Sama fra 1500-tallet til 1900-tallet

På Sama i det som fra 1838 ble Trondenes herred og som fra 1964 ble innlemmet i Harstad kommune har det bodd folk lenge før 1500-tallet. Men vi skal se på hvordan kirke og folk har tedd seg i forhold til hverandre fra 1500-tallet og fram et lite stykke inn i det 20. århundre.

I 1956/1958 kom det fire bind store verket Trondenes bygdebok skrevet av Trygve Lysaker. Her skriver Lysaker i bindet Gårdshistorie for Trondenes herred med Harstad om navnet Sama at «Gårdsnavnet er av så alderdommelig type at det ennå ikke er tilfredsstillende forklart, og er helt enestående i Norge. (Uttales Sä´ma)». I en fotnote om saken finner vi dette: «Oluf Rygh har i Norske Gaardnavne XVII s. 21 nevnt den mulighet at Sama er det gamle navnet på Bergselva.» Dette bestrider imidlertid Lysaker ved å vise til at Samabergene er skrevet som Samabiergum. Lysaker heller i stedet til at navnet har en link til det gammelnorske Sami, mark = forlik - overenskomst.

Sama

Både Sama Øvre og Sama Nedre ligger rett nord og vest for sentrum av Harstad. Store deler av gårdene er blitt oppslukt av byen.

Kirka og jord

Kong Øystein (1088-1123) fikk bygd ei fylkeskirke på Trondenes tidlig på 1100-tallet, og utstyrte den med rikelig jordegods. Omkring 1350 eide kirka, foruten selve Trondenes-gården, deler av Sama, øvre Harstad, Granås, Stangnes, Kanebogen, Medkila og Breivika. Ingen av disse nær sammenhengende gruppe av gårder er angitt i kirkens jordebøker over private donorer. Men flere av de andre mer fjerntliggende kirkens gårder er senere gaver fra navngitte personer. Vi må derfor anta at gårdene som her er regnet opp, har vært som en kjerne i kong Øysteins gave til fylkeskirken, og at de før dette var blitt kongens eiendom ved konfiskasjon av høvdingsetets jordegods.

Svartedauen

I jordbøkene fra Trondenes finner vi at gårdene var delt i flere bruk før Svartedauen. For eksempel forteller opptegnelser fra ca. 1350 om hele tre bruk fra Røkenes: «Røkenesgården som ligger nærmest Årnes», «søndre Røkenes som ligger nærmest Ervik» og «Tvervollene som ligger mellom de to Røkenesgårdene». Det interessante her er at Røkenes i senere historisk tid var drevet samlet fram til 1848, og at de fortsatt (2019) har kun to bruk. I Sama nevnes hele fire bruk: Geitvik, Samabergene, Midtbergene og Øverbergene, og det sies ingen ting om at disse omfattet hele gården.

Pestkatastrofen innvirkning framgår veldig klart av jordeboka som Aslak Bolt fikk utarbeidet i 1430-årene, om lag 80 år etter Svartedauen. På det tidspunktet utgjorde den nye landskylda i gjennomsnitt bare 27-28 % av den gamle. Men det var verre nordpå; i Hålogaland var bare 1/5 av den gamle landskylda i behold. I det området som i jordeboka benevnes «Trondenes fylke», som litt omtrentlig svarer til det senere Senjens fogderi, eide erkestolen 23 gårder og parter av gårder, et laksefiske, i tillegg til 6-7 gårder gitt til erkestolen i Aslak Bolts tid og derfor er tilføyd senere. Av disse lå 9 gårder og gård-parter i Trondenes hovedsogn: «To parter i Skånland, 13 spann smør. Hele gården Berg ved Trondenes, 12 spann. Femteparten i Samabergene, 1 spann. I Midtbergene (Sama), 4 spann, ligger øde. I Gansvåg (Gangsås) ved Harstad, 2 spann, øde. I Erikstad i Kasfjord, 3 spannsleie, som Peter prest «i throt» overdro bispestolen. I Sør-Rollnes (?«Roaldnese vel nordra»). 4 spann og i Nedre Harstad, 9 ½ spannsleie, foruten Arnøya som var utlagt til havneholmer for kongens ombudsmenn». (Fra Aslak Bolt s. 100).

Deling og parsellering

I 1567 bodde det 3 leilendinger på Sama, men på 1600-tallet varierer brukertallet sterkt. Det framgår tydelig av fordelinga mellom oppsitternes skyld at Sama nå var delt i to hoveddeler, uten innbyrdes fellesskap. Men likevel opptrer gårdene i dokumentene i denne tida alltid som en enhet. Midt på 1600-tallet finner man også betegnelsene Øvergården og Nergården. Men først i 1820 ble Sama delt i to matrikkelgårder.

Presteenkesete

På ordre fra biskop Fredrik Nannestad (1693-1774) ble hele Sama utlagt til presteenkesete for Trondenes kirke 23. mai 1750. Bispen forutsatte da at gårdens leilendinger skulle flytte ut og skaffes annen jord, men dette ble aldri realisert. Den daværende presteenka overtok bare en liten part av gården og innkasserte landskylda av de øvrige partene. Dessuten ble brukerne pålagt arbeidsplikt til kirken. Etter 1766 bodde det aldri noen presteenke på Sama, forteller Lysaker samtidig med at han viderefører dette til at fra omkring 1800 ble brukene igjen bortbygslet på livstid. Men 5. juni 1826 sto en kunngjøring fra «Kirke- og Undervisnings-væsenet» i Den Norske Rigstidende som forteller at enkesetet skulle flyttes til «Brevig i Fiskevogs Thinglaug» (Breivika i Fauskevåg tinglag) fra den da sittende leilendings brukstid opphørte, og slik at enkesetet på Sama fra samme tid skulle opphøre. Dette hadde kongen signert 11. mai 1826.

Øvre Sama

Øvre Sama er den vestre og søndre part av den opprinnellige gården. En tverrlinje fra det man benevnte Harstadskjellet som gikk mellom de to gamle gårdstun og opp en kjøreveg i Samaåsen skiller de to gårdene fullstendig både hva inn- og utmark angår. Bare et skogområde i Grønnkollen ble brukt i fellesskap med Nedre Sama. Det førte til at Øvergården ble uten strandlinje, men den har alltid hatt rett til sjøtomter ved Samasjøen. Oppsitterne på Nedre Sama fikk til gjengjeld stikke torv på Husmannsmyra.

Øvre Sama ble brukt samlet til 1714, da gården ble bygslet til to leilendinger. Hver av disse halvpartene ble så atter delt i to, henholdsvis i 1750 og 1790. Fra 1820-åra foregikk oppstykkingen raskt. Da den minnelige utskiftningen ble avholdt 12/11 1853, var det i alt 8 oppsittere på gården. Før denne utskiftingen, ble engslåttene høstet i fellesskap etter skyld. Forretningen gjaldt bare hjemmemarka, og det ble fastsatt at den skulle omfatte området mellom tverrskjellet med Nedre Sama i nord, Harstadskjellet i øst og Kulsengskjellet og Bergselva i vest like til en sving i elva, hvorfra grensen mot utmarka i sør ble merket av med steiner. Oppsitterne ble enige om først å dele området vest for bygdevegen, Storåkrene og Samalia i like mange teiger som det var brukere på gården. Dette utgjorde kjernen i den oppdyrkede innmarka, og teigene skulle gå fra bygdevegen til øverst i Samalia. Dernest ble all den øvrige dyrkbare hjemmemark, Harstadåsen og Samamyra hver for seg, etter følgende prinsipp: Hvert område ble først delt i to like parter. Dernest ble disse partene igjen delt i teiger mellom det antall oppsittere som sammen brukte en halvpart i gården.(l.nr. 119 og 122 med fem brukere på den ene side, og l.nr, 120 og 123 med tre brukere på den annen). Således oppsto 43 teiger i hjemmemarka foruten gårdsgrunnteigene. Utmarka skulle fremdeles brukes i fellesskap. Det usedvanlig framsynte med denne minnelige utskiftningen, ledet av lensmann Gylche og Peder Aas, Harstadhamn, var at et så stort område ble tatt inn i forretningen. Dermed forelå mulighet for nydyrking, og det ble derfor ikke aktuelt med noen offentlig utskiftning før i 1890-åra. I mellomtiden gikk oppstykningen av gården sin gang. I alt 12 bruk og 6 parseller deltok i den offentlige forretningen som sluttet 26/5 1897. Uensartet som Øvre Samas innmark er, var det umulig å gjennomføre noen samling av eiendommene. Brukene fikk 2 – 4 innmarksteiger og en teig i den dyrkbare hjemmeutmark, som nå ble tatt inn sør for den gamle innmarksgrensen. Gårdens utmark ble offentlig utskiftet i 1933. Øvre Sama hadde i 1926 i alt 13 bruk og en rekke større og mindre fraskilte parseller.

Matrikkelgårdene Sama Øvre og Nedre 1610: Skyld 3 våger råskjær. Ca. 1650: Skylda pålagt til 3 våger 1 pd som senere var det konstante. 1723: Jorda ligger solvendt, er dyplendt, men våt, utsatt for frost og tung å drive. Skog nok til brensel. Ingen husmannsplass og ingen kvern til gården. Stedet ligger ikke beleilig til for fiske. 1820: Denne gården er så uensartet hva fruktbarhet angår, at den bør deles i to deler, og bør komme til sammenligning under forskjellige matr. nr. Øvre Sama bør heretter være navnet på den østre og søndre part med 2 våger gl. skyld. Jordveien på denne gården er bare måtelig god både til høy og korn, da stedet er utsatt for frost. Jordbunnen består av mold og sand, som er tørr, mager og ikke særlig dyp. Men den er lett å drive og kan forbedres. Gården har middelmådig havnegang, lite eller ingen skog til brensel, men har andel i stor elv med fall, og ligger godt til for fiske til husbehov om sommeren. Ny skyld: 1 dlr. 4 ort 12 skilling fordelt på 4 bruk: l.nr, 119: 3 ort 4 sk., l.nr. 120 og 121: begge 2 ort 9 sk. Og l.nr. 122: 1 ort 14 sk.

Eiere: Storparten av Sama tilhørte Trondenes kirke før Svartedauen. I en jordebok fra ca. 1350 heter det: «I Sama, som ligger nærmest Trondenes, eier kirken 4 jorder (bruk). Den første heter Geitvik (Gæthauik), den andre Samabergene (Sammaberga), den tredje Midtbergene (Midtberga) og den øvre Øvrebergene (Øfrabergha), som alle ligger østenfor elven.» Men kirken eide ikke hele gården. Det nevnes således i 1370 at bare femteparten av Midtbergene tilhørte kirken. Da Sama i 1610 atter nevnes i kildene, var hele gården kirkegods og fulgte senere dette godsets videre skjebne inntil jorda i 1837 – 1848 ble solgt til de 7 brukerne for til sammen 704 spd. Hvert bruk ble dessuten beheftet med en årlig jordavgift til kirke og prest. Denne avgiften er for de fleste bruks vedkommende innløst i 1940-årene.

Brukere på Øvre Sama: (…) s. 74: Rasmus Enevoldsen Stenholdt (1709-1756) var sønn av lensmann Enevold Rasmussen Stenholdt i Nordvik og ble gift med Anne Sørensdtr. Og drev «en liden Bondehandel» på Sama, samtidig som han brukte halvparten av svigermorens jord. Rasmus døde ung og uten å etterlate seg barn. På dødsleiet tok han det løfte av sin kone at hun skulle «lade hannem hæderlig bestæde til jorden». Det ble også gjort. Enken presenterte en begravelsesregning i boet på 27 rdlr. 4 ort 8 sk. Og hennes mor forlangte 1 rdlr. for året i leie for de 12 årene han hadde bodd på Sama. Det ble derfor ingen ting igjen til arvingene på hans side. Anne Sørensdtr. ble senere gift med Hans Hveding på Berg. At Sama i 1759 ble presteenkesete, førte ikke til noen forandring for enken, Ingeborg Gabrielsdtr. Hun beholdt hele sin jord inntil sønnen overtok. Hun døde 1767, 60 år gammel. Gabriel Sørensen (1732-1789) giftet seg 1766 med Magdalene Bredal Schytte (1722-1789) enke etter sognepresten til Trondenes, Lorentz Dass. Hun var i 1750 bevilget hele Sama som enkesete, men brukte bare en halvvåg. (se br.V). Fra 1762 bodde det to presteenker på Sama idet Mette Marie Lassen, enke etter prost Kildal, etter nådesåret også bosatte seg her sammen med sønnene Johan Jacob (1757) og Simon (1761) (s.80) (se br. VI). Forholdet mellom de to enkene var alt annet enn hjertelig, og særlig vakte det madame Kildals vrede da Malene Bredal skulle gifte seg med en 10 år yngre bondesønn. Malene måtte oppgi alle sine rettigheter som presteenke, og da Gabriel i 1766 bygslet bruket etter moren, fikk madame Kildaltilføyd på bygselseddelen at hun forbeholdt seg rett til å utsi dem fra gården «især om hun skulde finde sig misfornøyet med dette Nabolav.» Det ble imidlertid madame Kildal so flyttet mens Gabriel brukte jorda til sin død. (…)

Bruk IV – V (1 våg). Vi går nå tilbake til 1714, da Øvre Sama ble delt for første gang. Enken Anne Størkersdtr. ble sittende med denne halvpart til 1718, da hennes sønn, 1) Henrik Johansen (1693-1742) overtok. Henrik brukte jordeparten til sin død, og hans enke satt med eiendommen i små kår til Sama i 1750 ble presteenkesete. Hun måtte da oppgi halvparten til presteenken Malene Bredal Schytte. Bruk IV (l.nr. 120 ½ våg). Resten av jorda avsto enken omkring 1755 til 2) Ole Hansen, men han flyttet allerede i 1757 til Kjellhus og overtok jord der (se Øverby br. IV). 3) Johannes Sørensen (1726-1788), en brorsønn av Henrik Johansen, fikk så bygsle men ble 1762 utsagt fra bruket da en ny enke på Trondenes, enke etter prost Kildal. Johannes flyttet til Høgforsen og ble første rydningsmann der. 4) Mette Maria Lassen 1721-1771) var Simon Kildals 3. kone og var fra Slagelse på Sjælland. Etter nådesåret bosatte hun seg på Sama med sine to sønner, Johan Jakob (f. 1757), senere bosatt på Nord-Sand i Bjarkøy og lensmann i Sand tinglag, og Simon (f. 1761), senere sogneprest til Trondenes. Hun bygde en stor stue på denne parten og drev gårdsbruk. Kildal hadde etterlatt henne en anselig formue, blant annet deponerte hun 400 rdlr. hos bergenskjøpmann Jakob Riech. I 1765 overlot bruket til en av sine tjenestefolk, Kristen Kristensen, og flyttet visstnok til Sand hvor hun døde. Hver av sønnene mottok en arv etter henne på 408 rdlr.

Bruk V (l.nr. 121 ½ våg). 1) Malene Bredal Schytte (1722-1789), som i 1750 fikk Sama utlagt som enkesete var datter av Nils Schytte, sogneprest til Lindås. Hun var presten Lorentz Dass` tredje kone og hadde tre barn med ham. To av dem vokste opp og bodde sammen med henne på Sama: Johanna Kristina, som ble gift med en kjøpmann i Bergen og Nils Dass som senere bosatte seg på Hov i Tjeldsund. Malene Bredal brukte bare denne halvvågsleien, men nøt landskyldsinntektene av hele gården. Da hun i 1766 giftet seg på nytt, måtte hun oppgi alle sine rettigheter som presteenke. (…) Br. nr. 11, Sama Øvre (Senere Johnsgård). John Hansen drev denne parten inntil sønnen, 9) Jakob Nikolai Johnsen (f. 1869) overtok 5/11 1904. Br. nr. 15 Sama Øvre. 1) Hans Martin Jakobsen (f 1854) hadde arvet 12 m. etter sin far ved skifte, sl. 10/8 1863, men først 22/5 1885 ble parten utskilt som eget bruk. Han solgte det 22/3 1894 til 2) Bendikte Marie Olsen (f. 1842) for 8000 kr. Bendikte var enke etter lærer og kirkesanger Ole Kristian Olsen, som døde på klokkergården Harstad 1891. Hennes sønn 3) Lærke Parelius Gamnes (f. 1865), oppga sine studier da faren døde, og viet seg for gårdsbruket. Han overtok jorda 24/6 1905, men da han var ugift, solgte han bruket 2/11 1916 til John Reinland i Lavangen for 20 000 kr. Senere er en rekke parseller utskilt av eiendommen, bl.a. Solheim i 1917 (br. nr. 39), hvor brukets gamle hovedbygning lå. Denne ble senere innredet til gamlehjem. Eieren av hovedbruket flyttet ut og bygde nye hus. Slakter S. Hansens parsell Solvoll (utskilt 1918 br.nr. 44), og Harstad Gravlund er også for størstedelen tatt av denne eiendom.

Side 86: Se foto

Kilder

• «Kirke- og Undervisnings-væsenet» i Den Norske Rigstidende. Mandag den 5 te Juni. No. 45 1826. Udgiven av J.H. Vogt, N. Wulfsberg og C. Døderlein, Christiania, trykt i det Wulfsbergske bogtrykkerie af Rasmus Hviid.
• Lysaker, Trygve: Trondenes bygdebok: Gårdshistorie for Trondenes herred med Harstad, Harstad 1956.
• Lysaker, Trygve: Trondenes bygdebok: Trondenes sogns historie, Harstad 1958.