Ramfos Træsliberi
.jpg)
Ramfos Træsliberi lå på Ramfoss i Modum kommune. Sliperiet var i drift fra 1889 til 1928. Det ble meldt til firmaregisteret i Drammen 1. mars 1889. Aksjekapitalen var satt til 300 000 kroner, men ble økt til 359 000 før fabrikken sto ferdig. Fabrikklokalene ble reist på Ramfoss, en gammel, relativt utilgjengelig husmannsplass under gården Ulen, nær grensa mot Krødsherad. Årsaken til plasseringa var den 12,5 meter høye Ramfossen i Snarumselva. Bedriften hadde riktignok fordelen av at den lå nær Krøderbanen, men høydeforskjellen mellom elva og banen var stor og bakken lang og bratt. Bedriften bygde derfor et sidespor fra jernbanen og en trallebane fra fabrikken opp til sidesporet.
Ramfos Træsliberi
Under byggingen dro en nytte av erfaringene til andre tresliperier, og fabrikken var i drift allerede høsten 1889. Den ble anlagt med fire slipesteiner og fem turbiner, en til hver slipestein og en til hjelpemaskinerier og kjerraten (trallebanen). Sliperiet var tidsmessig utstyret og produserte 9000 tonn tremasse årlig og var med dette større enn Drammenselven og Hellefos. Med dobbelt så mange slipeapparater klarte Embretsfos bare å produsere 10 000 tonn. En annen stor forskjell var at Ramfos kun hadde 30 arbeidere, mens Embretsfos hadde 90. Riktignok lå Ramfos i en «avkrok», men det hadde et langt mer rasjonelt og arbeidsbesparende anlegg.
Tømmeret fikk sliperiet i hovedsak transportert på elva, og bedriften hadde sin egen fløtning fra Krødern etter at fellesfløtningen var ferdig. Flere tusen kubikk ble lagret opp om høsten på nedsiden av fabrikken. Skulle det bli behov for ekstra tømmer, ble dette transportert med jernbanen og sendt til sliperiet i egen tømmerrenne. Kvaliteten på tremassen fra Ramfos var god, og det blir sagt at de oppnådde bedre priser enn konkurrentene. Kvaliteten skyldtes visstnok det rene vannet og boniteten i tømmeret.
Samme år som Ramfos kom i gang falt prisene. I denne vanskelige situasjonen gjorde Ramfos forsøk på å produsere et nytt produkt, halvcellulose. Drammenselvens Papirfabrikker hadde også gjort et forsøk med dette, men hadde gitt dette opp da produktet ble for dyrt og for dårlig. Ramfos gjorde samme erfaring. Etter et par år ble tresliperiet forpaktet bort til et engelsk selskap. Selskapet overtok driften i januar 1893 med en kontrakt som ga dem retten til å drive Ramfos i 10 år. Hver måned kom dampskip fra England til Drammen for å hente masse fra Ramfos. I 1902 var de opprinnelige eierne igjen tilbake på Ramfos. Det ble utarbeidet forbedringsplaner for sliperiet, og arbeidet kom i gang etter at en rekke anbud var innhentet.
I 1903 falt igjen prisene på tremasse for så å stige uavbrutt fram til 1908. En måtte tilbake til første halvdel av 1890-tallet for å finne så høye priser, og bedriften gikk til omfattende moderniseringer i 1908 og 1909. De fire gamle turbinene ble skiftet ut, og det ble satt inn to nye kaldslipeapparater. I tillegg fikk Ramfos tre nye sorterapparater og to flistromler. Alt dette fikk produksjonskapasiteten opp i rundt 12 000 tonn årlig, en økning på 30 prosent. Flisa fra tømmeret ble brent og brukt til oppvarming av radiatorsystemet.
I 1910 falt tremasseprisen. Ramfos klarte som en følge av moderniseringer og utskiftninger å redusere kostnadsnivået fram mot 1914, men nå begynte enhetskostnadene igjen å stige. Kostnadsreduksjonene var ikke nok til å oppveie prisstigningene på tømmer, og fortjenestenivået falt. Selskapet valgte derfor å selge fabrikken.
I april 1914 fikk Modum kommune tilbud om å overta fabrikken. Modum takket nei, men eierne hadde større hell i nabokommunen. I 1916 overtok Krødsherad kommune sliperiet med tømmerbeholdning for knappe 690 000 kroner, og bedriften skiftet navn til Ramfos kommunale Træsliperi.
Ramfoss Træsliperi ca. 1900.
Ramfoss Træsliperi ca. 1920.
Oppe i lia til høyre ser vi trallebanen som ble brukt til å frakte produktene opp til jernbanen.
.jpeg)
Ramfos kommunale Træsliperi
Intensjonen bak oppkjøpet av tresliperiet var primært å skaffe seg rettighetene til fossen for å anlegge elektrisitetsverk, men bedriften fortsatte også produksjonen av tremasse. I perioden fra 1916 til 1920 gikk bedriften godt, og kommunen kunne overføre penger fra sliperivirksomheten til finansieringen av kraftutbyggingen.
Tremasseprisene falt betydelig i 1921, og ledelsen hadde kjøpt inn tømmer til «gamle» priser. Sliperiet kom opp i et økonomisk uføre som kuliminerte i 1926 med et underskudd på 240 000 kroner. Kraftutbygginga hadde påført kommunen stor gjeld som det var vanskelig å betjene. I 1928 sa Krødsherad Sparebank stopp for fortsatt drift. Ei gjeldsnemd ble opprettet i 1930, og det ble forlangt salg av tresliperiet. Det viste seg å bli vanskelig. Maskiner og annet produksjonsutstyr fant ingen kjøper før i 1939, og bygningene ble ikke avhendet før 1966.
Kilder
- Eli Moen (1993) Modum - ei bygd, tre elver : industrialiseringen av ei østlandsbygd 1870-1940 – Modum kommune, Modum. ISBN 82-992991-0-1.
- Knut Bech Fageraas (et al.) (2006) Masse Papir. Norske papir- og massefabrikker gjennom 150 år, s. 218 - 219 – Norsk skogmuseum, Elverum. ISBN 82-90660-28-6.