12 000 tonn årlig, en økning på 30 prosent. Flisa fra tømmeret ble brent og brukt til oppvarming av radiatorsystemet.

I 1910 falt tremasseprisen. Ramfos klarte som en følge av moderniseringer og utskiftninger å redusere kostnadsnivået fram mot 1914, men dette året begynte enhetskostnadene igjen å stige. Kostnadsreduksjonene var ikke nok til å oppveie prisstigningene i tømmer, og fortjenestenivået falt. Selskapet valgte derfor å selge fabrikken.

I april 1914 fikk Modum kommune tilbud om å overta fabrikken. Modum takket nei, men eierne hadde større hell i nabokommunen. I 1916 overtok Krødsherad kommune sliperiet med tømmerbeholdning for knappe 690 000 kroner og bedriften skiftet navn til Ramfos kommunale Træsliperi.

Ramfos kommunale Træsliperi

Intensjonen bak oppkjøpet av tresliperiet var primært å skaffe seg rettighetene til fossen for å anlegge elektrisitetsverk, men bedriften fortsatte også produksjonen av tremasse. I perioden fra 1916 til 1920 gikk bedriften godt og kommunen kunne overføre penger fra sliperivirksomheten til finansieringen av kraftutbyggingen.

Tremasseprisene falt betydelig i 1921 og ledelsen hadde kjøpt inn tømmer til «gamle» priser. Sliperiet kom opp i et økonomisk uføre som kuliminerte i 1926 med et underskudd på 240 000 kroner. Kraftutbygginga hadde påført kommunen stor gjeld som det var vanskelig å betjene. I 1828 sa Krødsherad Sparebank stopp for fortsatt drift. Ei gjeldsnemd ble opprettet i 1930 og det ble forlangt salg av tresliperiet. Det viste seg å bli vanskelig. Maskiner og annet produksjonsutstyr fant ingen kjøper før i 1939 og bygningene ble ikke avhendet før 1966.

Kilder

• Eli Moen (1993) Modum - Ei bygd, tre elver – Modum kommune, Modum.
• Knut Bech Fageraas (et al.) (2006) Masse Papir. Norske papir- og massefabrikker gjennom 150 år – Norsk skogmuseum, Elverum.