Richard Herrmann

Fritz Richard Herrmann (født 11. september 1919 i Larvik,[1] død 14. juni 2010 i Oslo)[2] var journalist, forfatter og kringkastingsmann. Jan Levy skrev følgende om ham i en artikkel i Østlands-Postens utgave av 6. august 1965: «Det var ikke Richard Herrmann som opprinnelig var «stemmen fra London» – det var hans forgjenger, Toralv Øksnevad. Men det er Larviks-gutten Richard Herrmann, som nå har overtatt navnet – og bærer det med rette.»[3]

Richard Herrmann.
Foto: Faksimile fra Lønnebotn (1971): Hvem er hvem i radio og TV.

Historikeren Hans Fredrik Dahl omtalte Herrmann i Norsk biografisk leksikon som kanskje den mest rendyrkede radiojournalist som norske medier har frembrakt.[4]

Herrmann skrev også en rekke bøker med emner fra britisk historie og hverdagsliv.[4]

Familie og bosteder

Foreldre var verksmester Carl Richard Herrmann (1888–1966)[5] og husmor Karoline Marie, f. Andersen (1894–1977).[6] Faren ble født i Wurzen i Kongeriket Sachsen,[7] og moren ble født i Tjølling.[8]

Adresse ved fødselen var Torstrand torg 5 på Torstrand.[1] Ifølge folketellingen 1920 bodde Herrmann sammen med sine foreldre i Ahlefeldts gate 17Reipbaneløkka.[8]

Richard Herrmann hadde en yngre søster, Solveig (1926–1976).[9]

Forlagssekretær Richard Herrmann ble gift i Oslo 6. juli 1948 med sykepleier Torlaug Lea (1916–2007).[10] Hun ble født i Stavanger.[11] Sammen fikk de to døtre.[3]

Herrmann hadde hytte på Rakke i Brunlanes kommune.[12]

Unge år og den andre verdenskrig

Herrmann avla examen artium ved Larviks kommunale høiere almenskole i 1939 og studerte filologi ved Universitetet i Oslo 1939–1942. Han ble tiltrukket av journalistikken. Høsten 1941 fikk Herrmann tilbud om ansettelse i Norsk Telegrambyrå (NTB) under den betingelsen at han samtidig meldte seg inn i Nasjonal Samling. Herrmann fant motvillig å måtte bøye seg for dette kravet på samme måte som andre medarbeidere.[4]

I enighet med NTBs ledelse tok medarbeiderne det de betraktet som et proforma medlemskap, slik at landets sentrale nyhetsinstitusjon ble holdt unna virkelig NS-innflytelse. Dette viste seg like fullt å være effektivt, fordi NTB gjennom okkupasjonsårene ble basis for atskillig illegal informasjons- og etterretningsvirksomhet, som også Herrmann deltok i. Ved oppgjøret etter krigen så man imidlertid strengt på slike tilfeller. Selv om de fleste NTB-medarbeiderne unngikk å bli strafferettslig forfulgt, bestemte Norsk Presseforbund gjennom sin æresrett at Herrmann og andre skulle utelukkes som medlemmer for en bestemt tidsperiode. Dette ble i 1966 brukt mot Herrmann, da han fikk stillingen som leder av NRKs utenriksavdeling.[4]

Reuters

Herrmann ble i 1949 tildelt et ettårs arbeidsstipend fra NTB for å virke ved det britiske nyhetsbyrået Reuters Europa-redaksjon i London. Han ble senere trainee der. Herrmann var NTBs utsendte medarbeider ved FNs hovedforsamling i Paris høsten 1951 og senere leder for NTBs spesielle Olympia-redaksjon. Han overtok i september 1952 stillingen som stedfortredende Europa-redaktør ved Reuters hovedredaksjon i London.[13] Han ble forfremmet til Europa-redaktør i 1955 og Storbritannia-redaktør i 1961.[12][4]

NRKs korrespondent i London

NRK hadde fram til 1964 ingen egne faste korrespondenter og brukte ofte en person som var fast basert i en annen stilling i utlandet, slik som Herrmann. Han ble særdeles flittig benyttet som frilanskorrespondent. London ble ansett som verdensbyen framfor noen. Fram til 1950 var det faste innslag derfra hver lørdag i programposten Aktuelt. Da det ble inngått en regulær avtale med Herrmann i 1951, leverte han ikke bare hyppige bidrag til Aktuelt, men var også fast med annen hver fredag i programposten Den vide verden.[14]

Det var Toralv Øksnevad som hadde tatt initiativet til at Herrmann skulle bidra med kronikker fra London til NRK. De ble spilt inn på store lydbånd, som ble sendt hjem til Norge via den norske ambassaden. Lengden på kronikkene kunne ofte være på hele 15 minutter, og Herrmann sammenliknet dem i ettertid med omstendelige artikler i Samtiden. Herrmann sendte etter hvert kronikkene til Norge én gang i uka. Opprinnelig ble de sendt som egne programposter, ikke som en del av nyhetssendingene.[15]

Det var først under Suez-krisen i 1956 at NRK ba Herrmann om å rapportere direkte i nyhetssendingene. Han var praktisk talt i nyhetene med egne innslag hver dag i to, tre uker. Dette var en helt annen form for rapportering enn det han hittil hadde gjort for statskanalen. Det var etter Suez-krisen at NRK oppdaget at det var mer verdifullt med en egen korrespondent i London enn å sende Herrmanns ukentlige kronikker. Han ble derfor tilbudt stadig flere oppgaver. Herrmann følte etter hvert at han allerede arbeidet halvt som korrespondent, uten fast kontrakt. Han fikk kun stykkbetaling for hver enkelt innslag. Ettersom Herrmann gjorde dette i tillegg til redaktørstillingen i Reuters og fikk mye av stoffet gratis derfra, følte han etter hvert at han arbeidet på kanten av det moralske. Herrmann ga derfor en beskjed til NRK i begynnelsen av 1960-årene at man måtte finne en annen journalist, dersom man fortsatt ønsket rapporter fra London.[15]

NRK fikk en ny ledelse, deriblant Torolf Elster. Han ble ansatt som programredaktør i radioen i 1963 og kom fra et typisk avismiljø. Elster innførte helt nye holdninger da det gjaldt nyheter i NRK. Herrmann mente i et intervju med Maria Nakken 11. januar 2005 – i forbindelse med hennes En studie av NRKs utenrikskorrespondentnett 1964–2004 (2007) – at det var i den nye ledelsen at debatten om å prøve seg med egne korrespondenter blusset opp.[15]

Herrmann hadde etter hvert blitt en så viktig stemme for NRK at den brukte all sin list til å overtale ham til å akseptere tilbudet om å bli dens aller første faste korrespondent. Herrmann hadde meddelt NRK om at korrespondentoppdragene tok for mye tid, og at han ønsket å konsentrere seg fullt og helt om jobben i Reuters. Da NRK spurte Herrmann om han ikke heller ville begynne som fulltidskorrespondent for NRK, var det et vanskelig valg for ham. Herrmann hadde ansvaret for dekningen i hele Europa, slik at jobben i NRK derfor virket beskjeden. Ledelsen i NRK var derimot helt bestemt på å ha Herrmann som korrespondent. Den ga ham derfor så gode betingelser at han til slutt fant det vanskelig å avslå tilbudet.[15]

Herrmann var fast London-korrespondent for NRK 1964–1977.[4] Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen skrev i sin bok Over til Oslo · NRK som monopol 1945–1981 (1999) at etableringen av Herrmann som NRKs første korrespondent i 1964 var en viktig nyvinning.[14] I et møte, som han hadde med ledelsen innen han tok fatt på jobben, ble bestemt at han skulle lage to til tre rapporter hver uke, og det begynte han med. Etter bare kort tid lagde han to rapporter hver dag på travle dager, og det tok ikke lang tid innen han var oppe i 500 rapporter i året, både store og små.[15]

NRK Radio sendte 21. november 1964 programmet En novemberkveld i London, hvor Erik Bye satt ved mikrofonen på Marienlyst og Herrmann presenterte stemningen i den britiske hovedstaden.[14]

Ansettelse som leder av NRKs utenriksavdeling

I 1965 skulle stillingen som leder av Dagsnytt besettes, da Karl C. Lyche tiltrådte som leder av utenlandskontoret. Programdirektør for radio, Torolf Elster, og kringkastingssjef Hans Jacob Ustvedt, ønsket Herrmann som leder av Dagsnytt. De innstilte Per Øisang som nummer to. Da ansettelsessaken kom til NRKs styre, ble det omkalfatringer. De tre medlemmene som tilhørte Arbeiderpartiet (den nye formannen Halvar Roald, Trygve Bratteli og Egil Storstein) stemte for Øisang som leder av Dagsnytt og Herrmann som leder av utenriksavdelingen. Voteringen var rent politisk, fordi Øisang kom fra A-pressen og var sønn av partiets nestor Ole Øisang.[14]

Hermann fikk vite 25. januar 1966 at han var overflyttet til Oslo.[16] Kringkastingsringen hevdet i et skarpt protestskriv til NRKs styre at både prinsippet om å tilsette den mest kvalifiserte søkeren og prinsippet om at nynorsken skal tilgodesees når kvalifikasjonene ellers er like, ble tilsidesatt av styret i Norsk Rikskringkasting da Richard Herrmann ble ansatt som programredaktør for utenriksavdelingen i radio.[17] Nynorskfolk aksjonerte mot at en riksmålsmann var blitt foretrukket framfor søkere som nynorskfolkene Per Riste, Olav Rytter og spredte opplysninger om Herrmanns rent bagatellmessige forhold under krigen. Han ble utsatt for grov sjikane.[14] Dagbladets Jan Eklund reiste i artikkelen Det skal være en grense en protest på avisas vegne at «folk som sviktet for 25 år siden» skulle kunne få en så fremtredende stilling.[4] Hermann trakk seg fra stillingen, som dermed gikk til Riste,[14] og vendte tilbake til London, hvor han fortsatte som korrespondent.[4]

P2 og forfatterskap

Før jul 1977 ble det nedsatt et eget utvalg, ledet av Herrmann, for å ta seg av den konkrete utbyggingen av radiokanalen P2.[14]

I 1982 forlot Herrmann NRK for å vie seg sitt forfatterskap.[4]

Winston Churchill

 
Winston Churchill.
Foto: Oslo byarkiv / Oslobilder.no

Herrmann var blant de 32 bidragsyterne til boka Det mennesket glemmer jeg aldri. Han uttalte i et intervju med Aftenposten i avisas utgave av 11. november 2000 at når han først skulle skrive om et menneske som hadde gjort inntrykk på ham, måtte det være Winston Churchill. Det var i parlamentet og ved en rekke mottagelser i 10 Downing Street at Herrmann fikk møte ham.[18]

Da Churchill fylte 80 år 30. november 1954, skildret Herrmann hyllesten til ham på denne dagen i en reportasje fra London, som ble sendt på NRK Radio.[19]

Herrmann dekket Churchills begravelse i januar 1965 for NRK Radio.[18]

Gravsted

Richard Herrmann er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.

Omtale

I en kommentar i Aftenposten 16. juni 2010, like etter Herrmanns død, skrev Ulf Andenæs blant annet:[20]

«Han hadde en makeløs betydning for nordmenns forhold til De britiske øyer. Som formidlingens mester og med sin åpenbare kjærlighet til stoffet bidro 'stemmen fra London i fredstid' som ingen annen i media til å gjøre nordmenn anglofile. For dem som har vært korrespondenter i øyriket, var han det uoppnåelige forbilde som alle andre ble målt opp mot.»

Priser

Hermann fikk Narvesen-prisen 1967 for sin journalistiske virksomhet og blant annet Takk for boken-prisen 1969, Norsk lytterforenings ærespris 1974 og Riksmålsprisen 1988 for sine populære bøker.[4]

Bibliografi

  • 1967 – Over til London
  • 1968 – Paradisveien
  • 1970 – Bak den svarte døren
  • 1972 – Under Big Ben
  • 1976 – Da ballen ble rund og andre historier om engelsk fotball
  • 1976 – Kvinner for freden
  • 1983 – London: Mine gleders by
  • 1985 – Seks skudd ved sengetid og andre mord
  • 1986 – Livet med Elizabeth og andre kongelige personer
  • 1986 – Død mann fra skyene – historiene om Donald Hume[21], John Christie, John George Haigh og Neville Heath (bare som lydbok)
  • 1987 – Victoria: en dronning for sin tid
  • 1988 – Maria Stuart og hennes verden
  • 1990 – Gammel krone for ny tid: da solen gikk ned over det britiske verdensriket
  • 1991 – En dikter fra Stratford (bare som lydbok)
  • 1992 – Med skjebnen i hånden: Churchill-slekten i krig og fred
  • 1993 – Fotballen: Den alvorlige leken


Galleri

Referanser

  1. 1,0 1,1 Larvik kirkebøker, SAKO/A-352/G/Ga/L0008: Klokkerbok nr. I 8, 1909–1920. Digitalarkivet.
  2. Person: Fritz Richard Herrmann. Døde 1951–2014. Digitalarkivet.
  3. 3,0 3,1 Levy, Jan (6. august 1965). Det norske språk er fattig – men praktfullt. Østlands-Posten.
  4. 4,0 4,1 4,2 4,3 4,4 4,5 4,6 4,7 4,8 4,9 Dahl, Hans Fredrik. Richard Herrmann. Norsk biografisk leksikon.
  5. Person: Richard Herrmann. Døde 1951–2014. Digitalarkivet.
  6. Person: Marie Karoline [sic! Herrmann]. Døde 1951–2014. Digitalarkivet.
  7. Larvik kirkebøker, SAKO/A-352/J/Ja/L0001: Fødselsregister nr. I 1, 1916–1926. Digitalarkivet.
  8. 8,0 8,1 Person: 003 Richard Fritz [sic! Herrmann]. Folketelling 1920 for 0707 Larvik kjøpstad. Digitalarkivet.
  9. Person: Solveig Herrmann. Døde 1951–2014. Digitalarkivet.
  10. Person: Torlaug Herrmann. Døde 1951–2014. Digitalarkivet.
  11. Thorlaug [sic! Lea]. Folketelling 1920 for 1103 Stavanger kjøpstad. Digitalarkivet.
  12. 12,0 12,1 Nord, Einar (9. september 1989). Richard Herrmann fyller 70 år. Østlands-Posten.
  13. Fritz Herrmann Europa-redaktør ved Reuter. Østlands-Posten (8. september 1952).
  14. 14,0 14,1 14,2 14,3 14,4 14,5 14,6 Dahl, Hans Fredrik og Bastiansen, Henrik G. (1999). Over til Oslo · NRK som monopol 1945–1981. J.W. Cappelens Forlag a·s.
  15. 15,0 15,1 15,2 15,3 15,4 Nakken, Maria. En studie av NRKs utenrikskorrespondentnett 1964-2004. Institutt for medier og kommunikasjon/UiO.
  16. Richard Herrmann hjem fra London. Østlands-Posten (26. januar 1966).
  17. Protest mot ansettelsen av Richard Herrmann i Kringkastingen. Østlands-Posten (5. februar 1966).
  18. 18,0 18,1 Brøymer, Bjørn (12. november 2000). – Jeg tok verdenshistorien i hånden. Aftenposten.
  19. Churchills 80 års dag i Kringkastingen. Østlands-Posten (27. november 1954).
  20. Aftenposten 16. juni 2010, kommentar av journalist Ulf Andenæs.
  21. Murder for Profit. Besøkt 2011-09-01.

Kilder